Lockheed Martin P-791

Lockheed Martin P-791 er et eksperimentelt hybrid-luftskip, det vil si en kombinasjon av et aerostatisk og et aerodynamisk luftfartøy. Det ble utviklet som del av et militært konkurranseprogram for utvikling av et luftfartøy med stor utholdningsevne under flyvning. Etter at programmet ble kansellert var det besluttet å fortsette som et sivilt prosjekt for frakt. P-791-prototypen vist seg å ha stor potensial og en større produksjonsmodell, LMH-1, utvikles for sivilmarkedet.

Lockheed Martin P-791
Informasjon
RolleHybrid luftskip
ProdusentLockheed Martin
Første flyvning31. januar 2006[1]
Gasshelium

Konseptet rediger

Et luftskip har statisk løfteevne gjennom ballongprinsippet ved å ha gass i stor tetthet som oppdriftsmiddel ettersom gass som hydrogen og helium er lettere enn luft. Luftfartøy som fly og helikoptre som er tyngre enn luft, har en aerodynamisk løfteevne som bare er oppnåelig i fart med vinge- og kroppskonfigurasjon. Luftfartøyingeniørene i Lockheed Martin ansvarlig for P-791 prosjektet prøver å forbinde det beste fra begge fartøykonsepter med statisk løft og aerodynamisk hastighet.

P-791-luftfartøyet har et tredelt ballonghylster fylt med heliumgass og fire styrbare propell med tilhørende dieseldrevne 300 hk motorer. Denne konstruksjonen vil bli overført til produksjonsmodellen LMH-1 som skal være dobbelt så stor som demonstratoren P-791. LMH-1 vil ha en 45,72 meter (150 fot) lang gondol med plass for 19 passasjerer og lasterommet.[2]

Som P-791 skal LMH-1 ha et landingsstell tatt fra luftputefartøyet, «Air Cushion Landing System». Med dette landingsstellsystemet kan fartøyet lande på en hvilken som helst åpen overflate. Dermed er det mulig for demonstratoren å lande på en rolig vannoverflate, gli inn på land og «suge seg fast» for lasting og lossing.[3] Det største problemet med luftskipet som et lettere-enn-luft-fartøy er at de må fortøyes på bakken og er sårbare mot været med et stort vingefang i sitt skrog. Med luftputevifter kan man suger seg fast på bakken.

LMH-1 rediger

I 2014 ble produksjonsmodellen offentliggjort for markedsføring etter Hybrid Enterprises fra Atlanta og Lockheed Martin inngikk en avtale.[4] I det neste året kunngjorde Lockheed Martin under Paris Air Show i juni 2015 at man har fullførte innføringsfasen i tråd med FAA sertifiseringsregelverket og dermed kan tilbyr det nye produktet. Den første intensjonsavtale kom i mars 2016 da britiske Straightline Aviation (SLA) ønsket seg tolv LMH-1 hybrid luftskip. Etter planen skal leveringene starte fra år 2018 om intensjonsavtalen munnet ut i en kontrakt.[5]

SLA vil benytte det nye luftfartøyet for gruve- og oljeindustrien som trenger effektive transportmidler der man ikke hadde vei, jernbane eller havn i Alaska og Canada. Kontrakten ble undertegnet i september 2016 etter det ble inngått et samarbeid mellom amerikanske PRL Logistics og SLA, da blir den tiltenkte basen utvalgt i PRLs anlegg i Kenai sørvest for byen Anchorage i Alaska.[3]

Lockheed Martin ment det er et stort marked innenfor godstransport gjennom luftbårne leveringsmidler uten stor infrastrukturbehov. Derfor er lasterommet i gondolen stort; det måler 10x10x60 fot og er identisk med Lockheed Martin C-130J Super Hercules' lasteevne og lasteromvolum.

Lockheed Martin har ambisjoner om nye hybrid luftskip på 243 meter (800 fot) lengde med kapasitet for 500 tonn i lasteevne.[2][5]

Variantene rediger

  • P-791 demonstrasjonsprototype
  • LMH-1 produksjonsmodell

Spesifikasjoner rediger

Type: Firemotors hybrid luftskip (LMH-1)[6]

Dimensjoner rediger

  • Lengde: 85,35 m
  • Bredde: 45,11 m
  • Høyde: 23,77 m
  • Lasteevne: 21 318 kg (47 000 Ibs)
  • Besetning: 3

Ytelse rediger

  • Motorer: 4 dieseldrevne V6-motor hver på 300 hk med tre-bladet propell.
  • Topphastighet: 111 km/t, 60 knop
  • Rekkevidde: 2 600 km

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger