Konversasjonalisering
Konversasjonalisering er en språkvitenskapelig betegnelse på at måter å snakke på som typisk er forbundet med den private sfæren, får gjennomslag i offentlige kontekster[1] Samtaleformene informaliseres, og får en mer hverdagsspråklig form.[2] Å simulere hverdagssnakk i institusjonelle sammenhenger på denne måten kan være et uttrykk for likeverd[3], og på den måten undergrave asymmetrien mellom samtaledeltagerne.
Begrepet ble lansert av Norman Fairclough[3].
Eksempler på konversasjonalisering kan være når Trond Giske slår av en vits fra talerstolen i Stortinget, eller når kassadamen i butikken spør «blir det kakebaking i kveld, da, eller?» når du kjøper mel, sukker og egg.
Begrepet kan også brukes i større skala. I et noe lengre tidsperspektiv kan vi si at samtaler i offentlige rom de siste femti årene har gjennomgått en konversasjonalisering. Dette kan vi blant annet se gjennom endringer i språkbruk som at høflige tiltaleformer som De og Dem mer eller mindre har falt bort til fordel for du, som tidligere var forbeholdt private samtaler mellom godt kjente samtalepartnere.
Referanser
rediger- ^ Gøril Thomassen (2005). Den flerbunnete treningssamtalen: En studie av samtaler mellom pasient og student fra sykepleier- og medisinerutdanning. Trondheim: NTNU. s. 10. ISBN 82-471-6993-2. [Doktorgradsavhandling]
- ^ Per Linell og Per-Anders Forstorp (1998). Samtal pågår. Dialogiska perspektiv på svenska mediadebatter. Stockholm: Carlsson Bokförlag. s. 37.
- ^ a b Srikant Sarangi og Malcolm Coulthard (2000). Discourse and Social Life. London, New York: Longman. s. 12.