Lucilio Vanini

italiensk filosof

Lucilio Vanini (pseudonym Julius Caesar Vanini, italiensk Giulio Cesare Vanini; født 1585 i Taurisano ved Lecce i Terra di Otranto; død 9. februar 1619 i Toulouse) var en italiensk filosof og teolog. Han tilhørte renessansefilosofiens aristoteliske retning. Han forfattet det til skinnet ortodokse arbeidet Amphitheatrum aeternae Providentiae divino-magicum (1615) og De admirandis naturae, reginae, deaeque mortalium, arcanis (1616), seksti dialoger, i hvilke han forkynner en panteisme som står nær ateismen, og en libertinsk og sensualistisk, etter datidens normer usedelig etikk. Han ble radbrukket og brent som kjetter.

Lucilio Vanini
6655 - Roma - Ettore Ferrari, Giulio Cesare Vanini (1889) - Foto Giovanni Dall'Orto, 6-Apr-2008.jpg
Født1585[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Taurisano[5]Rediger på Wikidata
Død9. februar 1619[1][6][7]Rediger på Wikidata
Toulouse[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Filosof, lege, naturviter, astrolog, skribentRediger på Wikidata
Embete KapellanRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Lucilio Vanini stammet fra en gammel napolitansk slekt, og begynte sine studeier ved universitetet i Napoli i 1599.[8] Han studerte teologi, filosofi (spesielt Aristoteles) og rettsvitenskap i Roma og Padova. De viktigste påvirkningskildene var naturfilosofene Pietro Pomponazzi, Bernardino Telesio, Gerolamo Cardano og Andrea Cesalpino.

Prest, ateistisk/panteistisk forfatterRediger

Etter å ha blitt presteviet i Padova for karmelittene levde Vanini et omflakkende liv som underviser og forkynner av radikale ideer. Han var i Frankrike, i Sveits og i Nederlandene; de radikale tanker han forkynte skapte problemer for ham.

Han måtte flykte til England i 1612 sammen med sin genovesiske ledsager Bonaventure Genocchi. De gav seg tilkjenne for den anglikanske erkebiskop uten å gå i detaljer om sine oppfatninger, og bodde i hans residens i Lambeth i London, og i juli 1612 avsverget de katolisismen og gikk over til anglikanismen. Men i 1613 fikk Vanini sine tvil, og appellerte til paven om å bli tatt imot igjen i den katolske fold, men som sekularprest istedenfor ordensmann. Dette ble innvilget av paven personlig.[8] Tidlig i 1614 besøkte Vanini universitetene i Cambridge og Oxford og betrodde til noen bekjentskaper at han snart skulle flykte fra England. Erkebiskopen fikk vite om det hele, og på hans ordre ble de to arrestert, og satt fengslet i London for 49 dager.[9] De klarte så å flykte og komme seg ut av landet.

Tilbake i Italia forsøkte han å undervise i Genova men ble igjen fordrevet til Frankrike, der han forsøkte å bilegge mistankene mot ham ved å utgi en mot ateismen: Amphitheatrum Aeternae Providentiae Divino-Magicum (1615,, «det evige forsyns amfiteater»). Skjønt hans fremstilling av Gud der er noe pateistisk, tjente boken til hans umiddelbare formål. Skjønt han ikke gav uttrykk for hele sitt syn i denne første boken, gjorde han det i sin annen: De Admirandis Naturae Reginae Deaeque Mortalium Arcanis (Paris, 1616, «om de fantastiske hemmelighetene til de dødeliges dronning og gudinne, naturen»). Selv om to doktorer ved Sorbonneuniversitetet først tillot verket, ble det senere reeksaminert av universitetet og fordømt, og offentlig brent.

Vanini forlot så Paris, hvor han ble huskapellan for Marechal de Bassompierre, og begynte å undervise i Toulouse. I november 1618 ble han arrestert. Den drivende kraft i prosessen mot ham var Guillaume Catel, sådgiver til parlementet i Toulouse. Etter en langtrukken rettssak på seks måneder for kjetteri og blasfemi ble Vanini dømt til å få tungen skåret ut, til å bli kvalt og til at hans døde legeme skulle brennes. Dommen ble eksekvert den 9. februar 1619.[9]

Filosofi, betydningRediger

Vanini fullførte overgangen fra renessansens averroistiske aristotelisme til en panteistisk naturfilosofi inspirert av Cardano og Telesio. Han framstiller Gud som et uendelig, evig og tidløst vesen som skapte verden ut av seg selv og som virker ved å være i alt og alle. Guds kraft virker i naturen, ja for Vanini er naturen Gud selv. Verden er evig, den enhetlige mengden materie er konstant, bare formene endrer seg.

