Mannsforskning

Mannsforskning, i akademiske sammenhenger ofte kalt menn og maskuliniteter, er forskning på menn, maskulinitet og menns livsvilkår. Mannsforskning kan være empirisk og teoretisk, og kan ta opp menns psykologiske, sosiale og kulturelle livsvilkår, levevis, holdninger og handlingsmåter. Det er et bredt tverrfaglig forskningsområde som ofte omfatter forskning innen fag som psykologi, sosiologi, kriminologi, pedagogikk, filosofi og andre humanistiske fag. Også andre fag kan være representert.

Nordiske forskningsmiljøer har vært sentrale i utviklingen av mannsforskningen internasjonalt. I Norge regnes sosiologen Erik Grønseths og psykologen Per Olav Tillers forskning på fraværende fedre i sjømannsfamilier på 1950- og 60-tallet som starten på mannsforskningen. Den svenske pedagogen Lars Jalmert var sentral i fremveksten av mannsforskning som fagfelt, med boken Den svenske mannen, den første nordiske boken som direkte tematiserte menn. Det første professoratet i mannsforskning i Norge ble opprettet ved Universitetet i Oslo i 2008 (Øystein Gullvåg Holter).[1]

Mannsforskning kan grovt deles inn i tre hovedområder:[2]

  • Likestillingsorientert mannsforskning, et hovedsakelig samfunnsvitenskapelig og psykologisk forskningsområde, som tar opp temaer som farskap, arbeid–familie-balanse, maktfordeling, seksualitet og etnisitet.
  • Problemorientert mannsforskning, et hovedsakelig samfunnsvitenskapelig og psykologisk forskningsområde, som tar opp temaer som vold (både vold begått av og mot menn), seksuelle overgrep, kriminalitet, selvmord og andre sosiale problemer og utfordringer, i relasjon til menn og maskulinitet
  • Historisk orientert eller humanistisk mannsforskning, et område med tyngdepunkt i humaniora, som fokuserer på kulturelle forestillinger om menn og maskuliniteter, f.eks. i litteratur

De nordiske mannsforskningsmiljøene etablerte i 2006 tidsskriftet Norma (forkortelse for Nordic Journal for Masculinity Studies).

ReferanserRediger