Klaffebukse

Klaffebukse, klaffbukse, klaffebrok (i flertall klaffebrøker), lokkbrok, lemmebrok eller lembrok er norske navn på tradisjonelle mannsbukser, særlig bunadsbukser, med splitter i sidene og en brei klaff som buksesmekk istedenfor en loddrett gylf. Klaffebukser var vanlige i den europeiske herremoten på 1700-tallet, men har opphav i middelalderens trange hoseplagg.

Varianter og historikk

Tyske Knopflatz Lederhose («lærbukser med knappeklaff»), korte klaffebukser i skinn.

Utseendet på klaffebukser varierer. Det kan være lang- eller knebukser, men de er alltid utstyrt med en form for klaff til å lukke og åpne foran. Klaffen holdes på plass med to eller flere knapper. Buksene kan i tillegg ha ekstra splitt og knepping midt på. Knebuksene blir ofte holdt sammen ved knærne med knapper, spenner eller snøring. Knebukser ble båret sammen med lange ullstrømper. Norske klaffebukser er gjerne sydd i svart vadmel.

Broksmekke er et norsk dialektuttrykk for buksesmekk, og brokbelte et belte eller ei livreim til å spenne eller snøre sammen buksa over hoftene med. Mange klaffebukser holdes imidlertid oppe med bukseseler som festes med hemper i knapper i linningen.

Hosebroker, skamkapsler og klaffebukser

Snittet på dagens tradisjonelle klaffebukser stammer fra den europeiske mannsdrakten på 1700-tallet. Da var det klaffelukking både på knebukser (kalt culottes på fransk og breeches på engelsk) og på langbukser. Langbukser ble vanlig herremote i åra etter den den franske revolusjonen og tidlig på 1800-tallet. Det kunne være trange pantalonger, vide sjømannsbukser eller andre typer.

Buksesmekker i form av en tøylapp oppstod imidlertid da hele mannsbukser ble vanlige omkring 1350. Inntil da brukte menn i Europa løse hoser, også kalt hosebroker eller brokhoser. Dette var langskaftede, tightsliknende strømper som på 1300- og 1400-tallet ble sydd sammen til ett bukseplagg. Den trekantede tøylappen som var bundet fast foran på skrittet på disse trange beinklærne, ble på tysk kalt Hosenlatz^[1] Tøylappen utviklet seg siden til skamkapsel (braguett) i renessansemoten, en svært iøynefallende, belgformet tøypung som dekket menns kjønnsorganer. Det samme tøystykket ble beholdt som diskret klaff på seinere tiders klaffebukser.

Bukseklaffen ble erstattet av en smal, loddrett buksesmekk på slutten av 1800-tallet etter påvirkning fra bymoten.

Unge, italienske menn i fargerike hoser med enkle, klaffeformede skamkapsler. Utsnitt av freske malt av Bernardino di Betto i Sienna 1502–1507
Karikatur av den engelske kronprins Georg som storeter 1792 viser buksesmekken på 1700-tallets knebukser: knappelukning med brei klaff. Buksa har også klokkelomme.
Tegning: James Gillray (1757–1815)
Fransk sanskulott 1792, opprører fra den franske revolusjonen, kledt i arbeiderklassens vide langbukser istedenfor aristokratiets trange knebukser (culottes). Buksesmekken er likevel fortsatt en tøyklaff.
Maleri: Louis-Léopold Boilly (1761–1845)
Napoléon Bonaparte malt 1812 i arbeidsværelset i Tuileriene iført oberst uniform fra keisergarden med hvite knebukser (culottes) med klaff og bukselommer.
Maleri: Jacques-Louis David (1748–1825)
Uniform for matros i den dansk-norske flåten under napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet. De lange sjømannsbuksene har klaffelukning.
Foto: Fra utstillingene i Marinemuseet
Irsk småbonde på 1890-tallet i gammeldags klaffebukse, flosshatt, jakke og vest.