Kondisjonalis

form av verbet som uttrykker at den handlingen det er snakk om, bare kan skje under visse betingelser

Kondisjonalis er en modus i flere språk, eksempelvis fransk, men også i norsk. Kondisjonalis kommer fra latin conditio: «vilkår, tilstand». Med kondisjonalis uttrykkes noe som ville ha skjedd om visse vilkår var oppfylt.

Norsk språkbrukRediger

1. kondisjonalisRediger

På norsk brukes 1. kondisjonalis (ville/skulle/kunne/burde/måtte + infinitiv) i disse tilfellene:

  • sammen med preteritum for å uttrykke irreale (ikke-virkelige) betingelser i nåtid:
    • «Var jeg rik, skulle jeg reise til Afrika nå.»
  • for å uttrykke betingelser i fremtid:
    • «Skulle du være her klokken syv, får du se solformørkelsen.»
  • for å gi råd og anbefalinger:
    • «Du burde gå oftere til tannlegen.»

2. kondisjonalisRediger

På norsk brukes 2. kondisjonalis (ville ha/skulle ha/kunne ha/burde ha/måtte ha + perfektum partisipp) i disse tilfellene:

  • om en uutført forespeilet handling:
    • «Jeg burde ha kjøpt nye sko for lenge siden.»
  • om irreale (ikke-virkelige) betingelser i fortid (sammen med pluskvamperfektum [preteritum perfektum]):
    • «Hadde jeg vært rik, ville jeg ha reist til Afrika for lenge siden.»
  • for å understreke det irreale (ikke-virkelige) i betingelsesetninger i nåtid (med pluskvamperfektum):
    • «Hadde jeg vært rik, skulle jeg ha reist til Afrika nå.»

I norsk dagligtale slukes ofte hjelpeverbet ha i 2. kondisjonalis. Muntlig kan man derfor finne setninger som:

  • «Jeg burde kjøpt nye sko for lenge siden.»
  • «Hadde jeg vært rik, ville jeg reist til Afrika for lenge siden.»
  • «Hadde jeg vært rik, skulle jeg reist til Afrika nå.»

Dette har etter hvert smittet over på skriftlig norsk.

Denne tendensen kan delvis være oppstått ved smitte fra pluskvamperfektum i hypotetisk anvendelse, i setninger som følger:

  • «På den måten hadde de innsett sannheten.»
  • «På den måten kunne de ha innsett sannheten.»
  • «Han hadde stått der den dag i dag.»
  • «Han ville ha stått der den dag i dag.»

Men mønsteret generaliseres langt utover denne typen eksempler, for eksempel i setninger som «Disse eplene er så råtne at de burde vært kastet for lengst.»

Noen mener at 2. kondisjonalis kommer til å miste sin ha permanent og bli konstruert helt tilsvarende pluskvamperfektum, det vil si ved at et hjelpeverb i preteritum følges av et hovedverb i perfektum partisipp. Pluskvamperfektum har da også den samme funksjonen – en av de norske variantene av konjunktiv: «Om du var en kringle, hadde jeg spist deg.» Foruten pluskvamperfektum kan også påvirkning fra svensk ha vært medvirkende til at 2. kondisjonalis uten ha brer seg slik.