Komiteen til utredning av forholdet mellom automobiler og jernbaner
Komiteen til utredning av forholdet mellom automobiler og jernbaner, også kalt bil-bane-komiteen, var en komité som ble nedsatt etter at Veidirektør Andreas Baalsrud hadde lagt fram sin veiplan for Stortinget i 1926. Oppdraget var å utrede forholdet mellom jernbane og vei, og om veiutbygging burde få økte bevilgninger på bekostning av skinnegående transport. Resultatet ble at komitémedlemmene delte seg i to, og skrev hver sin innstilling.
Sammensetningen rediger
Andreas Baalsrud hadde vært veidirektør siden 1919, og i sitt virke hadde han blitt overbevist om at biler og biltrafikk måtte bli et fremtidig fokusområde.[1] Komiteen bestod av ni medlemmer. Utover veidirektør Baalsrud var det fylkesmannen i Rogaland Thorvald Andreas Larsen, distriktssjefen for NSB i Trøndelag Nils Hartvig Ruud, Ole Martin Lappen, en tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderdemokratene, ordføreren i Flåm Ivar Sævartveit, ordføreren i Tønsberg Odd Nerdrum og stortingsrepresentantene Worm Darre-Jenssen og Otto Svenkerud fra Høyre. Komiteen ble ledet av Tørris Heggelund, høyremann på Stortinget og medlem av Jernbanekomiteen.[2]
Forhandlingene rediger
Det oppstod raskt uenighet innad i komiteen. Det store problemet hadde med forholdet mellom jernbane- og rutebiltrafikk. Her synes det å fremgå at flertallet av komiteens medlemmer var engstelige for at rutebilene skulle utkonkurrere togene, og argumenterte i henhold til ideologi i stedet for fakta.[3] Rutebil var den mest økonomiske transportformen på kortere distanser, det vil si opp til 70 km, etter Baalsruds beregninger. Ved ytterligere bevilgninger til veiutbygging kunne denne distansen økes opp mot 100 km.[4] Baalsrud var naturlig nok en forkjemper for økte bevilgninger til veiutbygging, men i komiteen var han del av et mindretall sammen med Darre-Jenssen, Nerdrum og Svenkerud.[2]
Innstillingen rediger
Komiteen kom med sin innstilling i april 1928. Denne bar preg av uenighetene som hadde rådet i utvalget. De to fraksjonene var uenig helt ned til premissene for komiteens arbeidsoppgave. Mindretallet, med Andreas Baalsrud i spissen, mente at flertallet brukte til dels selektive tall og strekninger som grunnlag for sin konklusjon. I tillegg til dette var noen av utregningene opptil seks år gamle, og ikke lenger representativ for hverken jernbanens eller rutebiltrafikkens situasjon på slutten av 1920-tallet.[2] Innstillingen ble derfor todelt. De som kan anses for å ha hatt en ideologisk tilknytning til jernbanen var i flertall, mens mindretallet fremstår som den gruppen som baserte seg på utredninger og fakta.[5]
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Bjørnland, Dag (1989). Vegen og samfunnet. Oslo: Vegdirektoratet.
- Nygaard, Pål (2014). Store drømmer og harde realiteter, veiutbygging og biltrafikk i Norge, 1912–1960. Oslo: Pax. ISBN 978-82-530-3751-6.