Kommandoplass
En kommandoplass, eller stabsplass, er en plass der en sivil eller militær stab utøver ledelse, eller kommando og kontroll, over sine underlagte enheter.
Kommandoplasser kan i sin enkleste form utgjøres av et enkelt lokale eller en spesialbygget kommandobil, men kan også utgjøres av spesialbygde beskyttede fjellanlegg der tusentalls personer har sin arbeidsplass.
De fleste beskyttede kommandoplassene ble bygget som følge av at andre verdenskrig gikk over i den kalde krigen da man så det som viktig å beskytte samfunnets ledelsesfunksjoner mot væpnede angrep med for eksempel atomvåpen.
Sambandssentral rediger
Begrepet kommandoplass anvendes ofte synonymt med sambandssentral, ettersom man i begge tilfeller er avhengig av godt samband og lokaler for å kunne løse sine oppgaver. Opprinnelig var imidlertid sambandssentralen en del av kommandoplassen og den plass der all kommunikasjon ble håndtert. I visse militære sammenhenger anvendes også begrepet stabsekspedisjon (Stex) om en avdeling med sambandssentralens hovedsaklige oppgaver, men den har da ofte utvidet virksomhet og har ansvar ikke kun for kommunikasjon.
Militære kommandoplasser rediger
Kommandoplasser kan opprettes ved samtlige militære avdelinger, men større anlegg opprettes og betjenes av signaltroppene eller tilsvarende troppearter. I Sverige har Ledningsregementet og Försvarsmaktens telekommunikations- och informationssystemförband ansvar for disse større anleggene samt utdanning av støtteavdelinger for kommandoplassenes betjening.
Sivile kommandoplasser rediger
I løpet av en intensiv fase på 1950-tallet ble kontrollsentre bygget i bergkamre for samarbeid mellom kommuner, redningstjenesten og helsetjenesten i en krisesituasjon. Kontrollsentrene besto av seks forskjellige typer, som ble klassifisert etter størrelse, type A utgjorde den største typen kontrollsenter, mens type F utgjorde den minste. Kommandosentralen type A ble bygget i to etasjer med etablerte rom for taktiske passasjer, soveplasser, toaletter og et eget reservekraftverk. Totalt ble kommandosentralen type A tilpasset for 60–100 personer. Kommandosentrene av type A ble modernisert i løpet av 1950- og 1960-tallet for å kunne tåle atomvåpen og hydrogenbomber. Modellen til høyre er en modell for hvordan et kommandosenter ble bygget, en reell ekvivalent til denne modellen ble funnet, for eksempel i distriktssenteret (DC) Bofinken på vestkysten.[1]
Fram til 2000-tallet hadde nesten alle kommuner i Sverige et beskyttet berganlegg der kommunens ledelsesfunksjoner ville bli gruppert sammen med myndigheter som fylkeskommunen, redningstjenesten, politiet og enheter fra sivilforsvaret. Et eksempel på en sivil kommandoplass er kommandosentret i Gullarp, Eslöv kommune. Ekvivalenter i Gøteborg (Bofinken på Hisingen og Spoven / Uttern ved Delsjöarna) og Stockholm (Elefanten, Sollentuna og Vargen, Huddinge) blir ofte diskutert på Internett. I motsetning til ulven er elefanten bevart i sin helhet og spørsmålet er reist om en bygningsmonumenterklæring. Noe som kan bemerkes er den fremragende navngivningen, med navn på forskjellige dyrearter, på samme måte som forsvaret har kalt sine fasiliteter. Typisk for de litt større kommunene, som i dag har hovedansvaret for denne typen lokale anlegg, er at nedleggelse ikke har vært så hyppig som i mange mindre kommuner. Noen kommandosentre befant seg på fjellet, andre befant seg i et normalt ly, for eksempel under rådhuset eller en brannstasjon. I nesten alle kommuner ble det opprettet et ledelsessenter, nøyaktig hvor mange som ble bygget er uklart.[2]
Mobile kommandoplasser rediger
Både militære og sivile myndigheter bruker nå hovedsakelig mobile kommandoposter, for eksempel i form av forskjellige typer kommandobiler. Militære enheters mobile kommandoposter er ofte dekket av flere kjøretøyer med mange forskjellige funksjoner, mens sivile myndigheter, som politiet, ofte bruker enkeltbiler. De militære kommandopostene er preget av høy mobilitet og en økende grad av beskyttelse i form av pansrede kjøretøyer.
Nåværende situasjon rediger
Etter slutten av den kalde krigen på begynnelsen av 1990-tallet ble stadig flere beskyttede kommandoposter tatt ut av bruk, både innenfor Forsvaret og på kommunalt og regionalt nivå. Dette mønsteret var tydelig både i Sverige og i andre land. I mange tilfeller var disse administrasjonsstedene forbundet med store vedlikeholdskostnader, men ny teknologi gjorde også at mange anlegg ble ansett som overflødige. I stedet var det ment å lede sosiale og militære funksjoner i utgangspunktet og så langt som mulig fra de forskjellige myndighetene. Mobile lederstillinger ble også vanligere. Imidlertid er det fortsatt et stort antall beskyttede rørledninger igjen og i drift. På grunn av et gradvis skiftende trusselbilde tok både Sverige og andre land opp spørsmålet om beskyttede lederstillinger igjen. Det svenske sivile beredskapsbyrået, MSB, ga informasjon til Sveriges kommuner i desember 2016, der de sa at kommunene må forbedre krigsberedskapen og ikke avvikle kommandoplassene.[3]
Referanser rediger
- ^ «Modell av Ledningscentral Typ A». digitaltmuseum.se. Besøkt 21. februar 2019.
- ^ Dokumentation av civilförsvarsanläggningen Elefanten, s. 10.
- ^ Sydsvenskan 12 december 2016: Kommunerna ska rusta för krig – men de vet inte hur, läst 25 december 2016