Michael Fu Tieshan (forenklet kinesisk: 傅铁山, tradisjonell kinesisk: 傅鐵山, pinyin: Fù Tiěshān; født 3. november 1931 i Qingyuandistriktet - nå fylke i Hebei i Kina, død 20. april 2007 i Beijing) var katolsk biskop av Beijing i Folkerepublikken Kina. Hans status som biskop av Beijing var ikke anerkjent av Vatikanet blant annet ettersom hans bispevielse var foretatt uten pavelig mandat og uten senere pavelig legitimering. Biskopen var også president for Den kinesiske patriotiske katolske forening fra 1998 og til sin død, og de to siste årene av sitt liv var han også midlertidig leder for det kinesiske bispekollegium som var registrert og godkjent av den kinesiske stat.

Michael Fu Tieshan
Født3. nov. 1931[1]Rediger på Wikidata
Qingyuan
Død20. apr. 2007[1][2]Rediger på Wikidata (75 år)
Beijing
BeskjeftigelsePolitiker, katolsk prest (1956–), katolsk biskop (1979–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Den nasjonale folkekongress (10th National People's Congress)
  • patriotic bishop of Beijing (1979–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetKina

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Michael Fu Tieshan begynte på juniorseminaret Xishiku ved Nordkirken i Beijing, og fortsatte med filosofiske og teologiske studier ved erkebispedømmets presteseminar Wen Sheng (som senere ble partiskole for Beijing-kommunistenes sentrale kadre, og rett ved der Zhalangravfeltet med gravene til jesuittmisjonærer som Matteo Ricci, Adam Schall og Ferdinand Verbiest).

Prest rediger

Han ble presteviet i Beijing i juli 1956, av biskop Alfonso Zong Huaimu av Yantai, som hadde bosatt seg i Beijing.

Under kulturrevolusjonen (1966–1976) ble nesten hver eneste katolske biskop og prest kastet i fengsel eller sendt til tvangsarbeidsleirer, ikke bare de som hadde nektet å samarbeide med Den patriotiske forening (de var som regel forlengst fengslet i 1966), men også de regimetro.[trenger referanse] Det har imidlertid aldri fremkommet informasjoner om at noe slik tilstøtte Michael Fu Tieshan.[trenger referanse]

Hans offisielle biografi forteller at i hans presteliv under Mao Zedong fra juli 1956 til juli 1979, med «sine opp- og nedturer», virket han som prest ved Nordkirken og ved Sørkirken i Beijing.[trenger referanse] Fra 1963 til 1966 studerte han ved Den røde fanes universitet (Hongqiuniversitetet), og livnærte seg med yrkesarbeid.

Biskop rediger

Etter kulturrevolusjonen ble han ordinert til biskop den 29. desember 1979 i en alder av 48 år. De ordinerende biskoper var den markant antipavelige biskop Yang Gaojian av Changde i Hunan, assistert av Zhang Jiashu av Shanghai og Wang Xueming av Hohhot i Indre Mongolia.[trenger referanse] Han var den første som ble bispeviet som selvvalgt og selvordinert av den kinesiske kirke etter at dens kirkefolk begynte å komme ut av fengsler og fangeleirer fra 1978.[trenger referanse]

Han fikk i tillegg til sine kirkelige verv etterhvert også medlemskap i rådgivende organer for regjeringsapparatet.[trenger referanse]

Hans stadig viktigere verv korresponderte med en beredvillighet til å støtte opp under myndighetene.[trenger referanse] I juni 1989, få dager etter at det var blitt brukt stridsvogner mot de demonstrerende studentene på Tiananmenplassen, var han den eneste religiøse skikkelse som fremstod på statsfjernsynet med et forsvar av Deng Xiaopings inngripen.

I 1999 solidariserte han seg med Jiang Zemins kampanje mot Falun Gong-bevegelsen, og fordømte dens medlemmer (som da ble utsatt for arrest, tortur og drap, uten at det vites om biskopen var klar over det) som tilhørende «en ond kult».[trenger referanse] I 2000 deltok kan i New YorkThe Millennium Summit with world religious leaders, og fordømte da skarpt Dalai Lama og gikk ut mot de land som «under påskudd av et menneskerettighetsengasjement» krenket andre lands suverenitet.[trenger referanse] Samme år fordømte han også pave Johannes Paul IIs helligkåring av 120 kinesiske og utenlandske martyrer i Kina, som han betegnet som «kolonialismens håndtlangere».[trenger referanse]

Da paven i 2001 skrev et brev til Kinas folk og myndigheter i anledning pater Matteo Riccis ankomst til Beijing, et brev som understreket at han ikke bad om noen «privilegier», men bare om «frihet» for kirken for å kunne bidra til «å fremme det store kinesiske folks gode», og bad om unnskyldning for alle tidligere misforståelser og negative signaler, avfeide han det hele offentlig som «utilstrekkelig».[trenger referanse]

Selv hadde han i 2000 opplevd et personlig tilbakeslag som sa meget om hans svake stilling blant mange katolske troende.[trenger referanse] Etter at regjeringen i 1999 i det stille hadde signalisert en vilje til å normalisere forholdet til Pavestolen, bestemte Den patriotiske forening seg å stikke kjepper i hjulene.[trenger referanse] Derfor var foreningen sammen med biskop Fu i spissen i gang med å planlegge en markering. Den 6. januar hvert år pleier paven å bispevie et antall nye biskoper i Peterskirken, og biskop Fu belaget seg på også å ordinere noen – 12, samme antallet som i Roma – men uten at det først var innhentet pavelig mandat. I flere år var det blitt vanlig at kinesiske bispekandidater for den «registrerte» kirke i stillhet erklærte sin pavetroskap og avventet pavelig vigselsgodkjenning før de gikk med på ordinasjon. Men det gikk ikke slik biskop Fu hadde tenkt seg: Syv av dem nektet å la seg ordinere, og de øvrige ble enten ført bak lyset om den manglende pavelige godkjenning eller utsatt for betydelig press.[trenger referanse] Bispedømmets egne prestekandidater boikottet bispevielsesseremonien i Nantang-katedralen, og oppmøtet i det øvrige var glissent.[trenger referanse] Selv om bispevielsene virket etter planen ved at de avsporte de kinesisk-vatikanske tilnærmelser, synliggjorde de også biskop Fu Tieshans isolasjon.[trenger referanse]

Død rediger

Biskop Fu var syk med lungekreft i flere år, og ble lenge behandlet på det samme medisinske senter i Beijing der landets politiske elite får sin behandling.[trenger referanse] Der døde han også den 21. april 2007. Kort før sin død ble han besøkt av president Hu Jintao. Blant de troende gikk det en historie om at hans lange liv etter at sykdommen var diagnostisert skyldtes den mest kostbare og moderne behandling som landet kunne stille til rådighet, og at unge soldater fra Folkets frigjøringshær ble engasjert som hans personlige blodgivere.[trenger referanse] Sann eller ikke gjenspeilte historien en syrlig innstilling blant de troende om biskopen som helt og holdent en myndighetenes mann.[trenger referanse]

Referanser rediger

  1. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 19057653, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.catholicnews.com[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger