Konisk rullelager
Koniske rullelagre er rullelagrene som kan støtte aksialkreftene (dvs., de er gode trykklagre) mot radielle krefter.
Beskrivelse rediger
Den indre og ytre ring er deler av kjegler og rullene er koniske slik at de koniske flatene møtes i et felles punkt på den viktigste aksen i lageret. Denne geometri gjør at bevegelse av kjegler forblir aksial, med ingen glidende bevegelse mellom ytre ring og rullene.
Denne koniske geometri skaper en lineær kontaktflate som tillater større belastninger enn med kulelagrene, som bare har punkt-kontakt.
Rullene er stabilisert og holdes på plass av en flens på den indre ringen, mot som den store enden holdes de på plass av sin koniske form.
Jo større vinkler disse kjeglene har, jo større aksial kraft kan lageret bære.
Historie rediger
Den 23. mars 1895 fikk John Scott Lincoln, en bonde og snekker fra Wilmot, Indiana patent fra United States Patent Office for sin oppfinnelse av det koniske rullelager. Hensikten med hans oppfinnelse var å få bedre ytelse av de vognhjul som han brukte på gårdeni. I 1898 fikk Henry Timken patent[1] for koniske rullelager. På den tiden var Timken en vognbygger i St. Louis og hadde tre patenter for fjærer til sine vogner, men var hans patent for koniske rullelagre som gjorde at hans selskap ble vellykket.
Koniske rullelagre var et gjennombrudd på slutten av det 19. århundre fordi lagrene som ble brukt i hjulaksler som ikke hadde ikke endret seg mye siden oldtiden. De besto av en sylindrisk ring omsluttet av en ytre ring med et smøremiddel. Uten tilstrekkelig smøring,[2] ville lagrene mislykkes på grunn av sterk varme forårsaket av friksjon. Timken var i stand til å redusere friksjonen på sine aksellagrene ved å legge til koniske ruller som faktisk rullet mens de overførerte lasten jevnt fra aksel gjennom de herdede indre og ytre stålringer og valser - hans koniske rullelager.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ U.S. Pat. 606,635, Roller-bearing for vehicles
- ^ Bearing Lubrication Whitepaper