Paleokristen arkeologi

(Omdirigert fra «Kristen arkeologi»)

Paleokristen arkeologi (tidlig kristen arkeologi, kristen arkeologi) er studiet av den tidlige kristendom ved hjelp av innsamling, funn, dokumentasjon og analyse av de marterielle spor (arkitektur, artefakter, biologiske og menneskelige levninger) som er blitt bevart. De arkeologiske funn brukes til å studere spørsmål i historisiteten knyttet Jesus og de første generasjoners og århundrers kristne og kristendom.

En hedensk graffito fra den 2. årh. som viser en mann som tilber et korsfestet esel. Innskriften er ΑΛΕΞΑΜΕΝΟΣ (ΑΛΕΞΑΜΕΝΟC) ΣΕΒΕΤΕ (CEBETE) ΘΕΟΝ, som oversatt betyr «Alexamenos hedrer Gud». Dette antas å være en forhånelse av en kristen soldat. I museet på Palatinerhøyden i Roma.
Kirkeruin i Dura Europos. Her er verdens eldste funn av et baptisterium. Dette dåpsstedet var svært lite, noe i overkant av et moderne badekar i utforming, og følgelig beregnet på dåp ved nedsenkning på ryggen.

Disiplinen skiller seg ad fra bibelsk arkeologi, en disiplin som også gransker tilsvarende funn i gammeltestamentlig tid og funn mest relevant for jødedommen, men som samtidig ikke fanver så langt inn i tiden etter Kristus som den paleokristene arkeologi gjør.[trenger referanse]

Historisk fremvekst rediger

Som en begynnelse for denne forskningsinteressen kunne kan betrakte keisermoren Helenas bestrebelser for å finne Det hellige kors i Jerusalem.[trenger referanse] Helena var moren til Konstantin den store.

Den kristne arkeologi ble ikke noen egentlig fagdisiplin før i begynnelsen av renessansen.[trenger referanse] Da ble det i Roma en økt interesse for de tidligkristne kirker, og kirkeruiner, i byen. Ledende skikkelser i så måte var Giovanni Dondi [1318–1389] med Iter Romanum, Poggio Bracciolini [1389–1459] med De fortunae varietate urbis Romae og Maffeo Vegio [1407–1458] med De rebus antiquis memorabilibus S. Petri Romae).[trenger referanse] Man samlet på og analyserte både hedenske og kristelige innskrifter (Jan Gruyter [Janus Gruterus, 1560–1627]; Raffaele Fabretti [1620–1700]).

De romerske katakombene ble gjenoppdaget eller gjenstand for større og mer systematiskinteresse. Lærde som Antonio Bosio (1575–1629), Giovanni Ciampini (1633–1698), Filippo Buonarruoti (1661–1733), Marco Antonio Boldetti (1663–1749) og andre samlet materiale først fra Roma og etterhvert også annetsteds fra (som for eksempel fra Ravenna: Antonio Zardini [1725–1785], De antiquis sacris Ravennae aedificiis) og presenterte det i rikt illustrerte samleverker. Ved siden av dette utforsket lokalhistorikere også de mindre kristne sentra fra antikken, i Italia, Frankrike, Spania og også i Tyskland.

Med Histoire de l’art par les monuments, depuis sa décadence au IVe siècle jusqu’à son renouvellement au XVIe (1823) forsøkte franskmannen Jean Baptiste Louis Georges Seroux d’Agincourt (1730–1814) å frembringe en kunstnerisk samlet presentasjon av de kristne fortidsminner.[trenger referanse]

Bedrede reisemuligheter fra begynnelsen av 1800-tallet førtte til at ikke bare klassisk arkeologi, men også kristen arkeologi, kunne begynne å utforske Midtøsten og noe senere også Nord-Afrika. Giuseppe Marchi (1795–1860) og Giovanni Battista de Rossi (1822–1894) fortsatte forskningen i Roma, 1871–1881 publiserte Raffaele Garrucci (1812–1885) sitt seksbinds Storia dell’arte cristiana nei primi otto secoli della chiesa, Joseph Wilpert (1857–1944) kunne presentere de romerske katakombemalerier, sarkofager og kirkemosaikker og -veggmalerier.

I teologutdannelsen var kristen arkeologi et vedheng til kirkehistoriefaget, men fikk etterhvert mer tyngde og plass.[trenger referanse] Kirkehistoriens oppblomstring kom også den kristne arkeologi til gode.[trenger referanse] I Roma gav Anton de Waal (1837–1917) ved Campo Santo Teutonico en gruppe unge teologer muligheten til et slikt spesialstudium. I 1901 stiftet kirkehistorikeren Franz Xaver Kraus (1840–1901) testamentarisk fra sin formue en lærestol for kristelig arkeologi ved det katolske teologiske fakultet ved universitetet i Freiburg. Ved det tilsvarende protestantiske fakultet ved universitetet i Berlin skjedde det noe lignende med et eget professorat fra 1913. Med Ludwig von Sybel (1846–1929) vendre også den tradisjonelle kunstvitenskap blikket mot førkristen kunst(Christliche Antike. Einführung in die altchristliche Kunst [1906/1909]). I 1925 ble Pontificio Istituto di Archeologia Cristiana grunnlagt i Roma.

