Wikipedia

Marinejegerkommandoens historie

Marinejegerkommandoens historie går tilbake til andre verdenskrig. Marinen utdannet froskemenn fra 1953, og delte utdannelsen i to fra 1968: minedykkere og marinejegere. Marinejegerlaget skiftet navn til Marinejegerkommandoen (MJK) i 1992. MJK forble organisert i Sjøforsvaret frem til Forsvarets spesialstyrker ble opprettet 1. januar 2014.[1][2]

Fra andre verdenskrig og frem til 1960 rediger

Personellet i Norwegian Independent Company No. 1, mest kjent som Kompani Linge, gjennomgikk trening som til en viss grad kan sammenlignes med noe av den treningen marinejegerne gjennomgikk på 1990-tallet.[3] Egentlig var den eneste forskjellen fra 1990-tallets marinejegere at Linge-karene ikke opererte som undervannssvømmere.[3] Kompani Linge trente totalt 530 operatører under krigen. Av disse døde 51 soldater i strid, 7 ble fanget og flere døde under trening, noe som indikerer høy grad av realisme i treningen.[4] Mens Kompani Linge ble styrt av Storbritannia ble imidlertid Shetlandsgjengen implementert i den norske Marinen (Sjøforsvaret) under krigen.[4] Hæren og Marinen la høsten 1945 ned avdelinger som hadde tilhørt utefronten, og i den forbindelse opphørte Kompani Linge, Shetlandsgjengen, kommandokompaniet og fallskjermkompaniet.[5] Myndighetene prioriterte gjenoppbygging av det regulære forsvaret av Norge.[5]

Marinen hadde etter 1945 et stort behov for dykkere til arbeidet med uskadeliggjøring av sjøminer og andre sprenglegemer som lå igjen fra krigen. Marinenes spesialtrente soldater i UAM-tjenesten (uskadeliggjøring av miner), opprinnelig trent i hemmelighet i Dumbarton i Skottland fra 1944,[6] tok seg av frittflytende miner, og minesveiperne tok seg av minebeltene.[7] Forsvarsgrenen håndterte 148 654 slike farlige gjenstander på norskekysten i perioden 1945–1975.[8] Hjelmdykkingen var den enerådende formen for dykking i Marinen frem til tidlig på 1950-tallet.[9] Da kom dykking med selvforsynte pusteapparat.[9]

Vinterkrisen 1948, med kommunistkuppet i Tsjekkoslovakia og inngåelse av pakten mellom Sovjetunionen og Finland (VSB), var utslagsgivende forhold for å tydelig styrke Norges evne til å forsvare seg selv - uavhengig av hvor sterkt Forsvaret kunne bli, var det nødvendig for myndighetene å regne med det verst tenkelige, nemlig okkupasjon.[10] Daværende forsvarsminister Hauge opprettet derfor en strengt hemmelig okkupasjonsberedskap (etterretning/sabotasje/evakuering) i 1946 og Stay Behind-organisasjonen i 1948 (underlagt Etterretningstjenesten og ledet av blant andre tidligere Linge-karer, men oppbygd i samarbeid med USA og Storbritannia).[11] Samtidig hadde Etterretningstjenesten observert sportsdykkeren Ove Lund dykke med delvis hjemmelaget utstyr i bassenget på Bislett bad.[12] Ove Lund ble også presentert som en av landets første fritidsdykkere i bladet Vi Menn i 1952, og han fremhevet da de militære fordelene dykking kunne hatt i en eventuell krigssituasjon.[13] Med Etterretningstjenestens interesse ble det i løpet av vinteren 1951–1952 besluttet å opprette en froskemannsavdeling.[12][14][15] Første kursleder og sjef for det som i 1953 ble Marinens froskemannsavdeling på Bolærne fort ble nettopp Ove Lund.[15][16] Han gjennomføre høsten 1952 kurs hos US Navys spesialenhet UDT (Underwater Demolition Teams, forgjengeren til United States Navy SEALs[17]),[15][18] etter ordre om dette fra Etterretningstjenestens sjef.[19] Etterretningstjenesten finansierte utdannelsen av de første froskemennene.[12]

Med bruk av selvforsynte pusteapparater som ikke avga bobler, skulle froskemennene ta seg frem til fiendtlige fartøy og feste sprengladninger på dem.[9] De skulle også utføre rekognosering før landgangsoperasjoner eller bidra til havneforsvar under vann ved å fjerne miner i havneområder og eventuelle sprenglegemer fra ankrede fartøy.[15][20] Gjennomføringen av froskemannskursene foregikk etter amerikansk mønster og tjenesten var knallhard.[15][18] Dette var et nødvendig opplegg for blant annet å forberede og kvalifisere froskemennene til å utføre de krevende oppdragene det var å plassere eller uskadeliggjøre sprenglegemer.[15] Avdelingen skiftet navn til Marinens froskemannsskole i 1955 og ble lokalisert til Karljohansvern i Horten.[16][21] Froskemennene begynte allerede den gang å trene på offensive anslag mot olje- og militæranlegg, kystfort og fartøyer.[22][23]

Froskemennenes treningsoppdrag innebar også strand-rekognoseringer, inspirert av US Navy UDT.[23] De øvde da på vurdering av strømningsforhold og geografi, trente på avdekking av hindringer som sjøminer, og kartla kommunikasjonsveier ut fra strendene og steder som for eksempel lokale bensinstasjoner.[23] Denne typen treningsoppdrag var særlig viktig på 1950-tallet, men også viktig gjennom hele den kalde krigen med bakgrunn i sovjetisk trussel om landgangsoperasjoner, og USAs fremskutte maritime strategi fra 1980-tallet.[23] Froskemennene begynte et samarbeid med Luftforsvarets helikoptertjeneste i redningsaksjoner til sjøs etter en jetfly-styrt utenfor Sola i 1953, og deltok vel ti år senere i utviklingen av redningsflåter som kunne droppes fra Albatross-flyene.[24]

Fra 1950 oppholdt britiske spesialstyrker seg årlig i Norge, både som støtte til Stay Behind og for regulære norske styrker som del av invasjonsforsvaret.[25] NATO etablerte i 1951 Nordkommandoen på Kolsås ved Oslo.[26] Hovedkvarteret utarbeidet et operativt planverk som også inkluderte såkalt ukonvensjonelle militære operasjoner (UMO).[26] Styrkene tilknyttet UMO skulle trenge seg inn og virke bak fiendens linjer og i okkupert område som en del av regulær strid.[27] UMO-stridsplanen ble av sikkerhetsgrunner oppbevart som et separat vedlegg til hovedforsvarsplanen fra 1950-tallet.[28] Hovedforsvarsplanen er senere blitt tilgjengelig, men det har ikke lyktes å identifisere UMO-vedlegget.[28] Imidlertid er planleggingsdirektivet for Nord-Norge fra 1955 funnet, som beskriver froskemennenes oppgave som landgangsoperasjoner ulike steder i Nord-Norge med sabotasje mot fiendens sambandslinjer, kontroll- og varslingssystemer og flyplasser.[28]

Fra 1960 til 1972 rediger

Etableringen og utbyggingen av Sjøforsvarets nye hovedbase på Haakonsvern ble ferdig i 1962 og innebar en 20 meter høy oppstigningstank. Marinens froskemannsskole ble dette året sammenslått med Marinens dykkerskole som utdannet hjelmdykkerne, ble lokalisert til Haakonsvern og fikk navnet Sjøforsvarets dykker- og froskemannsskole (DFS).[16][21] Skolen var på denne tiden en av de mest moderne militære dykkerskolene i Europa.[29]

