Minneeffekten er effekten som oppstår i et NiCd-batteri om det gjentatte ganger utlades til samme punkt, og lades igjen.

På midten av 1990-tallet ble «Memory effekt» et velkjent begrep i batterikretser. Denne effekten kunne oppstå om et NiCd-batteri ble brukt i en prosess som syklisk utladet – og ladet – et NiCd-batteri med identisk syklus flere titalls ganger. Når denne effekten oppsto, ville batteriet huske at det ikke ga mere kapasitet enn det hadde gjort tidligere, og videre strømtrekk kunne føre til at cellespenningen sank mer enn normalt. Dermed ble ikke all kapasiteten til batteriet tilgjengelig for brukeren.

Kunnskapen om minneeffekten var så populær at alle anbefalte at NiCd-batteriene skulle lades helt ut før de ble ladet igjen. Disse velmenende rådene fra en samlet elektronikkbransje ble sannsynligvis batteritypens endelikt.

Allerede på slutten av 1990-tallet ble produksjonen av NiCd-celler endret, slik at man unngikk minneeffekt. Og om du hadde en celle som kunne få minneeffekt, ville det allikevel kreve at du ladet den ut på prosenten like mye mange, mange ganger etter hverandre. I forbrukerelektronikk ville dette aldri være noe problem.

Minneeffekten som forbrukere har opplevd, er utelukkende forveksling med et annet fenomen i NiCd-celler: «voltage depression». Dette oppstår når du gjentakende ganger overlader batteriet, lader et varmt batteri eller setter et fulladet batteri til ny hurtiglading. Da vil varme og trykk i cellen få den til å ventilere, og aktiv kjemi forsvinner. Dette gir seg utslag i at cellespenningen synker i terskler på 0,15 V, og at batteriet gir seg før all kapasitet er tatt ut av det. I tillegg fører overlading til forhøyet selvutlading på grunn av dentdrittering[bør utdypes] av kadmium.

De nyere NiMH-batteriene har lite eller ingen minneeffekt. Litium-baserte batterier har heller ingen minneeffekt i praksis.

Eksterne lenker rediger