Motorslede
Motorslede betyr en slede med motordrift. Denne betegnelsen kan omfatter et stort spektrum av ulike kjøretøyer med forskjellige fremdriftsmetoder som beltedrift og luftpropelldrift. I eldre tid var motorsledene forgjengere for den moderne snøscooteren som har blitt det mest vanlige transportkjøretøyet for ferdsel i snøkledte landskap utenom vegnettverket i Norge.
Norge rediger
I Norge ble forskjellige kjøretøyer bygd på privat initiativ av ingeniører eller oppfinnerne i løpet av mellomkrigstiden da det var mangel på snøryddingsutstyr for å gjøre vegene farbare om vinteren. De meste kjente eksempler er de originale motorsledene bygd av kjøretøyprodusenten Hans Christian Bjering i A/S Bjerings Slaamaskiner, Gjøvik. Gjøvik-distriktet var et arnested for eksperimentering med snøkjøretøyer, ettersom det var gode forhold vintertid i tillegg til Mjøsisen på Mjøsa som ofte strakte seg fra strand til strand på tvers av den store innsjøen. Postkjøring på Mjøsisen var vanlig ettersom vegene ofte var nedsnødde. Brødrene Lars og Olav Hasselknippe utviklet meier man monterte på motorsykler, men også Motorslæde nr. 1 som ble patentert i mars 1916 etter en prototype var bygd og testet gjennom gjenbruk av en Ford T-modell og en hestetrukket likvogn. Karosseriet flyttes fra understellet med hjulene på meier, og kan flyttes tilbake om sommeren.[1]
Hasselknippebrødrene bygde bare to motorsleder som begge var basert på eksisterende bil- og motorsykkelkjøretøyer. Bjering overtok ledelsen med den første motorsleden som også var basert på motorsykkelkomponenter i vinteren 1918-19, og startet en begrenset produksjon av biler som også betegnes som motorsleder med sine egenskaper som snøkjøretøyer, med firmaet A/S Autoslæde i 1920-21. Bjerings kjøretøy var unike ved at mange landeveger ikke var tilpasset motorkjøretøy og dermed var relativt smale, så en slik «bil» ikke var mer enn 1 meter i bredden. Forhjulene erstattes med meier ettersom man hadde bakhjulsdrift den gang. Mellom 5 og 6 motorsledekjøretøyer som kunne brukes som bil om sommeren, ble bygd av Bjering.[2] Men «vinterbilene» var et kortvarig fenomen i den norske samferdselshistorien ettersom bilbrøyting på slutten på 1920-tallet også kom til bygdevegene.
Otto Rud i Roverud fikk inspirasjonen fra Gjøvik om hvordan å lage sine egne snøkjøretøyer, og bygget en motorslede ved navnet «Bøig» vinteren 1921-22. Det har blitt oppgitt at Rud hadde produserte et lite antall mindre kjøretøyer blant annet for drosjevirksomhet i Kongsvinger og som hotellkjøretøy for Fagerheim hotel ved Roverud. Disse kalles «motorkjelker» ettersom disse var små motorsykkelliknende kjøretøyer som ifølge andre er basert på husken, en hestetrukket slede fra Solør- og Østerdalen.[3]
Men kjøretøyer fra utlandet kom også til Norge, som de beltedrevne motor sleighs som er uløselig knyttet til den britiske polaroppdageren kaptein Robert Falcon Scott som omkom under ekspedisjonen mot polpunktet i mars 1912. Disse beltekjøretøyene ble utviklet av Mr. Belton T. Hamilton og bygd av firmaet Wolseley Tool and Motor Car Company i Birmingham under typebetegnelsen Wolseley Antarctic Motor Sled.[4] Scott testet selv motorsleden i Norge i 1910 før man startet ekspedisjonen mot Antarktis.[5]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Made in Norway? s. 74-75
- ^ Made in Norway? s. 79-81
- ^ Made in Norway?, s. 90-91
- ^ «Archive News: Wolseley Motor Sled». Arkivert fra originalen 8. januar 2019. Besøkt 8. januar 2019.
- ^ Motorslage (motorslede) Kapt. Schot (Scott)
Litteratur rediger
- Øistein Berthau, Christian Stokke. (2005). Made in Norway - Historien om forsøk på bilproduksjon i Norge. Oslo: Norsk Teknisk Museum. ISBN 82-90115-24-5.