I 1960 forsøkte froskemenn med dykkerutstyr å holde seg fast i U-klasse ubåten KNM Utsira i bevegelse under vann utenfor Ramsund, men ved fem knops hastighet ble vannmotstanden i utstyret for stor.[30] Da skolen flyttet til Haakonsvern i 1962 ble forsøkene gjenopptatt.[31] Froskemennene hadde på de nyere K-klasse (Kobben-klasse) ubåtene plass til å sitte i tårnet på ubåten, skjermet for vannmotstanden under transport og en kunne øke transporthastigheten under vann.[31] Nedkjøling av froskemennene ble likevel betydelig ved lengre transportetapper, og etter nøye planlegging og gjennomgang i en ubåt som lå i dokk, foretok froskemennene den første utslusingen gjennom torpedorør fra en ubåt som lå ved kai (blant andre var froskemannen/marinejegeren og tidligere leder av både minedykkerne og Marinejegerlaget, Bjørn Bjørnø, som omkom i en fallskjermulykke i 2018, med på de første utslusingene[32][33][34]).[31] Utslusingen var vellykket, og etter hvert ble det foretatt både inn- og utslusinger med alle typer selvforsynt dykkerutstyr som var i bruk den gang.[31] Slusemetoden ble en svært effektiv, taktisk innsettingsmetode som fortsatt benyttes.[31]

Noen få froskemenn/marinejegere skal ha deltatt på oppdrag i internasjonale operasjoner under den kalde krigen.[35] I første del av 1960-tallet kjøpte USA 14 norskbygde fartøyer av Tjeld-klassen (konstruert av Jan Herman Linge, sønn av Martin Linge[36]) for bruk i sabotasjeaksjoner mot Nord-Vietnam (i tillegg ble 6 fartøyer bygget på lisens i USA i årene 1967–1968).[37] CIA rekrutterte i denne sammenheng tidligere norske sjømenn som båtførere og båtfører-instruktører (gjennom Alf Martens Meyer i den norske Etterretningstjenesten),[38] men rekrutterte også tidligere norske froskemenn med bakgrunn i flere år med fellesøvelser mellom de norske froskemennene og de amerikanske minedykkerne (US Navys UDT-soldater).[39][40] Sabotasjeoppdragene med de norske fartøyene og mannskapene var avgjørende i å fremprovosere Tonkin-episoden (se: Nordmenn i Vietnamkrigen).[41][42][43]

Stadig økte froskemannsmiljøet sine ambisjoner, og interessen for fallskjerm kom da froskemennene observerte fallskjermhoppere fra det nyopprettede US Navy SEALs som hoppet over Grimsfjorden i 1962, omtrent samtidig med Hærens opprettelse av fallskjermjegerskolen (HFJS).[44] DFS og HFJS delte oppfatningen av at froskemenn som kunne innsettes med fallskjerm og samtidig var utstyrt med dykkerutstyr, hadde betydelig større mulighet til å utføre vellykkede sabotasjeoppdrag.[45] Totalt 18 fallskjermhoppere, bestående av elever fra HFJS og froskemenn, hoppet sammen over Kalandsvannet utenfor Bergen i 1964.[46] Med fallskjerm-utdannelsen skulle froskemennene angripe sjøgående fartøyer og kystmål fra luften.[45][47] Froskemennene skulle også kunne rekognosere og angripe mål på land, og krav om innsetting med fallskjerm ble en realitet på midten av 1960-tallet.[14][47][48] Samarbeid med landsatte fallskjermhoppere skulle gi en vellykket tilbaketrekning.[45] I 1965 hadde 15 froskemenn fått utdanning i automathopp på Trandum,[44][47] og fra samme år brukte som regel froskemennene/marinejegerne innleide sivile fly for vedlikeholdshopping.[49] Det ble samtidig vurdert å verve flere av de vernepliktige, hovedsakelig for å holde et forsvarlig sikkerhetsnivå med det utvidede spekteret av oppgaver.[45][47]

Over tid ble froskemannstjenesten så allsidig at de aktive innen froskemannsmiljøet reelt ble slik som de senere marinejegerne.[14][50] På midten av 1960-tallet skulle det være to froskemannstropper i Nord-Norge, med 15 froskemenn i hver tropp, en i Tromsø og en i Ramsund, men det var ikke nok operatører.[50] Det var store krav til oppgaver som skulle mestres av froskemennene og frafallet på froskemannskursene var høyt. I 1965 gjensto kun 5 av 32 kurskandidater bare etter sjette treningsuke.[50] Begrepet marinejeger ble benyttet allerede i 1962,[51] men først i 1967 bestemte Sjøforsvaret å opprette en operativ marinejegerorganisasjon, bestående av et stående marinejeger-beredskapslag på Haakonsvern og et marinejeger-mobiliseringslag i Nord-Norge.[52] Froskemennene ble delt i en offensiv og defensiv del påfølgende år - den offensive delen fikk navnet Marinejegerlag Sør-Norge, mens den defensive delen utviklet seg videre til det som i dag er Minedykkerkommandoen.[16][50][53] Marinejegerne var nå underlagt Sjøforsvarets operative kommando ved Stavanger, og besto av et stående beredskapslag på Haakonsvern, Marinejegerlag Sør-Norge, og et marinejeger mobiliseringslag i Nord-Norge.[52] Som andre stående avdelinger i Forsvaret hadde marinejegerne 50 % beredskap, som ville si at laget skulle være stridsklart med halve styrken innen 30 minutter året rundt.[52] Kjente hovedoppgaver var på denne tiden patrulje/jeger-oppdrag, over- og undervanns-rekognosering, fjerne og ødelegge undervanns-hindre før ilandstignings-operasjoner, å plassere og fjerne sprenglegemer under vann, assistere i mine-mottiltak og utføre arbeid under vann. Noen av marinejegerne fikk tilleggsopplæring i avansert førstehjelp på Lahaugmoen, andre på Swimmer Canoesit Course hos Royal Marines i Storbritannia. Noen fikk sambandskurs på Jørstadmoen, noe som økte mulighetene på sambandssiden, og noen fikk skarpskytterkurs på Skyte- og vinterskolen på Elverum.[52]

Bare noen få marinejegere vervet seg hvert år som matroser på slutten av 1960-tallet.[54] Forsvaret reklamerte for dykker- og marinejegerutdanning med tre års verving til disse tjenestene i tidsskriftet Vi Menn i årene 1968, 1969 og 1970. De kunne da friste med blant annet: krevende utdanning for sportsinteresserte, militært froskemannssertifikat, fallskjermkurs (for marinejegerne), minimum 70 000 kroner fordelt på tre år i tillegg til dykkertillegg, fri innkvartering, kost og bekledning, åtte måneders fagkurs i markedsføring eller åtte måneders verkstedsskole på dagtid, førstegangstjenesten avtjent i vervingstiden og muligheter for befalsutdanning etter verving.[55][56][57] Mot slutten av 1960-tallet innebar utdanningen krav til oksygentoleranse på 20 meters dyp for å bli godkjent til videre utdanning. Hensikten var å se om kandidaten tålte 100 % oksygen over lengre tid. Denne testen er tatt bort i våre dager.[58] Kandidatene som på denne tiden gjennomførte seleksjonsperioden kom videre til marinejegerkurset, som da inkluderte: dykking, sjømannskap, gummibåtdrill, kajakkdrill, lange padleturer med innlagte ferdighetsprøver, strandrekognosering, fysisk trening, utmarsjer, kart og kompass, sluttet orden, våpentjeneste, sprengningstjeneste, førstehjelp, nærstrid og sambandstjeneste, i tillegg til etterretnings- og sikkerhetstjeneste.[59] Hærens fallskjermjegerskole arrangerte høsten 1968 det første fallskjermkurset spesifikt tilrettelagt for marinejegerne, en videreføring av det nære samvirket skolene hadde opparbeidet gjennom år med godt samarbeid.[60] Høsten samme år startet marinejegerne med fjellklatringskurs med fokus på sikker fremrykning i fjellterreng og trygg forsering av hindre.[60] Taktisk helikoptertransport ble benyttet av marinejegerne fra 1969.[61] Fra 1970-1972 trente marinejegerne på rekognosering av strender på Bergenshalvøyen og i Ofoten-området, som en motstander kunne bruke ved en invasjon av Norge, med flystøtte fra Luftforsvaret som tok bilder etter anvisning fra marinejegerne.[62]

