Marcus Livius Salinator

Marcus Livius Salinator (født 254, død ca. 204 f.Kr.), medlem av Livius-familien, var en romersk konsul som kjempet både i den illyriske krig og den andre punerkrig. Han er mest kjent for slaget ved Metaurus.

Livius ble valgt til konsul sammen med Lucius Aemilius Paullus kort tid før den andre illyriske krig i 219 f.Kr. Etter å ha ledet en vellykket kampanje mot Illyria ble han anklaget for onde gjerninger rundt et krigsbytte fra et oppdrag til Karthago, og da han returnerte til Roma ble han ført for retten og funnet skyldig.

Etter at han ble fjernet som konsul, trakk han seg bort fra det offentlige liv. Han returnerte til Roma flere år senere og i 207 ble han valgt til konsul (angivelig mot hans ønske) med Gaius Claudius Nero. Livius ankom Narnia (Narni) og forsøkte å blokkere fremrykningen til den karthagenske armé som forsøkte en nordlig invasjon av Den italienske halvøy. Han møtte karthagerne nær Fanum (Fano) våren 207 f.Kr. Livius var forsterket av sin kollega Nero og ledet arméen som beseiret karthagerne ved Metaurus, drepte deres kommandant, Hannibals bror Hasdrubal.

Etter den romerske seieren, returnerte Livius til Roma hvor han og Nero ble gitt en triumf i 206 f.Kr.. Livius ble prokonsul og forsvarte Etruria (Toscana og Umbria) fra 206 til 205 og senere Gallia Cisalpina i 204 til slutten av krigen.

Livius sin andre periode som konsul var preget av konstant krangling med Nero, hovedsakelig over en saltskatt (som gav ham kallenavnet Salinator som ble arvet av hans etterkommere, inkludert den romerske admiralen Gaius Livius Salinator). Perioden var også preget av hans vendetta mot de som var ansvarlige for rettssaken etter den illyriske kampanjen som fortsatte til han døde flere år etter.

Litteratur

• Lazenby, J.F. Hannibal's War, London, 1978.