Som tenker regnes Vanini i dag underlegen Giordano Bruno, og huskes mest for den brutale måten han ble henrettet på. På begynnelsen av 1800-tallet var stjerna hans høyere: Georg Wilhelm Friedrich Hegel viet ham et sju siders avsnitt i en forelesningsserie om filosofihistorie (1833/36) og Arthur Schopenhauer lovpriste italienerens antiteistiske posisjon.

VerkRediger

  • Iulius Caesar Vanini: Amphitheatrum aeternae providentiae divino-magicum, christiano-physicum, nec con astrologo-catholicum, adversus veteres philosophos, Atheos, Epicureos, Peripateticos et Stoicos, Lugduni, apud viduam Antonii de Harsy, 1615 (digitalisering).
  • Iulius Caesar Vanini: De admirandis naturae, reginae deaeque mortalium arcanis, libri IV, Lutetiae, Adrianus Perier, 1616 (digitalisering).
  • Giulio Cesare Vanini: Opere, red. Giovanni Papuli og Francesco Paolo Raimondi, Galatina, Congedo, 1990.
  • Luigi Corvaglia, red.: Le opere di Giulio Cesare Vaninie e le loro fonti, I–II (Milano), (1933–1934).
  • Fransk oversettelse, ved X. Rousselot: Œuvres philosophiques de Vanini traduites pour la première fois, Paris, Gosselin, 1842.
  • Italienske oversettelser, ved Guido Porzio, Le opere di Giulio Cesare Vanini tradotte per la prima volta in italiano con prefazione del traduttore, I–II, Lecce, Bortone, 1912; Francesco Paolo Raimondi og Luigi Crudo, L’Anfiteatro dell’eterna provvidenza, Galatina, Congedo, 1981; og Francesco Paolo Raimondi, I meravigliosi segreti della natura, regina e dea dei mortali, Galatina, Congedo, 1990.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  2. ^ MAK, oppført som Giulio Cesare Vanini, PLWABN-ID 9810653787405606
  3. ^ OPAC SBN, oppført som Giulio Cesare Vanini, SBN-identifikator IT\ICCU\CUBV\171992, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ Bibliography of the History of the Czech Lands, oppført som Giulio Cesare Vanini, BHCL UUID ee73d0b9-caf7-4926-872c-5af7d0d41bd5
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Ванини Джулио Чезаре, besøkt 28. september 2015
  6. ^ Indiana Philosophy Ontology Project, oppført som Giulio Cesare Vanini, InPhO ID thinker/4059, besøkt 9. oktober 2017
  7. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Giulio Cesare Vanini, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0069551
  8. ^ a b Westfall, Richard S. «Vanini, Giulio Cesare». Rice University, USA. Besøkt 26. november 2014.  (based on works by Emile Namer and Andrzej Nowicki)
  9. ^ a b "Vanini, Lucilio". Encyclopædia Britannica. 27 (11th ed.). Cambridge University Press. p. 895.

