Hundre blomster-kampanjen

(Omdirigert fra «La hundre blomster blomstre»)

Hundre blomster-kampanjen (forenklet kinesisk: 百花运动; tradisjonell kinesisk: 百花運動; pinyin: bǎi huā yùndòng, La hundre blomster blomstre) var en kortvarig fenomen i Folkerepublikken Kinas historie fra 1956 til 1957. Det begynte med at Kinas kommunistpartis lederskap tillot og oppfordret til at folk la frem sine alternative syn og sin kritikk av samfunnsproblemer.

Mange ytret slik kritikk. Men etter en stund slo man ned på de som hadde stått frem med kritikk av kommunismen i sin maoistiske form.

Bakgrunn rediger

Etter at Folkerepublikken Kina var blitt grunnlagt i 1949 var det som senere skulle omgjøres til Hundre blomster-kampanjen en liten kampanje avgrenset utelukkende til lokale byråkratier for ikke-kommunistiske embedsbærere for å få dem til å formidle sine syn på politiske virkemidler og eksisterende problemer til det sentrale byråkrati. Statsminister Zhou Enlai var den første leder av denne første kampanjen.

Til tross for Zhou Enlais og andre ledende embedsbærer i byråkratiets iherdige innsats ble denne kampanjen mislykket. Ingen våget å snakke åpent ut.

Under en konferanse i det kommunistiske politbyrå i 1956 gikk Zhou Enlai inn for en bredere anlagt kampanje, denne gangen beregnet på hele bredden av den kinesiske intelligentsia slik at de fikk gi uttrykk for sin kritikk av regjeringen. Kommunstpartiets formann Mao Zedong gikk inn for forslaget.

«Regjeringen trenger folkets kritikk» sa Zhou i en av sine taler i 1956. «Uten denne kritikk av regjeringen vil den ikke være i stand til å fungere som 'Folkets demokratiske diktatur'. Slik går grunnlaget for sunn regjering tapt ... Vi må lære av gamle feilgrep, vi må lytte til all slags sunn kritikk, og gjøre hva vi kan for å møte kritikken.»

De hundre blomster rediger

Om sommeren 1956 hadde Mao fattet interesse for tanken, og hadde begynt å sikre seg den ledende rolle i det som i utgangspunktet Zhou Enlais prosjekt. Den opprinnelige plan hadde vært å la de intellektuelle diskutere landets problemer for å kunne fremme nye kunstneriske uttrykk og nye kulturelle institusjoner. Men Mao så på prosjektet som en måte å fremme sosialismen på. Mao mente at sosialismen var den eneste «sanne» tenkemåte, og at det ville bli åpenbart også for ikkekommunistiske kinesere at den var kapitalismen overlegen, bare man fikk gjennomdiskutert det. I en senere tale av Mao med tittelen Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket, (27. februar 1957) gav Mao kampanjen helhjertet støtte.

Slik begynte Hundre blomster-bevegelsen.

Navnet kom fra et dikt: 百花齐放,百家争鸣 (Pinyin Bài Huā Qífàng, Bǎi Jiā Zhēngmíng, «La hundre blomster blomstre, la hundre skoleretninger kappes med hverandre»). Mao brukte dette sitatet for å meddele de intellektuelle hva han ønsket fra dem.

Kampanjen begynte sent på høsten 1956. Til å begynne med ble ingen kritikk rettet direkte mot sentralregjeringen, skjønt det var en betydelig økning av råd som gikk i konservativ retning. Statsminister Zhou mottok noen av disse brevene, og kom til den oppfatning at kampanjen ikke hadde den ønskede fremdrift. Zhou tok dette senere opp med Mao og mente at det trengtes mer oppildnende oppmuntring fra det sentrale byråkrati for å få de intellektuelle til å bli friere med sin kritikk.

Våren 1957 sa Mao at kritikken var nødvendig og begynte å kritisere dem som sviktet ved ikke å sende inn noen sunn kritikk til regjeringen. Mange intellektuelle hadde luktet at dette var en slags felle, men gav til slutt etter og gav uforblommet uttrykk for nokså grunnleggende kritikk av partiets styremåte. I perioden 1. juni til 17. juli 1957 strømmet det inn mange millioner brev med kritikk til statsministerens kontor og andre myndighetsorganer.

Mange av brevene ble funnet å bryte med det Mao mente var sunn kritikk; Mao mente at kritikken nå nådde opp til et skadelig og ukontrollertbart nivå. Mange brev hadde oppfordret regjeringen til å styre demokratisk og åpne seg opp. Zhou var en stund tilsynes villig til å gå inn på kritikernes synspunkter, men Mao ville ikke. For ham var denne skadelige kritikk et angrep på hans eget lederskap. Mao betraktet mange av brevene for absurde. Det gjaldt for eksempel forslag som at «kommunistpartiet burde gi fra seg makten», «de intellektuelle blir i praksis utsatt for en tortur ved å tvinges til å leve i et kommunistisk land», «landet bør deles opp, og hver landsdel burde ha sitt eget politiske parti», og «det burde være flere partier som regjerte landet på skift, i fireårsperioder».

I juli 1957 avblåste Mao kampanjen, og det var intet Zhou kunne gjøre for å forhindre det. Maos tidligere tale Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket, som ikke var blitt publisert, ble omskrevet slik at meningen ble en annen, og ble så senere utgitt i sin nye form med brodd mot høyrekreftene.

Mange gikk ut fra at Mao hadde forestilt seg hvordan det ville gå med kampanjen fra første stund, og gikk inn for den egentlig bare i den hensikt å skaffe seg overblikk over hvor opposisjonen satt slik at den kunne slås ned på.

Etter kampanjen rediger

 
Lin Zhao, ett av ofrene for opprenskningene etter kampanjens avslutning.

Etter at kampanjen var offisielt over begynte Maos voksende hat mot intelligentsiaen å gi seg sine utslag. Nå fulgte en forsterket utgave av den antihøyrebevegelsen han hadde startet fem år før, nå styrt av Maos overbevisning om at intelligentsiaen var roten til alle landets vanskeligheter. Mao beordret de kontrarevolusjonære arrestert, og mange fikk hard straff. Tortur og dødsstraff uten dom var blant virkemidlene.

De tendenser som kom så tydelig til uttrykk under denne prosessen skulle igjen gjøre seg enda sterkere gjeldende under kulturrevolusjonen som begynte knapt ti år etter.

Følger rediger

Undertrykkelsen av de hundre blomsters åpne kritikk satte sitt preg på Det kinesiske kommunistpartis arbeidsmåte i lang tid fremover. Det antas at antallet intellektuelle som ble drept eller som døde i fangenskap kan ha kommet opp i millioner.

Litteratur rediger