Fra 1972 og frem til opphøret av den kalde krigen rediger

Marinejegerlaget flyttet fra Haakonsvern til Ramsund i 1972 og ble operativt underlagt Forsvarskommando Nord-Norge (FKN). Det stående marinejegerlaget var i Ramsund (Marinejegerlag/Forsvarskommando Nord-Norge, MJL/FKN), mens oppsettingssted for marinejegerne på mobiliseringsstatus ble Haakonsvern.[52] I den første tiden etter flyttingen bisto marinejegerne minedykkerne med blant annet uskadeliggjøring av sprenglegemer, leting etter savnede og med assistanse ved drukningsulykker.[24] Marinejegerlaget spilte ofte angriper under øvelser og motstanderne var operative enheter fra hele Forsvaret.[23] Disse øvelsene omfattet også Sør-Norge, selv om virksomheten primært skulle være i Nord-Norge.[23] Marinejegerne trente også ofte på angrep av beredskapsfort og marinefartøy.[63] Den årlige FLOTEX-øvelsen for Marinens fartøy foregikk i farvannene fra Trondheim og nordover, og fra begynnelsen av 1970-tallet ble denne øvelsen en gjenganger for Marinejegerlaget.[64] Å forbli uoppdaget var suksesskriteriet, og marinejegerne benyttet derfor både fremkomstmidler på og i sjø, samt på land og i luften.[65] Kobben-klassen ubåtene ble benyttet av marinejegerne siden 1960-tallet, og på 1970-tallet var det ingen andre ubåter i NATO som var bedre egnet til landsetting av marinejegere.[66] Bruken av ubåt, helikoptre og fallskjermdropp gav marinejegerne større militærstrategisk effekt.[67]

Samarbeidet med de amerikanske og britiske spesialstyrkene ble et politisk problem.[68] I 1962 ankom 50 amerikanske spesialsoldater med ubåt og fallskjerm med intensjon om å praktisere norsk og å trene på å bygge opp lokale geriljastyrker ved bruk av sivile nordmenn.[69] Et annet problem var at noen av de norsktalende amerikanske spesialsoldatene etablerte kontakt med sivilbefolkningen og utpekte sosialister og fagbevegelsen som sine fiender.[69] Med bakgrunn i dette utsatte daværende statsminister Bratteli øvelse Frog fra 1971 til 1972 - en nyetablert militærøvelse for innsetting av amerikanske spesialstyrker på Vestlandet ved bruk av ubåter og overflatefartøy.[69] Regjeringens sikkerhetsutvalg flyttet senere også tidspunktet for gjennomføringen av øvelsen i 1972 slik at den ikke kolliderte med EF/EU-avstemningen dette året.[69] US Navy SEALs hadde årlige treningsopphold i Norge fra 1974, men både utenriksminister Frydenlund, statssekretær og senere statsminister Stoltenberg og deler av Forsvarets Overkommando, var skeptiske til de utenlandske spesialstyrkenes tilstedeværelse i Norge gjennom 1970-tallet.[69] Skepsisen var fremtredende politisk og innad i Forsvaret allerede fra 1960-tallet.[70] Årsaken til dette var blant annet Vietnamkrigen og at både britiske og amerikanske spesialstyrker øvde selvstendig i Norge uten tydelig norsk kontroll.[71] Dermed ble samtrening med utenlandske spesialstyrker i Norge et eget argument for å opprette/videreutvikle norske spesialstyrker, slik at en kunne forhindre ukontrollert, utenlandsk militær virksomheten i landet.[72]

Generalløytnant Tønne Huitfeldt var øverstkommanderende i Nord-Norge fra 1977 til 1981, og implementerte marinejegerne og fallskjermjegerne i forsvaret av Nord-Norge fra siste halvdel av 1970-tallet. Marinejegerne fikk ansvaret for kystovervåkning av Nord-Norge, mens fallskjermjegerne fikk ansvaret for å operere langs landegrensene.[67] Huitfeldt fokuserte på trening med helikopter og fly, samt på styrket samvirke og koordinering med tilsvarende utenlandske styrker.[67] Marinejegerlaget fikk tildelt nytt, langtrekkende sambandsutstyr (AN/PRC-111) etter denne implementeringen, som tillot marinejeger-observasjonspostene (OP-ene) å operere tryggere og lengre inne bak fiendens linjer enn tidligere.[73] På samme tid opprettet Forsvarskommando Nord-Norge en egen UMO-celle (ukonvensjonelle militære operasjoner) som skulle utføre planlegging av oppdrag, og lede både norske og utenlandske spesialstyrker, når disse deltok i fellesoperasjoner innenfor øverstkommanderendes område.[74] Det var vanlig å aktivisere cellen under øvelser. En marinejegeroffiser bemannet senere cellen fast, og en offiser fra Hærens jegerskole gjorde tilsvarende ved UMO-hovedkvarteret i Sør-Norge.[74] Marinejegerlaget deltok årlig på de større vinterøvelsene i Nord-Norge fra midten av 1970-tallet.[64]

Samarbeid med utenlandske spesialstyrker pågikk og videreutviklet seg i hele perioden fra 1960-tallet, og fortsatte etter den kalde krigen.[75] Marinejegerne deltok også på kurs hos SBS, Royal Marines og US Navy SEALs (Navy SEAL-operatører øvde også i norske marinejegerpatruljer fra begynnelsen av 1980-tallet[73]).[75] DHC-6 Twin Otter (fra Luftforsvarets 719 skvadron, Bodø) ble benyttet til innsetting av marinejegere (sommer/vinter, dag/natt) fra år 1980 til tusenårsskiftet (da flyet ble utfaset).[61][76] Med hjelp fra US Navy SEALs og et amerikansk C-130 Hercules transportfly, lærte marinejegerne å droppe gummibåt fra luftfartøy høsten 1982.[77] Norges forsterkningsplaner inkluderte øremerkede allierte spesialstyrker fra og med 1984: 22. SAS Regiment, en SBS-enhet og et US Navy SEAL Team, (innsettingen var situasjonavhengig).[78]

En grunn til utplassering av marinejeger-OP-lag i fredstid kunne være mistanke om fremmed ubåt-aktivitet i norsk farvann. Både sjøheimeverns-skøyter, marinefartøy, fly eller helikopter kunne da benyttes som innsettingsmetode for marinejegerne, men helikopter ble oftest benyttet.[74] Marinejegerlaget ble mye brukt i jakten på fremmede ubåter på midten av 1980-tallet.[79] Utvalgte marinejegere deltok på øvelser med okkupasjonsberedskapen i form av konkrete oppdrag av støttemessig karakter til Etterretningstjenesten. Disse var omgitt av stort hemmelighold, men kunne inkludere rekognoseringsoppdrag, infiltrasjon eller eksfiltrasjon av agenter, eller evakuering av personell.[79]

