Krigens offer

«Krigens offer» er en skillingsvise som muligens er skrevet under første verdenskrig. Visa har også blitt brukt som «våpen» mot krig og militærvesen. Andre mener at den kan være eldre, skrevet under en annen krig. Opphav er ukjent.

Innspilt på platen Frem fra Glemselen kap. 2 med Rita Engebretsen

TekstenRediger

  1. Langt borte i et fremmed land der sto to søsken små
    og stirret ned på gaten og mot den himmel blå,
    de ventet på sin pappa, som de begge holdt så kjær,
    som kjempet langt der ute i den store staute hær.
  2. Av øyet dugger tårer når lillesøster spør:
    «Si broder tror du pappa går til himmelen når han dør?»
    «Det tror jeg svarte gutten,» så tappert som han kan,
    «men pappa faller aldri selv om verden står i brann.»
  3. Han sa jo da han reiste:«Min kjære lille venn
    ved juletid å, gutten min er jeg hos deg igjen»
    i krigens kamp og bulder, i helvets ild og brak,
    han kjemper vel for brorskap og rettferds store sak.
  4. Vår moder fra oss døde i denne mørke natt,
    hun var så sulten stakkar, vi fikk den siste mat.
    Nå sitter hun og spiser ved englers julebord,
    men kommer ikke pappa snart, han holder vel sitt ord.
  5. Da hørtes ut på trappen de kjente, kjære trinn,
    og inn av stuedøren en kjempe tredet inn.
    Han stirret redselslagen ved synet av de små,
    som ved sin døde mamma i månelyset lå.
  6. De roper begge: «Pappa», og springer mot ham frem,
    men ingen arm av kjærlighet kan mer omfavne dem.
    En granatsplint har revet hans begge armer av,
    og legen ønsket lykke til det ikke ble hans grav.
  7. Han sto der som tilintetgjort den store sterke mann,
    hva hjalp det at han kjempet så tappert for sitt land.
    Han stønnet høyt av smerte: «Hvem skal nå skaffe brød,
    når pappa er blitt krøpling og mamma hun er død.»