Livsfrisen (bokserie)

Livsfrisen er en bokserie i flere bind av Ingeborg Refling Hagen, utgitt fra 1948 til 1977. Verket er hovedsakelig i prosa, og inkluderer en rekke tidligere utgitte arbeider i ny belysning, først og fremst fra 1920- og 30-årene, men noen er også fra etterkrigstida. Mange regner Livsfrisen som Refling Hagens hovedverk.

To serier

Ingeborg Refling Hagens Livsfrisen består av to serier som til sammen utgjør 12 bind. Den første serien tar utgangspunkt i fire barnebøker som Ingeborg Refling Hagen publiserte på forlaget Tiden før annen verdenskrig under pseudonymet Inge Borg: Vi må greie oss selv (1934), Verden er så stor så stor (1935), Ingen penger, ingen billett (1936) og Skole og gode dager (1937). Bøkene er langt på vei selvbiografiske. Vi følger Ingrid Mostua (forfatterens alter ego) og hennes familie etter at faren i huset, mølleren, er falt fra, er med Ingrid til England der hun arbeider som barnepike i 2 1/2 år; og i det siste bindet tar vi del i hennes vinter på folkehøgskole på Gjøvik. Etter andre verdenskrig ble disse bøkene slått sammen til oppvekstromanen "Vi må greie oss selv" (1948). De opprinnelige bøkene er delvis omarbeidet og ikke minst, utvidet med refleksjoner som peker fram mot rammefortellingen i de neste bindene. De følgende 3 bindene består av en rammefortelling pluss innlagte noveller og dikt fra Refling Hagens forfatterskap i mellomkrigstida, til og med diktet «Jeg vil hem att» som kommer til slutt i Jeg så det. Fra og med Jeg vil lete og banke (1949) vektlegges den ytre historie lite. Det er hovedpersonens erkjennelsesutvikling og forfatterskap som står i sentrum i Jeg vil lete og banke, Den første morgentimen (1950) og Jeg så det (1953). Disse fire bindene kom ut på Aschehoug forlag og utgjør tyngdepunktet i Livsfrisen.

Den andre serien, gjerne omtalt som Mostuserien, kom ut i årene 1967-73, i alt 6 bind under fellestittelen Eventyr og historier fra Mostua (i kommisjon på Aschehoug, men utgitt på Suttung forlag). Disse bøkene må helst regnes som barne- og ungdomslitteratur. Men de har også mye å gi til voksne lesere. Refling Hagen supplerte deretter den første serien med ytterligere to bind, Spekulanten (1975) ogMin venn jeg drømte det jo bare(1977), som begge utkom på Suttung forlag. I den sistnevnte er barneboka Og så vi når det blir krevet(1967), innarbeidet. De to siste bindene er komponert på samme måte som Jeg vil lete og banke, Den første morgentimen og Jeg så det.

I forfatterens senere år kom det dertil ut noen barnebøker som også knytter seg til miljøet i og rundt Mostua, men som ikke egentlig regnes til Livsfrisen. (Hilda og de andre, Sigrid og de andre, Gudmund og de andre osv.)

Den første serien

I de fire første bindene av Livsfrisen følger vi Ingrid Mostua gjennom oppveksten og til hun skaper sine første diktverker og utvikler seg videre som dikter. Vi må greie oss selv forteller hennes historie fra hun er omkring 12 år til hun slutter på folkehøgskolen ca. 16 år gammel. I åpningen av Jeg vil lete og banke møter vi henne igjen i hovedstaden omtrent 3-4 år senere. Hun frister livet i dårlig betalte og usikre poster. Men det er noe annet hun egentlig vil. I alle ledige stunder studerer hun verdenslitteraturen på egen hånd. Hun tar for seg land etter land og leser det hun kan komme over av de ulike nasjonallitteraturer. Det som driver henne, er den kunnskapstørst og skapertrang som er vakt i barndomshjemmet og miljøet rundt dette, et hjem som er fattig på denne verdens gods, men desto rikere på åndelige tradisjoner fra Bibelen, folketradisjonen og tradisjonen fra misjonæren og språkmannen Lars Olsen Skrefsrud. Han hadde en innsikt i språk og dikteriske symboler som moren fikk del i som ung pike, og som hun siden formidlet til sine egne barn. Dette er berørt i Vi må greie oss selv.

