Korshamnsvraket

Korshamnsvraket er et unikt fartøysfunn på den svenske vestkysten som har blitt dendrokronologisk datert til etter år 1168, som er det tidligste beviset på en halvkravellkonstruksjon. Det hadde blitt foretatt undersøkelser på funnstedet uten at en utgravning var gjennomført, men bordkledningen avslørt at vraket var bygd med klink nederst, deretter med de siste bordgangene øverst i kravell.

Korshamn

Stranden på Morups Tånge.

Korshamn er navnet på et naturlig havneområde mellom Varberg i nord og Falkenberg i sør på Halland hvor en vik gir ly for fartøyene langs kysten, selve navnet antyder et sjømerke («Kors» etter tre- eller steinkors) ment for å merke ut betydelige havneområder i middelalderen.

Men det hadde allerede eksistert et sjømerke som har blitt omtalt i kongesagaene, den store Glomstenen, en stor flyttblokk på Glommens hamn et stykke mot nord, som da den norske kongen Harald Hardråde med sin flåte lå ved «Glumsten» i 1060-tallet. Denne steinen som er synlig på lang hold, var et naturlig sjømerke gjennom mange århundrene ettersom den markere beliggenheten for flere naturhavn i området. Et av disse lå under landtungen Morups tånge mot sør, der hvor Korshamn var anlagt.

For arkeologene er denne kyststrekningen omkring Korshamn et historisk og funnrikt landskap med mange fortidsminner og forskjellige funn, gullgjenstander var blant annet funnet i begynnelsen på 1900-tallet. Gjennom historiske dokumenter kom det fram at det var et stort antall fartøyforlis gjennom århundrene ettersom landstigningen hadde fulgt til topografiske endringer slik at farvannet ble vanskelig å navigere seg på, spesielt ved Morups tånge hvor det var reist en fyr i 1843. I mars 2016 ble vrakrester nedsunket i sandsedimentene oppdaget og innrapportert til myndighetene i Falkenbergs kommune, som siden kontaktet Bohusläns museum gjennom Länsstyrelsen Halland. Vrakstedet lå i et naturreservat siden 1969, ettersom det er like utenfor den steinede landtungen på sanden i viken mot Korshamn.

Det var dermed besluttet å foreta en kortvarig undersøkelse ved å grave ut sjakter for å dokumentere fartøyets byggingsteknikk og ta treprøver for dendrokronologisk analysering.

Vraket

Selve funnstedet var på 12,5 m x 3,5 m, som dermed antyder at fartøyets størrelse kan ha en lengde på minst 13-14 meter, og etter hvert som man gravd seg gjennom sanden ble det oppdaget tre tverrbjelker og en del av bordkledningen med rester etter en spant der man antok akterskipet lå. Disse var tverrgående bjelker med endestykker på utsiden av bordkledningen, et typisk kjennetegn på klinkbygde fartøyer fra middelalderen. Bordkledningen som var blitt blottstilt, utgjorde en del av styrbordssiden som skal ha vært bedre bevart enn babordssiden. To bunnstokker, fire tverrbjelker, to knær og to stringer har blitt funnet sammen med fem bordganger. Jernet hadde forsvunnet, så man må dermed undersøke avtrykk etter klinknaglene på treet som avslørt at avstanden mellom disse varierer mellom 18 og 21 centimeter langs bordgangen. Spantavstanden er oppgitt til omtrent 64 centimeter.

Selve bordkledningen eller huden vist seg å være det meste interessante skipsteknologiske funnet, samtidige bordganger nedover var av eik og klinklagt med tykkelse på 1,5 til 2,5 centimeter - mens den siste bordgangen mot opp var av furu med tykkelse på 3 centimeter. Dette bordet skilt seg ut med store synlige endestykker etter svære trenagler som viser at det var festet med spantene, og man kunne se hvordan det var klinklagt nederst, men ikke med det øvre bordet som ikke hadde annet enn trenagler. Det øvre kravellbordet var opptil 4,3 centimeter tykk, og det var slått trepinner på skrå fra innsiden gjennom borede hull ned i nederste bordgang. Hullene på kravellbordet viser at det måtte ha vært tre «kravellbord» på bordkledningen, og at dette begynte over vannlinjen. Trepinnene gir ekstra feste mellom bordgangene, og drevmateriale som skulle tette natene mellom bordene, helt utebli.

Dette funnet viser at vraket var bygd som halvkravell som er kjent fra 1800-tallet hvor skipsbyggerne hadde for vane å begynne først med klink for å kunne bygge uten behov for kompliserte beregning, og deretter reist resten av bordkledningen i kravell etter spantene var reist, oftest etter man nådde slaget (vinkelen mellom bunnen og siden) eller der vannlinjen er beregnet. Men det som gjør Korshamnvraket unik er den dendrokronologiske dateringen basert på treprøvene som var tatt ut, de første treprøvene mente treet var hugd ned mellom år 1162 og 1168. Dette fulgt til flere nye treprøver som vist nye dateringer på 1034-1167 og deretter 1026-1147. Det mente fartøyet var bygd i tiden etter 1168 med skandinaviske trevirke. Konstruksjonstrekk på den interne strukturen inkludert tverrbjelkene og bordprofilering på de klinklagte bordene som klinknagler med runde skaft mente fartøyet tilhørte skipsbyggingstradisjonen fra slutten på vikingtiden og begynnelsen på middelalderen, perioden mellom 1000 og 1200.

Kravellbordet brøt med den kjente middelaldertidige skipsbyggingstradisjonen i Skandinavia, med uvanlige konstruksjonsløsninger som ikke er tidlig kjent, som de skråstilte trepinnene gjennom utborede hull og slett overflate på den utvendige fartøyssiden. Klinkbygde fartøyer med glatt skrogsoverflate er ikke et ukjent fenomen som sett på Siljan hvor store kirkebåter var bygd med en uvanlig teknikk basert på jernklamper som slås i skrå fra innsiden gjennom begge bordganger, men disse er av nyere dato.

Eksterne lenker

• Bohusläns museum RAPPORT 2017 En tidigmedeltida fartygslämning vid Morups tånge
• Sandvandring blottlade skeppsvrak
• Korshamnsvraket – översikt i 3D

Litteratur

• Arisholm, Hesthammer, Kristiansen, Rasmussen: Kravellbygging i Norge. Historie, teknikk, utvikling Hardanger Fartøyvernsenter / Norsk Sjøfartsmuseum 2008. ISBN 978-82-91828-02-22
• Albert Eskeröd; Kyrkbåtar och kyrkbåtsfärder LTs förlag Stockholm 1973 ISBN 91-36-00350-6

Autoritetsdata