Åpne hovedmenyen

Megaregion (også kalt megalopolis) er en betegnelse på en kjede av nærliggende megabyer (over 10 millioner innbyggere) og metropoler (over 1 million innbyggere) som gjerne har et samlet innbyggertall på over 25 millioner innbyggere i en radius på under 50 mil. Sett fra verdensrommet er megaregioner lett synlige som tilnærmet sammenvokste lysklynger. I megaregioner kan det lønne seg med høyhastighetsbaner for tog med snittfart på 200-250 km/t inkludert stopp. Slike tog kan nemlig utkonkurrere fly på reiser internt i megaregionen, fordi reisetiden mellom de ulike megabyene og metropolene i regionen blir under 4 timer. Da kan man avtale møter midt i megaregionen og komme seg dit på et par timer. Flyruter sliter med å tiltrekke seg passasjerer på ruter hvor man kan reise fra dør-til-dør langs landjorda på under 4 timer.

Megaregioner i AsiaRediger

Asia har minst 19 megaregioner, om man følger definisjonen med 25 millioner innbyggere i en radius på under 50 mil. I India er det fire konkurrerende kjerner på hver sin kant av landet, mens Kina domineres av hovedstadsregionen og to elvedeltaer. Øst for Kina har Korea og de fire øystatene Taiwan, Japan, Filippinene og Indonesia utvilsomt hver sin megaregion. Mellom India og Kina er Thailand og Singapore to viktige sentra. På veien fra India til Europa er Pakistan, Iran, Arabia og Tyrkia de fire områdene med klarest tegn på megaregioner. Uten krigføringen kunne også den delen av Midtøsten som vender ut mot Middelhavet dannet en megaregion. Kina vokser så raskt at det på sikt kan utvikle seg megaregioner også i innlandet.

  • Yangtzeflodens delta (Nanjing-Shanghai-Ningbo, 60 mil)
  • Perleflodens delta (Hong Kong-Guangzhou-Macau, 30 mil)
  • Beijing (Beijing-Tianjin-Qingdao, 70 mil)
  • Korea (Incheon-Seoul-Busan, 40 mil)
  • Japan (Osaka-Tokyo, 50 mil)
  • Gangesdeltaet (Kolkata-Dhaka-Chittagong, 50 mil)
  • Java (Jakarta-Surabaya-Denpasar, 100 mil)
  • Bangkok (Bangkok-Phnom Penh-Ho Chi Minh, 70 mil)
  • Singapore (Kuala Lumpur-Singapore, 30 mil)
  • Mumbai (Ahmedabad-Mumbai-Goa, 100 mil)
  • Sør-India (Chennai-Bangalore, 30 mil)
  • Delhi (Jaipur-New Delhi-Lucknow, 80 mil)
  • Manila (Dagupan-Manila-Batangas, 30 mil)
  • Taiwan (Taipei-Kaohsiung, 30 mil)
  • Arabia (Bahrain-Doha-Dubai, 80 mil)
  • Karachi (Karachi-Hyderabad, 20 mil)
  • Teheran (Teheran-Isfahan, 40 mil)
  • Tyrkia (Istanbul-Ankara, 40 mil)

Megaregioner i EuropaRediger

Å dele inn Europa i megaregioner kan være vanskelig, fordi avstandene er så små. I en 100 mils radius av Torino når man Storbritannia, Spania, Polen og Nord-Tyskland. Da dekkes de fleste megabyer, men det kan gi mer mening å dele dette store området i fire mindre megaregioner for hver av himmelretningene, med Brüssel i vest, Madrid i sør, Wien i øst og København i nord som senter i hver sin megaregion. Midt mellom disse fire kan man definere to megaregioner som henholdsvis strekker seg langs middelhavskysten fra Marseille til Roma og gjennom Alpene fra Lyon til München. I retning Asia ligger megaregioner i Tyrkia og Russland.

  • Eurokjernen (London/Paris-Brüssel-Amsterdam/Frankfurt, 70 mil)
  • Russland (St. Petersburg-Moskva, 60 mil)
  • Iberia (Lisboa-Madrid-Barcelona, 100 mil)
  • Middelhavskysten (Marseille-Milano-Roma, 90 mil)
  • Alpene (Lyon-Zürich-München, 60 mil)
  • Donau (Dresden/Kraków-Wien-Budapest, 90 mil)
  • Skandinavia og Nord-Tyskland (Oslo/Stockholm-København-Berlin, 100 mil)

Megaregioner i Nord-AmerikaRediger

Nord-Amerika har mange verdensbyer. De fire delstatene New York, California, Texas og Florida har de tydeligste megaregionene, fordi det her er flere nærliggende megabyer. Men også Chicago og Seattle har megaregioner. Dessuten går det megabybelter gjennom Mexico og Canada.

  • California (Tijuana-Los Angeles-San Francisco, 80 mil)
  • BosWash (Boston-New York-Washington, 70 mil)
  • Texas (Dallas-Houston-New Orleans, 100 mil)
  • Florida (Atlanta-Orlando-Miami, 100 mil)
  • Midwest (Minneapolis-Chicago-St. Louis, 100 mil)
  • Cascadia (Vancouver-Seattle-Portland, 40 mil)
  • Mexico (Mexico City-Guadalajara, 50 mil)
  • Canada (Hamilton-Toronto-Quebec, 80 mil)

Andre megaregionerRediger

Nord-Amerika, Europa og Øst-Asia representerer hver sin fjerdedel av verdensøkonomien, og en enda større andel av megaregionene. Den halvparten av verdens areal som ligger i Sør-Amerika, Afrika, Oseania og Antarktis har bare en håndfull megaregioner. Afrika står foran stor befolkningsvekst, og på sikt vil det trolig utvikle seg megaregioner rundt Viktoriasjøen, Kongoelven og i Etiopia og Sør-Afrika. Flere av landene på vestkysten av Sør-Amerika har folkerike hovedstader, men avstandene mellom disse er store.

  • Guineagulfen (Lagos-Accra-Abidjan, 90 mil)
  • Egypt (Alexandra-Kairo, 20 mil)
  • Australia (Sydney-Canberra-Melbourne, 70 mil)
  • SaoRio (São Paulo-Rio de Janeiro-Belo Horizonte, 70 mil)
  • BuenoVideo (Cordoba-Buenos Aires-Montevideo, 100 mil)
 
To av verdens fremste megaregioner er de 70 milene fra Boston til Washington, og de 50 milene fra Tokyo til Osaka.

Megaregionenes historieRediger

En rekke forfattere har brukt uttrykket megalopolis om kjeder av nærliggende storbyer. Patrick Geedes brukte uttrykket allerede i en bok i 1915, og i 1954 brukte Jean Gottmann uttrykket om storbykjeden fra Boston til Washington. Gottman definerte 25 millioner innbyggere som en grense for bruk av betegnelsen. Megaby ble etter hvert vanlig som betegnelse på de virkelig store byene med over 10 millioner innbyggere, og grupper av slike byer ble dermed naturlig kalt megaregioner. Den som virkelig har gjort begrepet megaregioner kjent er den amerikanske professoren Richard Florida. Ved hjelp av studier av fotografier av lysklynger sett fra verdensrommet, kom han fram til 38 megaregioner. Han har også uttalt at megaregioner behøver høyhastighetstog hvis de skal fungere som integrerte økonomiske enheter hvor gods, folk og ideer flytter seg raskere. Han mener også at togene er godt egnet for å fylle inn med utvikling langs mindre utviklede områder langs korridorene hvor megaregionene ligger.[1]

Potensielle megaregionerRediger

De 39 megaregionene listet i artikkelen favner de fleste av verdens største byer, i hvert fall de som ligger i samme 50 mils radius og i sum har over 25 mililoner innbyggere.

  • Verdensbyer: Mange store byer refererer til sin status som global by eller verdensby. Den mest anerkjente avgrensningen av verdensbyer er listen som tenketanken GaWC publiserer hvert andre år.[2] 2012-listen inneholder 45 byer med såkalt Alpha-status og samtlige av disse er med i de 39 megaregionene listet over, unntatt Johannesburg, Warszawa og Dublin, som alle har langt unna 25 millioner innbyggere og over 50 mils reise til andre verdensbyer. De få megaregionene i lista uten Alpha-by har Beta-byer, unntatt Teheran som ikke er listet. En konkurrerende liste over verdensbyer er Global Power City Index. Der er Fukuoka på 36.-plass den første som ikke er med i de 39 megaregionene listet over.
  • Megabyer: Av rundt 30 opplistede megabyer med over 10 millioner innbyggere er Kinshasa og Lahore de eneste som ikke er listet som megaregioner. Andre lister over sammenhengende urbane områder og metropolområder har Lima på rundt 30.-plass som den første byen som ikke er med i en av de 39 megaregionene listet over. Liste over verdens mest befolkede byer tar kun hensyn til innbyggertall innenfor bygrensene. Da er likevel de 20 største byene med i megaregioner i denne artikkelens liste, med unntak av Bogotá og Lima. I kåringen Global City Index er Dublin på 45.-plass den eneste av de 50 høyest rangerte som ikke er med i en av megaregionene. I undersøkelsen Global City Survey hvor personer med formue på over 100 millioner kroner rangerer byer, er Auckland på 32.-plass og Tel Aviv på 33.-plass de første som ikke er en del av listen i denne artikkelen. I kåringen Global City Competetiveness Index fra The Economist, er de eneste fem på Topp 60 som ikke er en del av de nevnte 39 megaregionene Dublin på 27.-plass, Auckland (nr 36), Birmingham (37), Warszawa (53) og Tel Aviv (59).
  • Richard Floridas 39 megaregioner: Florida har også definert 39 megaregioner, og det er stort sett de samme 39 som listet over her, men i USA har han ikke slått sammen Atlanta og Florida, og har i tillegg med Phoenix og Denver. I Europa har han ikke slått sammen de tre på Iberia, men derimot laget en lang megaregion fra Barcelona til Lyon. Han har også delt Eurokjernen i fire regioner for Benelux, Frankfurt, Paris og London, og har med en egen megaregion i Skottland. Han har også delt Praha/Dresden vekk fra Wien/Budapest. I Japan har han delt Tokyo og Osaka i to megaregioner, og har i tillegg med en nordlig for Sapporo og en sydlig for Fukuoka-Kyushu. I India har han ikke med Kolkata. Florida har ikke sett på megaregioner mellom India og Budapest, ei heller Afrika, Sør-Amerika, Oseania eller øyene i Sørøst-Asia. Florida har også laget kåringen Global Economic Power Index. Alle de 19 byene som er med der, er en del av både Floridas megaregioner og listen over.
  • Nasjonale økonomier: Ser man på listen over land etter BNP, tar alle de 30 største økonomiene del i en av de 39 megaregionene. De 10 største økonomiene uten deltakelse i megaregion er etter Verdensbankens 2013-liste Colombia, Sør-Afrika, Israel, Chile, Finland, Hellas, Irland, Kasakhstan, Irak og Venezuela.

ReferanserRediger

  1. ^ Richard Florida (4. mai 2009). «Mega-Regions and High-Speed Rail». The Atlantic. 
  2. ^ «The World According to GaWC 2012». Globalization and World Cities Study Group and Network (GaWC). Loughborough University.