Et virkemiddel i profesjonaliseringen av virksomheten i Sjøforsvaret var generalmønstringene etter britisk modell.[32] Marinen innførte dette britiske systemet for å kvalitetssikre treningsstandarden på kampfartøy allerede under krigen.[80] Dette testet avdelinger over flere dager under ulike oppdrag før de kunne erklæres operative.[81] Tidligere sjef for Kysteskadren sørget for å mønstre og gjennomføre repetisjonsøvelser for Marinejegerlaget, som hadde sin første generalmønstring i 1985 etter forutgående trening.[80] Dette forenklet oppgaven med å evaluere momenter som den enkelte marinejegers ferdigheter, angrep på skip, patruljetjeneste og stridsdriller.[80] Hver patrulje bestod på denne tiden av fire marinejegere med samme grunnopplæring, og var organisert på følgende måte: Ett befal som leder, én sambandsmann (telegrafist), én sanitetsmann, og én skarpskytter som også var utdannet som avansert sprengningsekspert og fjellklatrer.[80] Marinejegertjenesten la alltid vekt på at alle, befal som menige, skulle ha samme grunnutdannelse.[80] I 1986 besto Marinejegerlag (FKN) i Ramsund av 15 marinejegere og 4 befal, og ubåtinspektoratet foreslo å styrke laget slik at det kunne sette opp fem patruljer ved krig.[32]

Den påbegynte planleggingen av repetisjonsøvelser skapte behov for strammere og mer formalisert struktur på opplæring, treningsaktiviteter og øvelser.[80] Arbeidet med marinejegernes utdanningsprogram (MUP) startet i 1983 for å bøte på disse forholdene, og marinejegerinstruktørene ved Dykker- og froskemannskolen (DFS), og befalet ved Marinejegerlaget, begynte å utarbeide fem utdanningsprogrammer (MUP-er) for å strukturere og videreutvikle utdanningen av marinejegerne.[80] MUP-ene har utviklet seg siden de først ble utarbeidet, også med tanke på endring av varighet på Verneplikten fra 1. januar 1994, og det er følgelig uvisst hva som var inkludert i utdanningsplanene til å begynne med.[82][83] Her er derfor gjengitt innhold i utdanningsplaner også fra senere revideringer av MUP-ene: MUP 1 inkluderte seleksjons-/opptaksperioden og grunnkurset, og varigheten var 6 måneder.[80][84] Innholdet i MUP 1 var opptaksperioden, feltperiode med våpen- og patruljetjeneste, samt kajakkpadling, sjøperiode med dykking, gummibåt, navigasjon, samvirke/taktikk, avslutningsperiode med fallskjermkurs-automat/line og patruljetjeneste.[85] MUP 2 dekket ytterligere patruljetjeneste og vedlikehold av ferdigheter i siste halvdel av første utdanningsår (nye 6 måneder), og inkluderte utslusing fra ubåt,[83] on the job training, trening med tyngre våpen,[85] trening på vinterkrig, combat swim og combat search and rescue (CSAR),[84][86] samt generalmønstring.[85] De 3 etterfølgende programmene omfattet videreutdanning av matroser (vervede uten befalsutdanning) (MUP 3), patruljeførere (MUP 4) og spesialister (MUP 5).[75] MUP 3 foregikk over 1-2 år og matrosene gjennomførte befalskurs, fallskjermkurs-frittfall, combat survival og bordingskurs, samt trente på nærkamp, pistol/maskinpistol og close quarter battle (CQB).[84] MUP 4 inkluderte patruljeførerutdanning i operativ tropp, og varigheten på MUP 4 forlenget seg fra 15 måneder på 1990-tallet til to år i 2004.[84] Det siste utdanningsprogramet, MUP 5, var en ytterligere spesialisering av marinejegere som allerede gjennomførte MUP 2-4,[75] og besto av individuell trening til funksjoner som for eksempel samband, sanitet og skarpskyting.[84] MUP 5 kunne følgelig inkludere sanitetskurs, skarpskytterkurs, FAC-kurs (kurs i guiding av militære fly inn for ildstøtte), dykkerlederkurs, trykkammeroperatør-kurs og hoppmesterkurs.[84]

I 1990 besto stående Marinejegerlag (FKN) i Ramsund av cirka 20 marinejegere,[87] og mobiliserings-tillegget til dette laget bestod i 1987 av 5 befal.[75] På Haakonsvern bestod mobiliseringsstyrken av et marinejegerlag med 20 marinejegere og 6 befal, pluss reserve på 4 marinejegere og 5 befal.[75] Mobiliseringstillegget omfattet også rekvisisjon på en 150 fots tråler og en sjark på 30-40 fot til hver patrulje.[75] En mobilisering på slutten av den kalde krigen ville ha betydd at Marinejegerlaget fra Ramsund og mobiliseringslaget på Haakonsvern kunne bestått av cirka 50 marinejegere til sammen, som kunne utgjøre 8-10 patruljer.[75] I tillegg var det et klart potensial for å utbygge styrken med frivillige som hadde vært marinejegere tidligere.[75]

Fra opphøret av den kalde krigen til 2000 rediger

Opphøret av den kalde krigen fikk ingen umiddelbare konsekvenser for Marinejegerlaget,[82] som skiftet navn til Marinejegerkommandoen (MJK) i 1991[88] eller 1992.[89][90] Mobiliseringslaget Sør-Norge, Haakonsvern, ble formelt nedlagt i 1994 og personell og materiell ble overført som mobiliseringstillegg til det stående Marinejegerlaget (FKN) i Ramsund.[91] Dette laget vokste til litt over 30 marinejegere på midten av 1990-tallet,[91] og i 1995 var kommandoen inndelt i ledelse, operasjoner, patruljer og logistikk.[92] Faren for storkrig ble opplevd svært liten[93] og flere av Forsvarets enheter og avdelinger ble oppløst på denne tiden,[88] men Golfkrigen ble et varsel om at spesialstyrkene var en relevant kapasitet som skulle få økt betydning.[82] Reell bordingsberedskap og reelle observasjonspost-oppdrag preget videreutviklingen av MJK og bekreftet et stort behov for marinejegerne etter den kalde krigen.[94] I løpet av 1990-årene økte følgelig interessen for de norske spesialstyrkene som siden videreførte fredsoperative oppgaver knyttet til kontraterror og ansvarsområdet til sjøs.[88][95][96]

Det første tiåret etter 1990 avholdt Marinejegeravdelingen ved DFS, som tidligere, marinejegerkurset, øvrig grunnutdanning og generalmønstringene av marinejegerne.[82] Denne marinejegeravdelingen bestod frem til 2006 av fem marinejegere (én leder, én hovedinstruktør og tre instruktører),[83] som også evaluerte og reviderte utdanningsprogrammene (MUP-ene) som ble utarbeidet på 1980-tallet.[82] De bisto også med den maritime opplæringen for Hærens fallskjerm- og spesialjegere.[83] MUP-ene dekket fortsatt den grunnleggende marinejegerutdanningen og bred og individuell fordypning innen fagfeltet maritime spesialoperasjoner,[82][83][84][85] og ble gjennomført etter prinsippet train as you fight.[82] Gjennomføring av MUP 1 til 5 tok på denne tiden minimum 30 måneder, og en kunne etter MUP 5 erklæres operativ marinejeger.[85] Treningsmodellen for marinejegerne ser imidlertid ut til å ha fortsatt som før utover 1990-tallet, da MJK per 1994 utdannet og trente marinejegerne i små grupper for å utføre sine pålagte etterretnings- og stridsoppdrag.[97]