LitteraturRediger

  • «Vanini, Giulio Cesare Lucio», treccani.it. Dizionario di filosofia (2009). 
  • Francesco Paolo Raimondi: «Giulio Cesare Vanini», treccani.it. Il Contributo italiano alla storia del Pensiero – Filosofia (2012). 
  • William MacDonald: «Vanini, Lucilio», 1911 Encyclopædia Britannica
  • W. D. Fuhrmann: Leben und Schicksale, Geist, Charakter und Meynungen des L.V., eines angeblichen Atheisten im siebzehnten Jahrhundert, Leipzig, bey Johann Gottfried Grassé, 1800. (Digitalisat)
  • J.-R. Armogathe: Jules-César Vanini: une rhétorique de la subversion, “Kairos. Revue de la Faculté de Philosophie de l’Université de Toulouse-Le Mirail”, 12, 1998, pp. 143-58.
  • F. Bozzi: La ratio e le leges in Giulio Cesare Vanini, “Il Pensiero Politico”, VIII, 1975, pp. 299–321.
  • J. P. Cavaille: Dis/simulation Jules-César Vanini, François La Mothe Le Vayer, Gabriel Naudé, Louis Machon et Torquato Accetto. Religion, morale et politique au XVIe siècle, Paris, Champion, 2002.
  • Antonio Corsano: Per la storia del pensiero del tardo Rinascimento, II. G. C. Vanini, “Giornale Critico della Filosofia Italiana”, XXXVII, 1958, pp. 201-44
  • D. M. Fazio: Giulio Cesare Vanini nella cultura filosofica tedesca del Sette e Ottocento. Da Brucker a Schopehnauer, Galatina, Congedo, 1995.
  • D. Foucalt: Un philosophe libertin dans l’Europe baroque: Giulio Cesare Vanini (1585 –1619), Paris, Champion, 2003.
  • T. Gregory: Erudizione e ateismo nella cultura del Seicento. Il Theophrastus redivivus, “Giornale storico della Filosofia Italiana”, LI (LIII), 1972, pp. 194–240.
  • T. Gregory: Etica e religione nella critica libertina, Napoli, Guida, 1986;
  • T. Gregory: Genèse de la raison classique de Charron à Descartes, Paris, Puf, 2000.
  • T. Gregory: Apologeti e libertini, “Giornale Critico della Filosofia Italiana”, LXXIX (LXXXI), 2001, pp. 1–35.
  • Wolfdietrich von Kloeden: «Lucilio Vanini» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 19, Nordhausen 2001, ISBN 3-88309-089-1, sp. 1464–1470.
  • Ernst Münch: Giulio Cesare (Lucilio) Vanini. In: Ders.: Biographisch-historische Studien. Hallbergersche Verlagshandlung, Stuttgart 1836, Band 1, S. 321–454.
  • Fritz Mauthner: Der Atheismus und seine Geschichte im Abendlande, Band 2, Stuttgart, 1921 (Digitalisat der Erstausgabe (PDF; 241 MB))
  • É. Namer: La vie et l’oeuvre de Jules-César Vanini, Prince des libertins, mort à Toulouse sur le bucher en 1619, Paris, Librairie Philosophique J. Vrin, 1980.
  • A. Nowicki: Centralne kategorie filozofii Vaniniego, Warszawa, Państwowe Wydawnictwo Naukowe, 1970.
  • G. Papuli: Le interpretazioni di G. C. Vanini, Galatina, Congedo, 2006.
  • G. Papuli: Studi vaniniani, Galatina, Congedo, 2006.
  • F. P. Raimondi: Le Retour de Vanini dans le Monde Catholique à la lumière de nouveaux documents londiniens, “La Lettre Clandestine”, 11 (2001), pp. 135–155.
  • F. P. Raimondi: Il soggiorno vaniniano in Inghilterra alla luce di nuovi documenti spagnoli e londinesi, “Bollettino di Storia della Filosofia dell’Università degli Studi di Lecce”, XII, 1996–2002, S. 96–147.
  • F. P. Raimondi: Giulio Cesare Vanini nell’Europa del Seicento, con una appendice documentaria, Pisa-Roma, Istituti Editoriali e Poligrafici Internazionali, 2005.
  • F. P. Raimondi (ed.): Giulio Cesare Vanini e il libertinismo. Atti del Convegno di Studi tenutosi a Taurisano il 28-30 ottobre 1999, Galatina, Congedo, 2000.
  • F. P. Raimondi (ed.): Giulio Cesare Vanini: dal tardo Rinascimento al Libertinisme érudit. Atti del Convegno di Studi Lecce-Taurisano 24-26 ottobre 1985, Galatina, Congedo, 2002.
  • F. P. Raimondi: Vanini e il 'De tribus impostoribus’, Ethos e Cultura, Studi in onore di E. Riondato, Miscellanea erudita LI-LII, v. I, Padova, Antenore, 1991, pp. 265–290.
  • G. Spini: Vaniniana, “Rinascimento”, I, 1950, pp. 71–90.
  • G. Spini: Ricerca dei libertini. La teoria dell’impostura delle religioni nel Seicento italiano, Firenze, La Nuova Italia, 1983.
  • C. Vasoli: Riflessioni sul problema Vanini, in S. BERTELLI, Il libertinismo in Europa, Milano-Napoli, 1980, pp. 125–167.

Eksterne lenkerRediger