Kroningsmarsjen

«Kroningsmarsjen» er et skillingstrykk. Alf Prøysen samlet den inn, og presenterte den i sin visespalte i «Magasinet for Alle» i 1956. Han skriver at visa er fra 1905, og stammer fra en handskrevet visebok, som dessverre er litt utydelig, noe som gjør at visa muligens ikke ble gjengitt korrekt. I tillegg undrer Prøysen på om visa mangler et første vers. Teksten som følger her er den som ble presentert i bladet.

Teksten

1.Ja du kan tro det var fest og stas og kirken var utsolgt til siste plass,
det var ikke lett at få en billett til benkene i parkett.
All verden var i godt humør og alt var kledt i lys kulør,
det var en herlig symfoni av gull og sølvbroderi.
Av stjerner var alle forsynede og av diamanter de lynede,
det var en idyll av silke og tyll man frydet seg høylig for stasens skyld.

2.Det hele var imponerende og varmen var ikke sjenerende,
man tok det med ro og det måtte man jo for man hadde nok med at glo.
Først kom en fransk ambassadør gardistene de gjorde stramt honnør,
der etter stilfullt elegant den engelske gesandt.
Prins Henrik den ranke skikkelsen han hilste vennlig på Michelsen
storfyrst Mikael han var ikke gal bar stjerner og ordner i tusentall.

3.Så kom en prins Kristian i all sin prakt med Alexandrine i kniplingsdrakt,
prins Harald han bar i sin drakt husar bevare oss så kjekk han var.
Fra Japan kom Akukerki fra Siam Kara Pe Peripi,
den danske gesandt var også fjong med rød og hvit patalong.
Med sin gemalinne hånd i hånd kom prinsen av Wales med sitt hosebånd
ved hoffets menn sto Wexelsen han ventet på kongen og dronningen.

4.Musikken bruste fra orgelet da Haakon og Maud inn i kirken skred,
jeg følte meg knust jeg var som berust historiens åndepust.
Kadetter seks med faste grep bar dronning Mauds seks meter slep,
det var såvidt de greide det så mange kilo veide det
det var et vidunderlig perspektiv jeg glemmer det aldri i dette liv.
På slutten i sær var spenningen svær mangfoldig var en besvimelse nær.

5.Og så begynte da kroningen av både kongen og dronningen,
en seremoni med stor poesi til Halvorsens melodi.
Det kriblet i meg mangen gang men mest det kriblet da de sang
Kong Haakon med sin dronning fin satt under baldakin,
det var en litt lengre festlighet så fikk det et eple at trøste seg med,
en høy militær ga kongen et sverd og Michelsen ga dem en krone hver.

6.Da alt var ferdig steg Thone frem som representant for de tusende hjem,
nu er det forbi vi samler oss i et LEVE for vårt dynasti.
Forsamlingen seg reiste opp og gjentok det samme i sluttet tropp:
Det bruste frem fra hver en krok på alle verdens språk:
I dette minnerike minutt begynte en veldig kanonsalutt,
de dundrede ut i hundrede skudd at kronet var Haakon og Maud, hans brud.

Kilder

• De gamle visene 2 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1973