Bordingsoperasjoner ble mer aktuelt i NATO blant annet grunnet operasjonene utenfor eks-Jugoslavia, og norsk nasjonal beredskap mot miljøaktivister (fra 1994).[91] Dette krevde spesialkompetanse og bruk av spesialbåter.[91] Ny spesialisering for marinejegerne ble følgelig båtførerutdanning,[82] og egne marinejegere ble utdannet som båtførere fra 1994.[91] Det ble også trent på fastrope-teknikk fra Lynx-helikoptre og ned til skip.[91] Observasjonspost-tjeneste/rekognosering var et annet hovedfokus dette tiåret, og OP-øvelsene kunne vare opptil 30 dager uten etterforsyning, (OP-oppdrag opp mot 56 dager[98]).[99] Marinejegerne trente også på målanvisning for overflatefartøy og ubåter,[99] samt også på søk og redning (combat search and rescue / CSAR) av Luftforsvarets piloter og egne marinejegere.[99] Marineøvelsen FLOTEX var som tidligere aktuell hvert år, og ble et årlig høydepunkt.[99] En annen årlig gjenganger var Escape-øvelsen som innebar at marinejegerne ble forfulgt av soldater, helikoptre og hundepatruljer.[99] Hensikten med Escape-øvelsen var å trene på unnvikelse av fienden dersom marinejegerne skulle gjennomføre anslag mot særlig bevoktede mål.[99]

I 1997 hadde MJK omtrent 40 marinejegere, som kunne utvides til cirka 160 ved en eventuell mobilisering.[88][100] Tilsvarende tall fra Hærens Jegerkommando (senere Forsvarets Spesialkommando (FSK)) var på samme tid henholdsvis 90 og 210.[88] Gjennom den kalde krigen var det kun noen meget få froskemenn/marinejegere som gjennomførte Sjøkrigsskolen.[101] I MJK var fokus for videre utvikling ytterligere profesjonalisering og bedre tilgjengelighet på oppdatert materiell.[102] Dette krevde at flere av marinejegerne tok høyere utdanning i Forsvaret (Sjøkrigsskolen) og at kommandoen ble mer selvstendig.[102][103] Etter kommandoens deltakelse i sin første skarpe, internasjonale operasjon[104] på Balkan iverksatte Forsvarets Overkommando et etterlengtet materiellprosjekt i 1999.[100] Fra 1999 kunne marinejegerne tegne sjuårskontrakter etter fullført marinejegerkurs,[84][103] som sikret faglig kontinuitet i avdelingen.[103]

Fra 2000 og frem til implementeringen i Forsvarets spesialstyrker rediger

I 2000 hadde MJK 63 mann tilknyttet NATO Immediate Response Force (IRF),[100] og i 2001 fikk MJK taktisk satellittsamband med bakgrunn i IRF-beredskapen.[105] Kommandoen besto i 2001 av ledelse, utdanningsavdeling, båt-avdeling og teknisk avdeling, samt tropp 1 som var utdanningstropp, og tropp 2 som var operativ tropp.[84][100] I praksis hadde MJK ansvaret for utdannelsen av marinejegerne fra 1995, men ansvaret ble formelt overført fra DFS til MJK i 2001 for å ivareta og sikre spesialstyrkens operative evne.[100] Dette betydde at MJK igjen var formelt lokalisert på Haakonsvern, og at styrken følgelig var lokalisert både i Ramsund og på Haakonsvern allerede fra 2001.[100] Nye oppdrag i internasjonale operasjoner, med oppdragene i Afghanistan fra 2001/2002, gjorde kommandoen ytterligere profesjonalisert.[100] Afghanistan-oppdragene var krevende, preget av nye utfordringer og endret marinejegertjenesten betydelig.[104][106]

Etableringen av spesialbåtoperatører rediger

MJK utviklet seg i takt med oppdragene i Afghanistan, som var svært krevende både for personellet og MJK som helhet.[107][108] Som konsekvens opphørte mobiliserings-tillegget på tidlig 2000-tallet og MJK baserte seg kun på stadig tjenestegjørende personell[100] som forble lengre ved avdelingen enn tidligere.[109] I 2001 ble kommandoen underlagt sjefen for Kyststridsflotiljen,[100] som valgte å tydelig styrke MJKs driftsbudsjett allerede før terrorangrepene i USA.[110] I 2002 fikk MJK sin egen stabsoffiser i Kyststridsflotiljens stab, og sammenliknet med 1999 doblet MJK driftskostnadene dette året.[110] Det var betydelig vekst i driftskostnadene også påfølgende år.[110] MJKs stabsoffiser begynte i 2002 utviklingen av handlingsplanen MJK 2008, en plan som ble ferdig i 2003 og omfattet konkretisering av bemanningsprognoser, budsjettbehov og fremtidig marinejegerkapasitet.[110] Generalinspektøren for Sjøforsvaret godkjente planen, og med oppjustering til tre marinejegeroffiserer ved MJKs stabskontor (fra 2005) sikret Forsvaret videreutvikling av MJK fra 2004 til 2008.[110] I denne perioden inndeles og utvikles MJK i minimum fire skvadroner: to operative marinejegerskvadroner, Alfa (tidligere tropp 2) og Bravo (tidligere tropp 1) for henholdsvis beredskap og trening, og to støtteskvadroner, Echo og Lima, for henholdsvis spesialbåttjenesten og støtte/logistikk.[111][112] Lima-skvadronen inkluderte også vernepliktige til støttefunksjoner for marinejegerne.[113] Egen seleksjon og utdanning for spesialbåtoperatører (SBO-er) til Echo-skvadronen kom fra 2005 (året da Echo-skvadronen ble opprettet[114]),[103][115] og denne utdanningen har vært stipulert til 3 år.[103] I 2005 ble i tillegg ytterligere én skvadron opprettet - en skvadron som tok sikte på å rekruttere primært marinejegere og etterutdanne dem i spesialovervåkning og innformasjonsinnhenting.[114] Forsvarets operative krav til MJK som spesialstyrke i Afghanistan-operasjoner økte og var på denne tiden like store som kravene til FSK (nivå 3 avdeling direkte underlagt generalinspektøren for Hæren),[116][117] men MJK hadde ikke de samme vilkårene for å utvikle staben og tilpasse seg kravene fordi MJK forble en nivå 5 avdeling (underlagt Marinens jegervåpen (MJV) fra 2006).[116] Denne problemstillingen ble grundig drøftet i en av MJKs tidligere sjefers forsknings-publikasjon av 2007, Making New Ambitions Work.[117]

Akademisk videreutdanning av personell rediger

Oppdrag med utfordringer uten enkle svar var realiteten for marinejegerne i skarpe oppdrag,[118] og fra 2000-tallet prioriterte MJK akademisk utdanning med bakgrunn i kravene til oppdragene som ble gjennomført i internasjonale operasjoner.[119][120] Kravene til spesialoperasjonene var også preget av intellektuelle krav til ukonvensjonell tenking og MJK utviklet derfor et eget, operativt rettet akademisk program.[121][122] Fra 2004 ble det for tidligere instruktører og troppsledelsen ved MJK mulig å gjennomføre Langkurs maritime operasjoner (LMOPS) ved KNM Tordenskjold, Haakonsvern, og deler av denne utdannelsen foregikk ved Joint Special Operations University og US Air Force Special Operations School i USA.[84][103][123] I 2005 fikk første marinejeger en bachelorutdanning som var skreddersydd for spesiaoperasjoner på Sjøkrigsskolen, dels ved å følge kystjegerlinjen og dels ved flere spesialstyrke-relaterte kurs i USA, og fra 2007 fikk Sjøkrigsskolen egen bachelorutdanning for marinejegerne[103] hvor tredje og siste skoleår i sin helhet ble siktet inn på spesialoperasjoner.[122] I 2005 var gjennomsnittsalderen ved avdelingen oppunder 30 år (og denne fortsatte å øke frem mot minimum 2012[109]).[124]

Etablering på Haakonsvern rediger

Internasjonale operasjoner var en kjent belastning for marinejegernes familier,[104] og under pågående deltakelse i Afghanistan og i forkant av omleggingen fra 2004 ble tropp 2 (operativ beredskapstropp) midlertidig lokalisert til Haakonsvern.[125]