Fra begynnelsen av 1900-tallet har fagfeltets dybde blitt utviklet og metoder blitt forfinet av Franz Joseph Dölger (1879–1940), Theodor Klauser (1894–1984), Johannes Kollwitz (1903–1968), Friedrich Wilhelm Deichmann (1909–1993) og mange andre.

Hijelpemidler rediger

Leksika rediger

Tidsskrifter rediger

Bibliografier rediger

  • L’Année philologique (IV. Sources non littéraires. A. Archéologie, e) Aires culturelles, Le monde tardo-antique und B. Épigraphie. f) Épigraphie chrétienne)
  • Archäologische Bibliographie – Dyabola – ZENON
  • Byzantinische Zeitschrift (III. Abteilung: Bibliographische Notizen und Mitteilungen)

Litteratur rediger

  • Franz Xaver Kraus: Über Begriff, Umfang, Geschichte der Christlichen Archäologie und die Bedeutung der monumentalen Studien für die Historische Theologie. Herder, Freiburg 1879 (Knappe Skizze, die die Beiträge von mehr als 300 Forschern stichwortartig in die geschichtliche Entwicklung vom 16. Jahrhundert bis 1878 einordnet).
  • Carl Andresen: Einführung in die christliche Archäologie. Göttingen 1971. (= Die Kirche in ihrer Geschichte Band 1, Lieferung B, Teil 1) Google Books.
  • Friedrich Wilhelm Deichmann: Einführung in die christliche Archäologie. Darmstadt, Wissenschaftliche Buchgesellschaft 1983. ISBN 3-534-06797-5.
  • Hugo Brandenburg: Archeologia Cristiana, in: Dizionario patristico e di antichità cristiane Bd. 1. Casale Monferato 1983, S. 317–330.
  • Wolfgang A. Bienert, Guntram Koch: Kirchengeschichte I, Christliche Archäologie. Stuttgart 1989. (Grundkurs Theologie 3; Urban-Taschenbücher 423) ISBN 3-17-010555-8.
  • Spiegel einer Wissenschaft. Zur Geschichte der Christlichen Archäologie vom 16. bis 19. Jahrhundert dargestellt an Autoren und Büchern. Eine Ausstellung des Christlich-Archäologischen Seminars in der Universitätsbibliothek Bonn September – Dezember 1991. Bonn 1991.
  • Josef Engemann: Archäologie II. Christliche Archäologie. In: Lexikon für Theologie und Kirche, 3. Auflage, Bd. 1. Freiburg 1993, Sp. 943–945.
  • Guntram Koch: Frühchristliche Kunst. Eine Einführung. Stuttgart u. a. 1995 (Urban-Taschenbücher 453). ISBN 3-17-011400-X.
  • William Frend: The Archaeology of Early Christianity. A History. London, Geoffrey Chapman 1996. ISBN 0-225-66850-5.
  • Achim Arbeiter Christliche Archäologie. In: Der Neue Pauly. Enzyklopädie der Antike, Bd. 13, Rezeptions- und Forschungsgeschichte A-Fo, Stuttgart, Weimar 1999, Sp. 640–646.
  • Susanna Partsch: Frühchristliche und byzantinische Kunst (= Kunst-Epochen 1). Stuttgart 2004 (Reclams Universal-Bibliothek 18168). ISBN 3-150-18168-2.
  • Sebastian Ristow: Christliche Archäologie – Gestern und heute. In: Bilder von der Vergangenheit. Zur Geschichte der archäologischen Fächer (= Schriften des Lehr- und Forschungszentrums für die Antiken Kulturen des Mittelmeerraumes 2). Wiesbaden 2005, S. 215–245.
  • Wolfgang Wischmeyer: Durch Emanzipation zur Transdisziplinarität. Von der Christlichen Archäologie zur spätantiken und frühbyzantinischen Kunstwissenschaft und Archäologie. In: Theologische Literaturzeitung 131, 2006, Sp. 817–832.
  • Urs Peschlow: Christliche Archäologie – Byzantinische Archäologie und Kunstgeschichte. In: Jeorjios Martin Beyer (Hrsg.): Archäologie. Von der Schatzsuche zur Wissenschaft. Mainz 2010, S. 192–203.
  • Rainer Warland: Christliche Archäologie. Die Entdeckung der "späten" Antike und Anfänge einer materiellen Kulturgeschichte von Byzanz. In: Freiburger Universitätsblätter 192, 2011, S. 111–122.
  • Reiner Sörries: Christliche Archäologie compact. Ein topographischer Überblick: Europa – Asien – Afrika. Reichert, Wiesbaden 2011, ISBN 978-3-89500-792-7.
  • Reiner Sörries: Spätantike und frühchristliche Kunst. Eine Einführung ins Studium der christlichen Archäologie (= UTB Kunstgeschichte, Band 3521), Böhlau Verlag, Köln 2013, 978-3-8252-3521-5, Rezension von Florian Sonntag in H-Soz-u-Kult [1].