Mikrobil

En mikrobil er en svært liten bil. Forskjellige definisjoner benyttes, blant annet «under 3 meter i lengde» og «et interiørvolum under 2,400 liter». Vanligvis er det kun plass til fører og én passasjer, og ofte har bilene kun tre hjul. Mikrobiler utvikles vanligvis av økonomiske grunner, ved mangel på materialer og utstyr, bensinmangel eller liknende.

Mange mikrobiler utvikles også for bruk i drabantbyer, hvor eieren kjører fra hjemmet til en stasjon for kollektivtransport, hvor mikrobilen blir parkert frem til eieren kommer tilbake fra arbeid. På mange steder er det også utplassert ladestasjoner for elektriske biler, for å oppmuntre til bruk av slike.

Det finnes også en mengde mikro-lastebiler, som brukes til lokale leveringer på smale gater, hvor vanlige lastebiler er for store.

Historie rediger

I 1939 produserte Powel Crosley verdens første småbil. Det var en todørs kabriolet som veide under 400 kg, var under 3 m lang og ble solgte for 299 dollar. Den var på mange måter en forløper for mikrobilene, selv om mange av de som dukket opp etter 2. verdenskrig var tre-hjulinger.^[1]

Spesielt i Tyskland utviklet flere tidligere flyprodusenter, som Messerschmitt og Heinkel, seg til å bli store produsenter av mikrobiler. Messerschmitt KR175, KR200 og TG500 var til og med utstyrt med bobleformede vinduer, som i fly, noe som gav dem tilnavnet «bubble car» – engelsk for «boblebil».

Smart anses også for å være en mikrobil, til tross for at den veier det samme som en Volkswagen Boble.

Svenske Fram-King-Fulda, 1957

Frankrike produserte også en mengde liknende mikrobiler kalt voiturette, men i motsetning til de tyske modellene ble disse sjelden eksportert. Svært små biler har også vært populært i Japan, på grunn av ulike skatte- og forsikringsfordeler sammenliknet med andre kjøretøyer. Disse er kjent som keicars, og skiller seg fra de europeiske mikrobilene ved å være utviklet og bygget med et tradisjonelt design, men i mindre skala, mens de europeiske modellene vanligvis er svært uvanlige.

Smart Fortwo, lansert i 1998, kan sees som en vellykket reintrodusering av mikrobilprinsippet, men i likhet med de japanske keicars er den relativt konvensjonell i designet.

Elektriske mikrobiler rediger

Noen eksempler på batteridrevne mikrobiler er:

Think Nordic, en norskutviklet elektrisk bil som ble produsert i Aurskog-Høland kommune.
Buddy, en norsk elektriske kjøretøyet fra Kewet.
Today Sunshine M2, toseters elektrisk mikrobil som produseres i Kina og selges i flere europeiske land, som Italia og Norge.
REVA, en elektrisk bil som bygges i India (har blitt solgt også i norge).
Myers Motors NmG (tidligere Corbin Sparrow) enseter elektrisk mikrobil med tre hjul, som kan registreres som motorsykkel.
CityEl, énseters elektrisk mikrobil med tre hjul, opprinnelig utviklet i Danmark, produseres nå i Tyskland.

Mikrobil-produsenter rediger

Kleinschnittger F125

Se også rediger

Referanser rediger

^ «Crosley». The Makes That Didn't Make It (engelsk). Besøkt 18. januar 2022.

Litteratur rediger

Barrie Price & Jonathan Wood (31 Aug 1992), Bugatti, The Man and the Marque, The Crowood Press Ltd, ISBN 1-85223-364-8
Hans-Ulrich von Mende, Matthias Dietz & Benedikt Taschen (Sep 1994), Kleinwagen, Small Cars, Petites Voitures, Taschen, ISBN 3-8228-8910-5

[1] «Crosley». The Makes That Didn't Make It (engelsk). Besøkt 18. januar 2022.

[1]