MJK ønsket på denne tiden å lokalisere seg til Haakonsvern permanent grunnet nærhet til øvrige marineavdelinger og av hensyn til operatørenes familier,[125] og våren 2008 ga Stortinget sin tilslutning til delingen av MJK mellom Ramsund og Haakonsvern.[113] (Denne delingen var ikke basert på operative hensyn.[126]) Styrkeproduksjon og bruk av skyte- og øvingsområdene i Ramsund ble beholdt, samtidig som øvrig virksomhet formelt ble lagt til Haakonsvern.[113]

Omorganisering: Direkte underlagt Generalinspektøren for Sjøforsvaret rediger

Per 2012 opererte marinejegerne fortsatt i små team,[127] selv om MJK da var ti ganger større enn på 1980-tallet.[128] I tiåret frem mot 2012 ble størrelsen på avdelingen nesten fordoblet[129] samtidig som kommandoen gjennomgikk betydelige strukturelle utfordringer.[130] MJK innhentet en oberstløytnant fra Hæren som stabssjef gjennom de strukturelle endringene (omorganiseringen) denne perioden.[131] Etter tilsyn fra riksrevisjonen[132] ble MJK hevet fra nivå 5 til nivå 3 den 1. januar 2012.[133] Denne nivåhevingen innebar at styringslinjene fra Forsvarssjefen ble kortere og at MJK fikk større påvirkningskraft på egen utvikling.[134] Mer detaljert beskrevet inkluderte nivåhevingen integrering av MJK blant annet i: Sjøforsvarsstaben (direkte implementert), Sjøforsvarets planarbeid (slik at MJK på et langt tidligere tidspunkt kunne gi innspill ved innkjøp og utvikling av nye fartøyer, plan for eiendom, bygg og anlegg, skyte- og øvingsfelt og andre investeringer), generalinspektøren for Sjøforsvarets (GIS') ledergruppe, ressursstyring med GIS, og Sjøforsvarets Taktiske Råd (slik at MJK lettere kunne påvirke egne maritime kapasiteter).[134] I tillegg ble sjefen for MJK fagsjef for maritim spesialstyrkevirksomhet, og MJKs seleksjon og trening ble underlagt MJK i en egen treningsskvadron.[134] MJK besto nå av totalt seks skvadroner (de nevnte fem (alfa, bravo, echo, lima og skvadronen uten kjent navn som etterutdanner primært marinejegere i spesialovervåkning og informasjonsinnhenting), pluss treningsskvadronen) i tillegg til stab,[135] og hadde nesten like mange ansatte fra konvensjonelle avdelinger som selekterte operatører (marinejegere og spesialbåtoperatører).[136] I 2013 var i underkant av 200 personer ansatt ved MJK.[137] Daværende MJK-sjef presenterte idealoperatøren som en 35 åring med 15 års erfaring.[138]

Kontroverser rundt general Sundes anbefaling om flytting til Rena rediger

Etter terrorangrepene 22. juli 2011 begynte regjeringen arbeidet med å forbedre den nasjonale kontraterror-beredskapen,[139] og på oppdrag fra Forsvarsdepartementet gjennomførte general Sunde en utredningsstudie om videreutviklingen av Forsvarets spesialstyrker, både med tanke på beredskaps- og operasjonsmessige tiltak.[140] Den 1. februar 2013 presenterte han sin fagmilitære anbefaling angående fremtidig spesialstyrkevirksomhet og kontraterrorberedskap, der han anbefalte å flytte MJK fra kystbasene i Ramsund og på Haakonsvern til Rena i Østerdalen hvor FSK hadde/har sin hovedbase.[141] Senere offentliggjøring av et forsvarsdokument knyttet til Sundes ønske om innspill fra Luftforsvaret til den fremtidige organiseringen av spesialstyrkevirksomheten, kunne tyde på at Sunde hadde planlagt MJK-flyttingen til Rena allerede før han ba om fagmilitære innspill for utredningen av den fremtidige organiseringen.[142]

En måneds tid senere, 11. mars, kom nyheten om at general Sunde skulle gå av som forsvarssjef tidligere enn planlagt,[143] og admiral Bruun-Hansen overtok senere som forsvarssjef (fra 19. november). 22. april offentliggjorde forsvarsminister Strøm-Erichsen og general Sunde at MJK ikke skulle flyttes, men derimot få tilført 300 millioner kroner til nybygg på Haakonsvern, fra 1. august samme år få ytterligere ansvar med nasjonal kontraterrorberedskap til støtte for politiet (med samme beredskapstid som FSK), og at de skulle begynne med kontraterrorøvelser på offshoreinstallasjoner.[144][145]

Opprettelsen av Forsvarets spesialstyrker rediger

De to spesialstyrkene ble fra 1. januar 2014 implementert i det nyopprettede Forsvarets spesialstyrker - en felles driftsenhet ledet av Forsvarets Spesialstyrker Stab (FSST) i Oslo.[1][2] FSST har siden stått for den overordnede ledelsen og videreutviklingen av MJK og FSK.[1]