Ingrid arbeider seg framover gjennom verdenslitteraturen på en kronglete vei. Ingrid stiller om og om igjen eksistensielle spørsmål og finner fram til svar, både gjennom lesning og gjennom selv å skape kunst. Når hun så har funnet et svar, danner det utgangspunkt for nye spørsmål og nye diktverker. Svarene er dermed aldri de endelige eller de eneste mulige.

Hennes egen diktning springer altså ut av et brennende ønske om å forstå. Å skape diktning er for henne en måte å utforske menneskenes sinn og liv på, og å skaffe seg innsikt i samspillet mellom individ og samfunn. De dikteriske motivene trenger seg voldsomt på, og hun griper dem og utarbeider dem ett for ett. Hver gang et kunstverk er fullført, kjennes det som et ørlite steg framover i den innsikt hun prøver å vinne og formidle. I mange av diktverkene gir hun stemme til mye av den stumme lidelse hun har erfart omkring seg. Hit hører noveller som «Når elv skifter leie», tittelnovellen i debutboka (1920), «Svartsnær», tittelnovellen i bok nummer 2 (1921), begge er innlemmet i Jeg vil lete og banke, og novellen eller kortromanen Loke sår havre (1922), som er innarbeidet i Den første morgentimen. Når disse og andre tidligere publiserte arbeider settes inn i Livsfrisen, presenteres de gjerne som «utkast til det som senere ble», og så nevnes diktverkets tittel. I Livsfrisen er språket imidlertid lett modernisert.

I Livsfriseversjonen av egne diktverk har hun latt en del skikkelser få større anledning til å reflektere over sin skjebne og de valg de gjør enn hun opprinnelig syntes hun hadde anledning til ut fra en rent estetisk tankegang. Hun lar det framgå at hun bygger på gamle notater. Men det må også være klart at den nye helheten som er skapt i og med Livsfrisen, er utformet etter annen verdenskrig og ut fra en plan som har flere siktemål. I tillegg til å føre leseren inn i det Edvard Beyer har kalt Ingeborg Refling Hagens «åndsform», fungerer verket også pedagogisk. Dette gjelder alle de tolv bindene: «Fra et litteraturpedagogisk synspunkt kan Livsfrisen altså betraktes som en innføring i litteraturforståelse. Verket inneholder nok mange 'nøkler' som kan åpne for rikere tilegnelse av hennes egne noveller og dikt, men det fører i like høy grad inn i annen litteratur.»

I rammefortellingen og de ofte (ikke alltid) lett utvidede versjonene av ungdomsarbeidene, avdekker altså Ingeborg Refling Hagen den veien hun selv hadde fulgt som menneske og dikter. I rammefortellingen blir hennes diktede skikkelser gjerne sett i forhold til skikkelser og problemstillinger fra annen diktning. Hun beveger seg like hjemmekjent i Bibelen, som i verker av Homer, Vergil, Shakespeare, Hugo, Dostojevskij, Kierkegaard, Ibsen, Dante, Milton, H.C. Andersen, Wergeland og Kinck for å nevne noen av de viktigste. Et typisk trekk ved hennes måte å nærme seg den store diktning på, var at hun møtte den i samtidighet. Den klassiske filolog og oversetter Egil Kraggerud som har skrevet to studier om Refling Hagens forhold til Homer, skriver på denne måten:

«Det er hennes opplevelse at Homer er vår samtidige, at de nesten tre tusen år blir uvesentlige. Det er noe vi av og til erfarer i møte med gammel kunst av forskjellig art. Den kommer en nærmere, er mer nærværende enn noe på tross av avstanden i tid. [...] Noe av det fineste Ingeborg har sagt som Homer-leser er det hun sier på side 157 i jubileumsutgaven av Vi må greie oss selv: «Ingrid ble stundom redd alle disse myter og sagn, som plutselig kledde seg av for henne. Kom til henne som selsomme brev og budskaper, fra en verden som var glemt. En verden full av samme slags mennesker som levde i dag. Samme slags ... De som levde i dag, hadde glemt de dødes språk. Derfor forsto de ikke budene og kunne ikke bli varet fra å gjøre de dødes dumheter en gang til. Om att og om att måtte kanskje menneskene gå samme vegen, til de endelig lærte å lese, slik at de kunne tyde budene.» Det står ikke «til de endelig lærte», men lærte å lese. [...] Hun tar diktningen på ramme alvor som meningsfulle meddelelser.»

