Os maxillare

Os maxillare
MeSH	Os maxillare

Os maxillare er en knokkel som utgjør hoveddelen av overkjeven hos beinfisk og firbeinte virveldyr. Knokkelen er et hudbein som dannes over den øvre delen av den første gjellebuen under fosterutviklingen.^[1] Hos menneske og andre primater er knokkelen vanligvis vokst sammen med fortannbeinet og utgjør et enkelt overkjevebein, som er det eneste tannbærende beinet i overkjeven hos primater.^[2]

Tenner rediger

Os maxillare er en av tre knokler som bærer tenner hos virveldyr. Fortennene sitter på fortannbeinet, mens de normale tennene fra hjørnetanna og bakover sitter på os maxillare. Hos en del durofager som steinbit og hos noen kjøttfinnefisker og tidlige panserpadder satt det også tenner på ganebeinet.^[3] De fremste tennene på os maxillare (der de finnes) er alltid enkle i bygningen, men en kjegleformet tannspiss og en enkelt rot. Lange tenner som springer ut fra denne posisjone kalles huggtenner, i motsetting til støttenner som alltid er en fortann. Moderne pattedyr har bare et enkelt par med huggtenner i overkjeven, mens deres tidlige forfedre pelycosaurene kunne ha både to og tre lange dolkeformede huggtenner på hver side i overkjeven.^[4] Også hos enkelte grupper krypdyr er det en tdendes til at en eller flere tenner fremst på denne knokkelen er lengre enn andre tenner. Hoggtennene hos hoggormfamilien er også de fremste tennene på os maxillare.

Hos mange planteetere mangler hjørnetennene helt, eller er bare til stede hos hanner, slik som på hest og hjort. De bakenforliggende tennene er mer komplisert bygget hos pattedyr og utgjør kinntenner. Beinfisk, amfibier og krypdyr har tenner som er mer eller mindre ensartede i hele munnen, og de første tennene i os maxillare skiller seg ikke vesentlig fra de øvrige.

Evolusjon rediger

I hodeskallen til firbeinte virveldyr utgjør os maxillare en del av skalletaket. Hos beinfisk er det i de fleste tilfeller ikke noe samlet skalletak, og os maxillare er en av en serie bein på hver side som utgjør en løs overkjeve. Hos de første panserpaddene grodde overkjeven fast i hjernekassen og dannet et kontinuerlig skalletak.^[5]

Referanser rediger

^ Anthwal, N.; Joshi, L.; Tucker, A.S. (Januar 2013). «Evolution of the mammalian middle ear and jaw: adaptations and novel structures». Journal of Anatomy. 222 (1): 147–160. doi:10.1111/j.1469-7580.2012.01526.x.
^ Ashley-Montagu, M.F. (1935). «The Premaxilla in the Primates». The Quarterly Review of Biology. 10 (2): 181-208. Besøkt 15. november 2017.
^ «Wolffish: What you need to know». Fisheries and Oceans Canada. Government of Canada. 2016. Besøkt 14. november 2017.
^ Baur, G.; Case, E.C. (1899). «The history of the Pelycosauria, with a description of the genus Dimetrodon, Cope». Transactions of the American Philosophical Society. 20 (1): 5–62. JSTOR 1005488.
^ Romer, A.S. & Parson, T.S (1986): The vertebrate body. 6. utgave (internasjonal utgave), Sauders Colledge Publishing, USA, side 237-272. ISBN 0-03-910754-X

[1] Anthwal, N.; Joshi, L.; Tucker, A.S. (Januar 2013). «Evolution of the mammalian middle ear and jaw: adaptations and novel structures». Journal of Anatomy. 222 (1): 147–160. doi:10.1111/j.1469-7580.2012.01526.x.

[2] Ashley-Montagu, M.F. (1935). «The Premaxilla in the Primates». The Quarterly Review of Biology. 10 (2): 181-208. Besøkt 15. november 2017.

[3] «Wolffish: What you need to know». Fisheries and Oceans Canada. Government of Canada. 2016. Besøkt 14. november 2017.

[BC99-4] Baur, G.; Case, E.C. (1899). «The history of the Pelycosauria, with a description of the genus Dimetrodon, Cope». Transactions of the American Philosophical Society. 20 (1): 5–62. JSTOR 1005488.

[5] Romer, A.S. & Parson, T.S (1986): The vertebrate body. 6. utgave (internasjonal utgave), Sauders Colledge Publishing, USA, side 237-272. ISBN 0-03-910754-X

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]