Referanser rediger

  1. ^ a b c «Forsvarets spesialstyrker». Forsvarets offisielle internettsider. 25.7.2018. Arkivert fra originalen 14. august 2018. Besøkt 25. juli 2018. «... Forsvarets spesialstyrker er en felles stab med ansvar for overordnet ledelse og videreutvikling av Forsvarets to spesialavdelinger: Forsvarets spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK). Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen har tidligere tilhørt henholdsvis Hæren og Sjøforsvaret og er nå samlet i én felles driftsenhet, ledet av Forsvarets Spesialstyrker Stab (FSST) i Oslo. ...» 
  2. ^ a b «Den første sjefen for Forsvarets spesialstyrker» (pressemelding). Regjeringen. Regjeringen.no. 13. desember 2013. «... Forsvarets spesialstyrker blir en ny avdeling som opprettes 1. januar 2014. ...» 
  3. ^ a b Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 54. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  4. ^ a b Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 35. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  5. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 107. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  6. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 58. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  7. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 63-64. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  8. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 123. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  9. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 124. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  10. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 111. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  11. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 110-114. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  12. ^ a b c Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 99. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  13. ^ Harstad, Herlof (red.). «Norsk froskemann på timelange dykkertokt». Vi Menn (Nr. 7, 1952): 4–5. 
  14. ^ a b c Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 510. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  15. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 126. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  16. ^ a b c d «www.marinejeger.no/mj/historie». 6. juni 2004. Arkivert fra originalen 6. juni 2004. Besøkt 17. februar 2018. 
  17. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 109. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  18. ^ a b Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 102. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  19. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 43. 
  20. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 115. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  21. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 128-129. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  22. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 107. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  23. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 140. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  24. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 151. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  25. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 117. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  26. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 115. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  27. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 115-116. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  28. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 116. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  29. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 124. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  30. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 210. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  31. ^ a b c d e Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 211. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  32. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 137. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  33. ^ Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 143. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  34. ^ «Tidligere marine- og spesialjeger Bjørn Bjørnø (83) døde i fallskjermulykke» (norsk). Besøkt 30. mai 2018. 
  35. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 41. «... Under den kalde krigen trente også spesialstyrkene på kald krig scenarioer. I denne perioden var fokuset på operasjoner i arktiske strøk – forsvar av eget territorium eller det å gå på dypet i fiendtlige områder. Det var Special Reconnaissance (SR) som var det viktigste konseptet å trene på, litt Direct Action (DA), og i liten grad Military Assistance (MA). Målet var å selektere robuste menn, som evnet å gå langt, bære tungt, være våte, kalde og sultne – lenge. Disse årene var det noen få som var på oppdrag i internasjonale operasjoner. ...» 
  36. ^ Aspøy, Arild. «Nordmenn var med å starte Vietnamkrigen». Vi Menn (Nr. 53, 28. desember 1992): 54. 
  37. ^ Lundereng, Inge. «Norske Nasty-båter eskalerte Vietnamkrigen». Vi Menn (Uke 20, 15. mai 2017): 66–68. 
  38. ^ Aspøy, Arild. «Norges hemmelige vietnamkrig». Vi Menn (Nr. 24, 15. juni 1993): 9. 
  39. ^ Lundereng, Inge. «Norske Nasty-båter eskalerte Vietnamkrigen». Vi Menn (Uke 20, 15. mai 2017): 71. «... Daværende sjef for CIAs maritime operasjoner, William Hamilton, sa i et Brennpunkt-program (NRK) i år 200 at «et dusintall nordmenn ble rekruttert av CIAs kontakt ved ambassaden i Oslo for tjeneste i Vietnam.» I samme program sto for øvrig tidligere nevnte Kalvenes og Steffensen fram og fortalte sine historier. Daværende forsvarsminister, Jørgen Kosmo, presiserte i samme program at Alf Martens Meyer opptrådte som privatperson og ikke på vegne av norske myndigheter da han rekrutterte norske sjøfolk til tjeneste i CIA. Amerikansk etterretning sto bak mye av opptrappingen av sabotasjeaksjonene i Nord-Vietnam. CIA tok initiativ til å rekruttere tidligere marinejegere og leiesoldater fra Norge for å bruke dem til å operere PTF-fartøyene langs kysten av Nord-Vietnam. Amerikanske minedykkere (underwater demolition teams, UDT) hadde allerede hatt fellesøvelser med norske kolleger gjennom flere år. Nordmennene var derfor innforstått og trent i operasjoner under SEAL-doktrinen ... ..."» 
  40. ^ Tarald Reinholdt Aas (6. mars 2002). «Norske elitesoldater blant verdens tøffeste». Dagbladet: 19. «En amerikansk general hevder i sine memoarer at norske marinejegere deltok under landsetting av amerikanske styrker i Vietnam.» 
  41. ^ Aspøy, Arild. «Sabotasje bak fiendens linjer». Vi Menn (Nr. 25, 22. juni 1993): 33. 
  42. ^ Lundereng, Inge. «Norske Nasty-båter eskalerte Vietnamkrigen». Vi Menn (Uke 20, 15. mai 2017): 67. 
  43. ^ Berg, Erik (22. desember 2016). «Ny bok: Vietnam - aggressoren som ble offer». Bistandsaktuelt. Arkivert fra originalen 21. juni 2018. Besøkt 21. juni 2018. «... Det er fortjenstfullt at Holtet legger fram ny informasjon om norske marineoffiserer som var med å trappe opp Vietnamkrigen. De var skipssjefer om bord på norskbygde marinefartøyer kjøpt av USA. Og spilte en avgjørende rolle i krigen mot Nord Vietnam forut for USAs enorme bombekampanje i siste halvdel av 1960-tallet. Hvilke «paier» er det ikke fredselskende, lille Norge har hatt sine fingre i? ...» 
  44. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 145. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  45. ^ a b c d Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 135. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  46. ^ Eriksen, Jan Holmboe. «Sekunder mellom himmel og jord». Vi Menn (Nr. 10, 4. mars 1964): 21, 48. 
  47. ^ a b c d Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 39. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  48. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 129-132. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  49. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 295. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  50. ^ a b c d Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 129. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  51. ^ Høiland, Rolv. «Kongens karer - Vi har fått marinejegere!». Vi Menn (Nr. 17, 25. april 1962): 32. 
  52. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  53. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 132. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  54. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 156. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  55. ^ «Sjøforsvaret verver froskemenn». Vi Menn (Nr. 44, 30. oktober 1968): 5. 
  56. ^ «Sjøforsvaret verver undervannsvømmere». Vi Menn (Nr. 19, 7. mai 1969): 44. 
  57. ^ «Sjøforsvaret verver undervannsvømmere». Vi Menn (Nr. 17, 21. april 1970): 56. 
  58. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 133. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  59. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 133-134. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  60. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 134. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  61. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 147. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  62. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135-137. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  63. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 140-141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  64. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  65. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 142. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  66. ^ Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 427. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  67. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 148. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  68. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 118-121. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  69. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 119. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  70. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 118-119. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  71. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 119-121. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  72. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 121. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  73. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 149. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  74. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 150. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  75. ^ a b c d e f g h i Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 139. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  76. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 302. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  77. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 147-148. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  78. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 118. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  79. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 153. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  80. ^ a b c d e f g h Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 138. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  81. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 137-138. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  82. ^ a b c d e f g h Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 261. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  83. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 262. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  84. ^ a b c d e f g h i j «www.marinejeger.no/marinejeger/karriere». 4. april 2004. Arkivert fra originalen 4. april 2004. Besøkt 17. februar 2018. 
  85. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 264. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  86. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 138-139. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  87. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 267. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  88. ^ a b c d e Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 41. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  89. ^ Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 267. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  90. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 41. 
