N-kontakt
En N-kontakt er en koaksialkontakt som ofte brukes for profesjonelle applikasjoner og på måleutstyr for radiomålinger. Den er vesentlig større enn SMA-kontakten og brukes når det kreves bedre mekanisk robusthet og/eller mulighet til å tåle høyere signaleffekt. På spektrumanalysatorer og nettverksanalysatorer finner man ofte en N-kontakt for å koble til målekablene. Den er også vanlig på antenner.
Dette var en av de første kontaktene som var i stand til å bære signaler på mikrobølge-frekvenser. Den ble oppfunnet i 1940-årene ved Bell labs av ingeniøren Paul Neill - derav bokstaven N i navnet [1].
Kontakten ble først konstruert for å kunne bære frekvenser opp til 1 GHz. Moderne N-kontakter klarer allikevel stort sett fint opp mot 11 GHz, mens enkelte presisjonskontakter klarer opp mot 18 GHz.
Det finnes to hovedvarianter av N-kontakten der den ene har en karakteristisk impedans på 50 ohm, mens den andre har en karakteristisk impedans på 75 ohm. 50 ohm-varianten er definitivt den vanligste. Hvis man kobler disse to variantene sammen med hverandre, kan man skade kontaktene. Uheldigvis er de ofte dårlig merket.
Effekt rediger
Kontakten tåler mer effekt ved lavere frekvenser. Typisk tåleevne er 5000 W ved 20 MHz og 500 W ved 2 GHz. Maksimal anbefalt spenning er 1000 V RMS ved lave frekvenser. Det er allikevel ikke uvanlig å operere kontaktene på maksimalt en femtedel av disse verdiene i applikasjoner hvor man har behov for at det fungerer over lenger tid.
Referanser rediger
- ^ «Paul Neill (1882-1968) - Find A Grave Memorial». www.findagrave.com (engelsk). Besøkt 20. desember 2020.