Kringkastingskonsesjon
En kringkastingskonsesjon er en tillatelse til å sende radio- eller TV-signaler på en bestemt frekvens i et bestemt område. I Norge har Norsk rikskringkasting (NRK) rett til å drive kringkasting i medhold av kringkastingsloven. Andre enn NRK må ha konsesjon for å drive kringkasting eller lokalkringkasting som formidles via trådløse, bakkebaserte senderanlegg.[1] Da TV 2 søkte konsesjon i 1991 og fikk den innvilget i 1992, lå det en stor verdi i sendetillatelsen. På det tidspunktet kringkastet både TV3 og TVNorge programmer rettet mot seere i Norge, men da var det bare den mindre delen av befolkningen som hadde egen satellittantenne eller var knytta til kabeltv, som kunne ta inn sendingene. Den som fikk den ene konsesjonen som blei lyst ut i 1991, kunne derimot nå ut til hele befolkningen gjennom det vanlige sendernettet. Det lå derfor en stor verdi, og staten kunne derfor stille krav til den som fikk konsesjonen.[2]
Referanser rediger
- ^ Kulturdepartementet (6. september 2017). «Konsesjoner». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 19. februar 2021. «Etter kringkastingsloven har Norsk rikskringkasting rett til å drive kringkasting. Andre enn NRK må ha konsesjon for å drive kringkasting eller lokalkringkasting som formidles via trådløse, bakkebaserte senderanlegg.»
- ^ «Konsesjonstildelinger – radio og tv». Universitetet i Bergen. 8. august 2017. Besøkt 19. februar 2021.