Wikipedia

Ma’huno Bulerek Karathayano

Ma'huno Bulerek Karathayano (portugisisk navn José António Gomes da Costa, kampnavn Bukar; født 14. april 1949, død 24. september 2021 i Dili i Øst-Timor[1]) var en kommandant for FALINTIL, den militære gren av motstandsbevegelsen i Øst-Timor mot den indonesiske okkupasjonen mellom 1975 og 1999. Ma'huno var sist medlem av partiet Congresso Nacional da Reconstrução Timorense (CNRT).

Ma’huno Bulerek Karathayano
Født20. århundreRediger på Wikidata
Dili
Død24. sep. 2021Rediger på Wikidata
Dili
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
PartiNasjonalkomiteen for timoresisk gjenoppbygging
NasjonalitetØst-Timor
Ma’huno Bulerek Karathayano på Commons
President Francisco Guterres gir Ma'huno Ordem de Timor-Leste (2018)
Ma'hunos begravelse (28. september 2021)

Biografi rediger

Ma'huno var sønn av en portugisisk far og en timoresisk mor.[2]

I 1980 var han ,sammen med Xanana Gusmão, av de to siste overlevende fra den opprinnelige sentralkomiteen i FRETILIN, som førte Øst-Timor til uavhengighet fra Portugal i 1975 og deretter ledet kampen for uavhengighet fra indoneserne. I 1981 reorganiserte Gusmão og Ma'huno motstandskampen under sin ledelse.[3] Ma'huno ble utnevnt til politisk kommissær for Haksolok -regionen (region 3) 3. mars 1981[4]. I 1982 var han en av de ledende deltakerne i Cabalaki-opprøret.[5][6]

I 1987 ble Ma'huno sekretær for direktivkomiteen etter at Gusmão trakk seg fra FRETILIN for å være politisk nøytral og ble president for Conselho Nacional de Resistência Maupe (CNRM, paraplyorganisasjonen til den timoreske motstanden, grunnlagt i 1988. Ma'huno ble militærråd i 1988[4] og i mai 1990 generalsekretær i FRETILIN.

I november 1992 ble Gusmão tatt til fange av indoneserne. Ma'huno overtok deretter ledelsen av FALINTIL etter ham. I løpet av denne tiden møtte Ma'huno sin fremtidige kone Maria Terezinha Viegas,[7] men 5. april 1993 ble han også tatt til fange i Dili.

Nino Konis Santana etterfulgte Ma'huno som kommandant for FALINTIL.

Ma'huno ble flyttet fra sted til sted i 18 måneder før han endelig ble siktet og offisielt arrestert.[1][7] Han ble torturert flere ganger i varetekt av det indonesiske militæret.[1] I 1995 ble Ma'huno løslatt på grunn av amnestiet som ble proklamert da. I 1996 giftet han seg med Maria Terezinha Viegas i Dare. De fikk tre barn sammen.[7] I sitt første ekteskap var Ma'hunoo gift med avdøde Julieta da Costa.[8] Ma'huno var også etter løslatelsen involvert i motstanden, idet han nå i all hemmelighet rekrutterte unge mennesker.[4]

I mai 1998 trakk Indonesias diktator Suharto seg tilbake, og veien var dermede ryddet for en løsning av Øst-Timor-konflikten. På den nasjonale spesialkonferanse for FRETILIN fra 15. til 20. august 1998 i Sydney ble Ma'huno valgt sammen med Marí Alkatiri som visegeneralkoordinatorer for FRETILIN-styret.

I 1999 drev Ma'huno en marmorhandel i Hera nær Dili. Han overtok selskapet PT Marmer, som hadde gått konkurs to år tidligere og tilhørte en datter av Suharto.[8] I november 1999 fikk Ma'huno et slag som han slet med å komme seg etter. Hans kone måtte passe ham i flere år mens hun fortsatte studiene og i politiske verv.[7] Han stilte opp for FRETILIN ved parlamentsvalget i Øst-Timor i 2001 på nummer 3 på listen, men tok ikke sin plass i den konstituerende forsamling. [9][10][11]

I 2013 ble Ma'huno med i CNRT-partiet grunnlagt av Gusmão[1][12], og ble valgt til nestleder på partikongressen i 2017.[1] I 2018 mottok Ma'huno kjede av Timor-Lestes orden for sine fortjenster i uavhengighetskampen mot Indonesia.[13] Han var også innehaver av Ordem da Guerrilha (2006) og Ordem de Dom Boaventura (2006).[14]

Død rediger

Ma'huno døde 24. september 2021 på Hospital Nacional Guido Valadares (HNGV) i hovedstaden Dili. Han var da blitt testet for COVID-19 og ble behandlet på Lahane sykehus til han ble overført til HNGV intensivavdeling 19. september på grunn av forverrelse av tilstanden.[1] Ma'huno fikkt sitt siste hvilested på Heltekirkegården i Metinaro.[8]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f Tatoli: Ma'huno Bulerek Karathayano hakotu-iis tanba atakasaun, 24. september 2021, lest 24. september 2021.
  2. ^ UPI: East Timor Fretilin leader captured, 5. april 1993, lest 24. september 2021.
  3. ^ Parliament of New South Wales: FRETILIN Twenty-Fifth Anniversary, 25. mai 1999
  4. ^ a b c Tatoli: Biografia MA’HUNO (José António Gomes da Costa), 27. september 2021, lest 27. september 2021.
  5. ^ „Chapter 6: The Profile of Human Rights Violations in Timor-Leste, 1974 to 1999“ (PDF; 456 kB)
  6. ^ „Chapter 7.4: Arbitrary detention, torture and ill-treatment“ (PDF; 2,5 MB)
  7. ^ a b c d Tais Timor: Three Women of the National Council, i: Tais Timor, 26, mars – 8. april 2001, UNTAET, lest 19. januar 2020.
  8. ^ a b c Präsident Osttimors: MENSÁJEN HUSI SUA EXELÉNSIA PREZIDENTE REPÚBLIKA IHA LORON HALOOT FUNDADOR MOVIMENTU UKUN RASIK AN, ERÓI NASIONAL, MA’HUNO BULEREK KARATAIANO, BUKAR, 28. september 2021, lest 28. september 2021.
  9. ^ Wahllisten aller angetretenen Parteien und Liste der unabhängigen Kandidaten, August 2001, lest 27. april 2020.
  10. ^ ETAN: Liste der gewählten Abgeordneten, 9. september 2001, lest 27. april 2020.
  11. ^ Annemarie Devereux: Timor-Leste’s Bill of Rights, Australian National University. 2015, lest 28. april 2020.
  12. ^ Lusa: Xanana continua presidente do maior partido de Timor-Leste, Kalbuadi eleito secretário-geral, 1. mai 2017, lest 1. mai 2017.
  13. ^ Diário de Notícias: Presidente timorense condecora 46 veteranos da luta contra a ocupação indonésia, 26. november 2018 Arkivert 15. april 2019 hos Wayback Machine., lest 15. april 2019.
  14. ^ Jornal da República: 20. desember 2006, lest 25. september 2021.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ma’huno_Bulerek_Karathayano&oldid=24260061»