Langmuir–Taylor-detektor
Langmuir–Taylor-detektoren, også kalt overflateioniseringsdetektor eller varmeledningsdetektor, er en slags ioniseringsdetektor som brukes i massespektrometri, utviklet av John Taylor[1] basert på arbeidet til Irving Langmuir og K. H. Kingdon.[2]
Konstruksjon rediger
Denne detektoren består vanligvis av et oppvarmet tynt filament eller bånd av et metall med høy arbeidsfunksjon (vanligvis wolfram eller rhenium). Nøytrale atomer eller molekyler som treffer glødetråden kan koke av som positive ioner i en prosess kjent som overflateionisering, og disse kan enten måles som en strøm eller oppdages hver for seg, ved hjelp av en elektronmultiplikator og partikkeltellerelektronikk.
Bruk rediger
Denne detektoren brukes hovedsakelig med alkalianomer, med et lavt ioniseringspotensial, med anvendelser i massespektrometri og atomur.
Referanser rediger
- ^ Taylor, John B. (15. februar 1930). «The Reflection of Beams of the Alkali Metals from Crystals». Physical Review. 4 (engelsk). 35: 375–380. ISSN 0031-899X. doi:10.1103/PhysRev.35.375. Besøkt 25. februar 2021.
- ^ «Thermionic effects caused by vapours of alkali metals». Proceedings of the Royal Society of London. Series A, Containing Papers of a Mathematical and Physical Character. 741 (engelsk). 107: 61–79. Januar 1925. ISSN 0950-1207. doi:10.1098/rspa.1925.0005. Besøkt 25. februar 2021.