  91. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 268. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  92. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 268-269. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  93. ^ Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 217. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  94. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 269. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  95. ^ Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 518. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  96. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 220. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  97. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 204. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  98. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 313. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  99. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 265. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  100. ^ a b c d e f g h i Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 271. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  101. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 157. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  102. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 270. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  103. ^ a b c d e f g Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 282. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  104. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 278. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  105. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 287. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  106. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 41. «... Krigen mot terror dreide fokuset også for norske styrker. Oppdragene og erfaringene fra utenlandsoperasjonene endret øvingen og treningen, konseptene, ressursene, alvoret og statusen til spesialstyrkene. ...» 
  107. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 280. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  108. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 100. «... Deployeringene utenlands det siste tiåret har vært lærerike, men krevende. Både for den enkelte og for organisasjonen. Etter sigende har en del blitt endret de siste årene, også hvordan både personell og familier forberedes før deployeringer. ...» 
  109. ^ a b Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 45. «... Antall operatører har kunnet øke fordi personellet blir lengre ved avdelingen. Det betyr at personellet er i gjennomsnitt eldre, har høyere grad og lengre erfaring. ...» 
  110. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 272. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  111. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 273. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. «... Kommandørkaptein Rolf Inge Roth overtok igjen som sjef for Marinejegerkommandoen i 2004. I hans tid fullførte avdelingen omleggingen til fire skvadroner: to operative marinejegerskvadroner Alfa og Bravo for henholdsvis beredskap og trening og to støtteskvadroner, Echo og Lima, for henholdsvis båter og logistikk. Deployeringen til Afghanistan i 2003 stimulerte utviklingen av de fire skvadronene. I forkant av omleggingen i 2004 ble tropp 2 midlertidig overført til Haakonsvern. ...» 
  112. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 185. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  113. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 274. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  114. ^ a b Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 42. «... Fra 2005 har de bygget opp to nye skvadroner. Den ene rekrutterer primært marinejegere og etterutdanner dem innen spesialovervåkning og informasjonsinnhentning. Den andre er spesialbåtskvadronen. ...» 
  115. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 276. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  116. ^ a b «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 42. 16. april 2012. «I denne perioden ble FSK/HJK en nivå 3-avdeling, direkte underlagt generalinspektøren for Hæren (GiH). De fikk større administrative friheter, økte ressurser og de bygde opp en stor stab med dyktige medarbeidere med forvaltningskompetanse. ... Den økte satsingen på spesialstyrkene ga MJK de samme operative kravene og erfaringene, men ikke den samme veksten på stabssiden fordi de forble på nivå 5.» 
  117. ^ a b Tom., Robertsen, (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 71, men publikasjonen som helhet omfatter blant annet denne problemstillingen. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  118. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 79. «... Hvis de ikke har en god metode tilgjengelig for å løse problemet, må de finne på noe annet, slik at det blir fikset. Utfordringer uten enkle svar er realiteten for marinejegere i skarpe oppdrag. Kreativitet, innovasjon og fleksibilitet er viktige forutsetninger for å kunne operere ukonvensjonelt. Da må de ha ferdigheter til å sette sammen kjente prosedyrer og samhandlingsmønstre på en ny måte. For å få dette til å fungere i praksis, må det trenes. ...» 
  119. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 68. «Vi har prioritert akademisk skolering gjennom hele det siste tiåret. Som sjef kan du ikke detaljstyre alt operatørene gjør, du kan ikke forutse alle mulige situasjoner de kan komme opp i. Derfor er det viktig at operatørene skoleres, også akademisk. Operatørene må forstå menneskene og kulturen de opererer i, og være bevisst at våre handlinger kan ha strategisk effekt. Det at vi så systematisk fokuserer på dette, gjør at gutta forstår at feil symbolbruk kan virke direkte kontraproduktivt i forhold til vårt mission (tidligere sjef MJK).» 
  120. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 68. «Ledelsen i MJK har gjennom flere år jobbet bevisst for å bygge opp den akademiske kompetansen i kommandoen. Det betyr ikke at alle øksekasterne skal slutte å kaste økser og heller kaste seg over bøker i et bibliotek. Visjonen er at personellet skal få den kompetansen de trenger – både praktisk og akademisk – på de tema de trenger, når de trenger det, for å kunne løse oppdragene.» 
  121. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 64. «... Spesialoperasjoner er krevende også intellektuelt, derfor har MJK blant annet utviklet det de kaller et operativt rettet akademisk program. ...» 
  122. ^ a b Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 67. 
  123. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 68. 
  124. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 277. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  125. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 272-273. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  126. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 45. «... Avdelingen er nå geografisk lokalisert på to steder: Bergen og Ramsund. Dette er en politisk beslutning, som ikke er forankret i operative hensyn. ...» 
  127. ^ Danielsen, Tone. «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en sosialantropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 3, 17, 72, 74. 
  128. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 12, 45. 
  129. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 45. «... Størrelsen på avdelingen er nesten fordoblet det siste tiåret, og den er ti ganger større enn MJL var da dagens ledere startet tidlig på 80-tallet. ...» 
  130. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 45. «... Det siste tiåret har de vært igjennom flere runder med store strukturelle forandringer. ...» 
  131. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 51. «... Høsten 2010 fikk MJK stabssjef for første gang. ... Det er ingen overdrivelse å si at utfordringene i OU-prosessen har vært mange, og uten en styrket stab med en kyndig stabssjef, ville disse prosessene fortont seg som langt vanskeligere. Avdelingen trengte en stabssjef. MJK hentet en oberstløytnant fra Hæren som har komplementær kompetanse i forhold til den øvrige ledelsen i avdelingen. ...» 
  132. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"«Hos oss sitter kulturen i hjertet» - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 51. «... Avdelingen har for første gang på mange år gjennomført mønstring, hvilket betyr at alt materiell telles, og riksrevisjonen har hatt ettersyn. Dette ble gjort i forkant av nivåhevingen. ...» 
  133. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 47. «... Den formelle overføringen av MJK til nivå 3 i Forsvarets organisasjon var 1.1.2012. Den rituelle overføringen skjedde 12.1.2012. ...» 
  134. ^ a b c Danielsen, Tone (16. april 2012). ««Hos oss sitter kulturen i hjertet» - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 46. 
  135. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). ««Hos oss sitter kulturen i hjertet» - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 45. «... Før i tiden var MJL Tropp 1, og sjefen var løytnant. Nå har MJK seks skvadroner og en stab. ...» 
  136. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). ««Hos oss sitter kulturen i hjertet» - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 46. «... Dagens operasjoner er komplekse, de fordrer sammensatt kompetanse. Fra å være en avdeling hvor alle hadde gått gjennom samme seleksjonsprosess, består personellet i avdelingen i dag av nesten like mange fra konvensjonelle avdelinger som selekterte operatører. ...» 
  137. ^ Svellingen Flatekvål, Bente-Line (20. april 2013). «Marinejegere er Northug i uniform». www.ba.no (norsk). Besøkt 10. august 2018. «... Totalt er i underkant av 200 personer ansatt i MJK, men hvor mange av dem som er marinejegere, får vi ikke vite. ...» 
  138. ^ Svellingen-Flatekvål, Bente-Line (20. april 2013). «Marinejegere er Northug i uniform». www.ba.no (norsk). Besøkt 10. august 2018. «... Idealoperatøren er 35 år og har 15 års erfaring. Vi legger ned mye tid og energi i å utvikle soldatene både psykisk og fysisk. ...» 
  139. ^ «Marinejegerkommandoen i beredskap» (pressemelding). Forsvaret. Forsvaret. 26. september 2013. Arkivert fra originalen 11. august 2018. Besøkt 11. august 2018. «... Regjeringen har siden 22. juli 2011 jobbet med å forbedre den nasjonale beredskapen. ...» 
  140. ^ «Styrket beredskap» (pressemelding). Forsvaret. Forsvaret. 30. september 2013. Arkivert fra originalen 22. juli 2018. Besøkt 11. august 2018. «... På oppdrag fra Forsvarsdepartementet har forsvarssjefen gjennomført en studie hvor han har utredet den videre utviklingen av Forsvarets spesialstyrker, både beredskapsmessige og organisasjonsmessige tiltak. ...» 
  141. ^ Andersen og Peters (1. februar 2013). «Forsvarssjefens plan for å bekjempe terror: Vil legge ned marinejegerkommandoen». VG (norsk). Besøkt 10. august 2018. 
  142. ^ Andersen og Peters (6. februar 2013). «Topp-admiral om hemmelig brev: - Forsvarssjefen avslørt». VG (norsk). Besøkt 11. august 2018. 
  143. ^ Karlsen, Ola (11. mars 2013). «Forsvarssjefen går av». ABC-nyheter (norsk). Besøkt 11. august 2018. 
  144. ^ Bentzrød og Ekroll (22. april 2013). «Marinejegerkommandoen skal bistå politiet mot terror». Aftenposten. Besøkt 11. august 2018. «Marinejegerkommandoen (MJK) settes fra 1. august i nasjonal kontraterrorberedskap, og skal bidra i terrorbekjempelse på forespørsel fra politiet. Dette har tidligere vært Forsvarets spesialkommando (FSK) sitt ansvarsområde, men nå blir beredskapen supplert med avdelingen som har maritime miljøer som spesialfelt. Ifølge Sunde vil beredskapen nå totalt sett bli styrket. Han sier at MJK og FSK fortsatt skal utdanne sine egne folk. De skal også overlappe hverandre når det gjelder oppdrag, slik de har gjort i Afghanistan. FSK har tidligere trent på kontraterroraksjoner på offshoreinstallasjoner, og begge avdelingene vil nå delta i slike øvelser. ... Regjeringen legger nærmere 300 millioner kroner på bordet for å bygge nye lagre, kontorer og undervisningsfasiliteter på Haakonsvern, der MJK holder til i dag. ...» 
  145. ^ «Styrket beredskap» (pressemelding). Forsvaret. Forsvaret. 30. september 2013. Arkivert fra originalen 22. juli 2018. Besøkt 11. august 2018. «... Marinejegerkommandoen vil fra 1. august settes i nasjonal kontraterrorberedskap med samme beredskapstid som Forsvarets spesialkommando på Rena. Dette vil styrke den nasjonale beredskapen, særlig for å kunne bistå politiet i løsningen av kontraterroroppgaver. ...» 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marinejegerkommandoens_historie&oldid=22792393»