Livsfrisen inneholder vitenskapelige ideer og litterære tolkninger som bl.a. bunner i en tilnærmingsmåte som har en god del til felles med den tekstanalytiske metoden som fornyet forskning og litteraturundervisning ved universitetene i nyere tid, og som kom til Norge fra franske, engelske og amerikanske forskningsmiljøer på 1950-tallet.

«Ingeborg Refling Hagen som aldri hadde gått på universitetet, kjente denne metoden fra før, og hadde brukt den lenge. Fordi hun visste så mye om ordenes liv i språket og hadde studert dem så inngående i dikterisk bruk, og dertil hadde brukt dem med omtanke i sin egen diktning, hadde hun nøkler til dypere forståelse av det hun leste, også når det sto i Bibelen, som, fra et synspunkt sett hører til den store sannhetsformidlende diktning.»

Ingeborg Refling Hagen skapte Livsfrisen parallelt med at hun etter annen verdenskrig gikk i gang med det litteratur- og teaterarbeid som hun kalte Suttung, og som har som mål å skape bevissthet og medmenneskelighet ved hjelp av «Ordet»s lys. Hennes håp var at man gjennom å åpne ordets kunst for medmennesker, kunne motarbeide den umenneskeliggjøring som gjør krig mulig. Ordets lys måtte få anledning til å nå fram til alle, også de såkalte ulærde. Etter å ha overlevd tysk fangenskap, satte hun derfor kreftene inn på å yte sitt bidrag, både gjennom det praktisk rettede Suttung-arbeidet, og gjennom å skape Livsfrisen.

Mostuserien

Eventyr og historier fra Mostua b. I-VI tar utgangspunkt i en del fortellinger som Refling Hagen lot trykke i Magne barneblad på 1950-tallet. I likhet med Vi må greie oss selv, tar Mostuserien først og fremst sikte på et ungdommelig publikum, men den har også mye å gi til den voksne leser. Her møter vi familien i Mostua før faren døde i 1908. Også dette verket har en rammefortelling med innlagte historier, ofte av eventyr- sagn eller mytekarakter. «Det skal lite til av ytre hendelser før hele eventyret stiger inn i stua. Jødiske og hellenske beretninger og norrøn diktning veves sammen til et slags mytisk-religiøst mønster som er noe aldeles for seg selv i norsk barnelitteratur.»

Illustratører

Ingeborg Refling Hagen søkte gjerne samarbeid med billedkunstnere. De fire barnebøkene fra før krigen som danner grunnlaget for Vi må greie oss selv (1948), var alle illustrert av tegneren Per Teigen. Aschehoug forlag gjenutgav Livsfrisen 1-4 i 1977, og nå illustrert av billedkunstneren Olav Bjørgum. Han har også gjennomillustrert Mostuserien og har oppnådd priser for sitt arbeid med denne serien.

Litteratur

• Tordis Ørjasæter i Norges litteraturhistirue bind 5, 1975, «Barne og ungdomslitteraturen fra 1914 til 1970-årene»
• Dagne Groven Myhren, 1980: Livsfrisen et folkepedagogisk verk av Ingeborg Refling Hagen, i Av skalden fikk vi landet: Festskrift til Ingeborg Refling Hagen på hennes 85-årsdag 19. des. 1980, red. Svein Gundersen. Artikkelen ble først trykt i Thorsen (red.): Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur, 1980
• D.G. Myhren: “Ny biografi om Ingeborg Refling Hagen, presentasjon og kommentar”, i Bokvennen nr. 1/1997
• Eventyrets landeveier (2000). Boka bygger på foredrag som ble holdt under 100-årsjubileet for Ingeborg Refling Hagens fødsel i 1995, redigert av Gunnar A. Steen. Bidragsytere: Berit Tversland, Dagne Groven Myhren, Knut Djupedal, Aslaug Groven Michaelsen, Heidi Bonde, Egil Kraggerud, Ingrid Elise Wergeland, Odvar Nordli og Jon Nøkleholm,