Ma l’amor mio non muore

Ma l'amor mio non muore er en italiensk stumfilm fra 1913, regissert av Mario Caserini.[1][2]

Ma l'amor mio non muore
Generell informasjon
GenreStumfilm, dramafilm
Utgivelsesår1913
NasjonalitetItalia
SpråkIngen (dialog), italiensk
Bak kamera
RegiMario Caserini Rediger dette på Wikidata
FotoAngelo Scalenghe Rediger dette på Wikidata
Foran kamera
MedvirkendeLyda Borelli, Mario Bonnard, Vittorio Rossi Pianelli, Camillo De Riso, Gian Paolo Rosmino, Dante Cappelli, Maria Caserini, Letizia Quaranta Rediger dette på Wikidata
Annen informasjon
Filmformat1,33:1
Farve/s.hvSort/hvitt Rediger dette på Wikidata
FilmselskapGloria Films Rediger dette på Wikidata
Premiere(r)1913
Eksterne lenker

Handling rediger

Leslie Swayne, en eventyrer, forsøker å skaffe nok penger til å tilfredsstille sitt ekstravagante liv, har blitt bestukket for å stjele planer fra stabsoffiserene i Storhertugdømmet Wallenstein. Dette viser seg å bli veldig enkelt, på grunn av vennskapet hans med oberst Julius Holbein, en stabssjef. Holbeiin er også faren til Elsa, som Swayne lenge har vist romantiske interesser for. Etter en middag sammen med obersten, lykkes han med å stjele de ønskede dokumentene. Men etter å ha oppdaget at dokumentene har forsvunnet, glir obersten inn i en desperat sinnstilstand. Men Elsa mistenker umiddelbart Swayne, og går til hotellet hvor han bor. Der får hun vite at Swayne plutselig har reist sin vei.

Oberst Holbein, som de dyrebare dokumentene hadde blitt betrodd til, blir mistenkt for å være en forræder. Han velger deretter å begå selvmord, etter å ha blitt urettmessig anklaget. Elsa blir bedt av storhertugdømmet Wallenstein om å forlate hertugdømmet. Men som pianist og sangerinne, under det falske navnet Marjorie Manners, blir Elisa snart berømt. Allerede ved hennes første forestilling mottar hun blomster fra et stort antall beundrere. En kveld når hun spiser på terrassen utenfor et hotell, omgitt av ivrige beundrere, blir Marjorie overrasket over å få se en ung mann.

Mannen virker trist og blek, akkurat som Elisa selv. Men han observerer henne, med et sløvt blikk. Den bleke unge mannen viser seg å være prins Arthur av Wallenstein, sønn av storhertugen, som har kommet til rivieraen for å komme seg etter lang tids sykdom - under navnet grev L'Estrange. En morgen får de sjansen til å møtes, og umiddelbart forstår de hverandre. De gifter seg kort tid senere. Men Swayne dukker opp igjen, og henvender seg til Marjorie for å be om hennes tilgivelse og kjærlighet.

Skuespillere rediger

  • Lyda Borelli som Elsa Holbein
  • Mario Bonnard som Prins Maximilien of Wallenstein
  • Gian Paolo Rosmino som Moise Sthar
  • Vittorio Rossi som oberst Julius Holbein
  • Dante Cappelli som Storhertugen av Wallenstein
  • Maria Caserini som Storhertuginnen av Wallenstein
  • Camillo De Riso som Schaudard
  • Emilio Petacci som oberst Theubner
  • Antonio Monti som en general

Referanser rediger

  1. ^ Martin M. Winkler. Ovid on Screen: A Montage of Attractions
  2. ^ Love Everlasting

Eksterne lenker rediger