Åpne hovedmenyen

En lydlov er et begrep fra den historisk-sammenliknende språkvitenskapen, særlig fra den såkalte "ung-grammatiske" retningen. Begrepet lydlov inneholder at en lydendring skjer – innenfor et visst område og innenfor en viss tid – helt regelrett og uten unntak.

En lydlov beskriver en lydendring og legger vekt på at endringen er regelrett. En mulig alternativ til lydlovene er idéen at lydene i et språk endrer seg mer eller mindre tilfeldig. En lydlov kan for eksempel beskrive lydendringen fra norrøn þ i framlyd til t i moderne norsk (þing blir ting). Dersom flere lyder endres systematisk i samme periode, snakker en om lydforskyvning.

Lydlover fins det alt hos den tyske språkforskeren Franz Bopp (1791 – 1867), men han tillot mange unntak og brukte disse lovene heller som tendenser enn som strenge lover. Senere forskere, særlig de som tilhørte den «ung-grammatiske» retningen innenfor den historisk-sammenliknende språkvitenskapen, tilpasset disse lydlovene strengere og tillot færre unntak. De prøvde å eliminere så mange unntak som mulig. Disse forskerne trodde nemlig at alt for mange unntak i beskrivingen av lydendringene ødela den seriøse og vitenskapelige karakteren til språkvitenskapen.

På 1860-tallet tok de steget fra en lydendringstendens til en unntaksløs lydlov. Det var knapt mulig å bevise at sånne lydlover fantes – en kunne bare tro på dem og bruke dem. De som arbeidet med lydlover hevdet at et unntak fra en lydlov var bare skyldet av en annen lydlov eller av analogi. [1]

Når altså norrønt þ i framlyd blir t i moderne norsk, skulle þetta (norsk "dette") bli til tette på norsk, men faktisk ble det til dette. Her må en altså lete etter den lydloven som dannet unntaket fra den forrige lydloven, eller en må anta en analogi (altså innflytelse av andre ord).

De som trodde på unntaksløse lydlover arbeidet systematiskere enn generasjonen før og letet spesielt etter unntak i lydutviklingene og etter motsetinger innenfor eldre teorier. De oppdaget for eksempel at det gammelindiske språket (sanskrit) ikke var så opphavlig og konservativ som en alltid hadde trodd. Den forrige generasjonen av språkforskere hadde ennå trodd at den gammelindiske a-lyden var blitt til e eller o i mange europeiske språk som latin eller gammelgresk. Visstnok kunne de ikke forklare hvorfor a-lyden fortsatte å være a i enkelte tilfelle og hvorfor den ble til e eller o i de øvrige tilfellene. Men de aksepterte denne (ukorrekte) idéen fordi de ikke så noe problem i sånne uregelrette utviklinger.[1]

De forskere som trodde på unntaksløse lydlover hadde stor suksess. Særlig i året 1876 publiserte de flere viktige bøker og artikler. Jo oftere troen på lydlovene førte til ny kunnskap om gamle språk, jo mer ble troen en visshet. [1]

Denne troen på lydlovene førte på 1880-tallet til en prinsipiell diskusjon om dem. Særlig omstridt var idéen at disse lydlovene skulle være unntaksløse (bortsett fra analogi og andre lydlover). Allikevel har arbeidet med lydlovene hatt stor innflytelse på den historisk-sammenliknende språkvitenskapen.

Viktige lydloverRediger

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Hans Arens, Sprachwissenschaft - Der Gang ihrer Geschichte von der Antike bis zur Gegenwart, 2. Auflage 1969 (reprint Frankfurt 1974), Band 1, ISBN 3-8072-2077-1