Kirkerundskrivet
Kirkerundskrivet[1] handler om forvaltningen av kirke, kirkegård og kirkens omgivelser som kulturminne og kulturmiljø. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet har utarbeidet kirkerundskrivet for å samordne ulike lovverk som regulerer kirkebyggene og deres omgivelser.
Generelt rediger
Rundskrivet omfatter kirker, kirkegårder m.v. tilknyttet den norske kirke. Det erstatter kirke- og undervisningsdepartementets rundskriv jnr. 8132-a-1947 av 12. februar 1948 "restaurering av kyrkjer og kyrkjeinventar" og rundskriv jnr. 945 ki a 1967 av 12. april 1967 "kirkens omgivelser". For kirker som faller utenfor kirkelovens bestemmelser, anbefales det at rundskrivet følges som en veiledning.[1]
Rundskrivet er delt i 4 kapitler; ett innledningskapittel, ett kapittel som omhandler kirker og kirkeinventar, ett kapittel om kirkegårder og gravminner og ett om kirkens omgivelser og forholdet til plan og bygningsloven. Rundskrivet går gjennom lovverk og forvaltningsbestemmelser for kirker, kirkegårder m.v.[1]
Lovverk for kirker og kirkegårder rediger
Lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50 (kulturminneloven) med forskrifter, lov av 7. juni 1996 nr. 31 om den norske kirke (kirkeloven), og lov av 7. juni 1996 nr. 32 om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) samt forskrift til denne.[1]
Kirkeloven § 21 gir biskopene gitt fullmakt til å godkjenne ombygging og utvidelse av kirke, og til å tillate bebyggelse nærmere enn 60 meter fra kirke i spredtbygd område. Kirkelig fellesråd og andre med rettslig klageinteresse kan påklage Biskopens vedtak om å godkjenne ombygging og utvidelse av kirke og om å tillate bebyggelse nærmere enn 60 meter. Biskopene skal oversende vedtak vedrørende kirker som er bygget i eller før 1850, eller er oppført på riksantikvarens liste over særlig verneverdige kirker bygget etter 1850 til riksantikvaren som kan påklage til kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. i medhold av kirkeloven § 21.[1]
Alle kirker oppført før 1650 er automatisk fredet, og det er uten særskilt tillatelse forbud mot inngrep etter kulturminneloven §§ 3 og 15 fjerde ledd. Kirkegårder og gravminner eldre enn 1537, samiske gravlegginger og gravminner eldre enn 100 år er også automatisk fredet. Riksantikvaren kan etter kulturminneloven §§ 15 og 19 frede kirker og kirkegårder eller deler av dem og et område rundt en fredet kirke eller kirkegård.[1]
Kongen kan I medhold av kulturminneloven § 20 frede et kulturmiljø for å bevare områdets kulturhistoriske verdi. Riksantikvaren og fylkeskommunene/Samisk kulturminneråd utgjør kulturminneforvaltningen og hører inn under Miljøverndepartementet. Riksantikvarens vedtak etter kulturminneloven kan påklages til miljøverndepartementet.[1]
Kirker, kirkegårder m.v. som ikke er fredet etter kulturminnelovens bestemmelser, kan kommunene i medhold av Plan- og bygningloven regulere til spesialområde og slik bevare/sikre som verneverdige kulturminner, dette gjelder både enkeltbygninger og miljøer. Plan- og bygningloven setter også rammer for bygge- og anleggstiltak og for arealdisponering. Gravferdslovens forskrifter § 27 omtaler også vern av gravminner og kirkegård. Her er det kirkelig fellesråd som bestemmer vern.[1]
Kirker og kirkeinnventar rediger
"Kirke" i rundskrivet betyr "sognekirke eller kapell som er godkjent av kongen eller departementet, eller som er kirke fra gammelt av". Kirker oppført før 1650 er automatisk fredet, i Norge er det ca. 1620 kirker/kapeller som faller inn under definisjonen i kirkeloven § 17. Kirkene deles i tre kateborier alt etter hvilke lover og saksbehandlingsregler som gjelder.[1]
Fredete kirker rediger
Alle kirker bygget før 1650 regnes som verdifulle kulturminner og er automatisk fredet av to grunner. Innføringen av reformasjonen i 1537 regnes i Norge som slutten på den norske middelaler. Kirker fra før reformasjonen er de eldste kristne gudshus vi har i landet, og er av stor kulturhistorisk betydning. Norges første lutherske kirkerom ble formet i middelalderkirkene. Disse kirkene er både bærere av unik informasjon om middelalderen og om de tidlige etter-reformatoriske kirkerom.[1]
Den andre grunnen er at I perioden mellom svartedauden, 1349/50, og begynnelsen av 1600-tallet ble det nesten ikke bygget kirker i norge. og de første etter-reformatoriske kirkebygg markerer et klart brudd med den middelalderske byggeteknikk. Det kom også nye liturgiske krav til kirkerommet.[1]
Verneverdige kirker bygget i perioden 1650 - 1850 rediger
På midten av 1800-tallet kom radikale tekniske og formmessige endringene i kirkebyggingen og kirkene bygget i perioden 1650-1850 har et klart annet preg enn tidligere kirker. Alder, utforming og tekniske løsninger gjør dem til viktige dokumenter over norsk kirkebygging.[1]
Kirker bygget etter 1850 rediger
Perioden fra ca. 1850 og frem mot århundreskiftet var den mest aktive kirkebyggingsperioden etter middelalderen. I denne perioden skjer det også en endring i arkitektur og byggetekniske løsninger som i sterk grad påvirker byggingen av nye kirker. Denne utviklingen fortsetter på 1900-tallet. En del av kirkene bygget etter 1850 er gitt et spesielt vern, og følgelig listeført, fordi de er valgt ut som særlig interessante arkitektoniske eller kulturhistorisk verdifulle representanter for sin tid.[1]
Bestemmelser om kirker rediger
Rundskrivet har generelle saksbehandlingsregler for ombygging, utvidelse, reparasjon og vedlikehold av kirker. Bestemmelser om fredete kirker samt kirkeruiner, kirketufter og kirkesteder fra middelalderen, om inngrep i fredet kirke, m.v., om ulovlige tiltak, skade på fredet kirke, kirkeruin, m.v. og om straffeansvar. Videre er det bestemmelser om Håndtering, konservering og restaurering av kirkens inventar og kirkekunst samt om rådgivning og tilskuddsordninger.[1]
Kirkegårder og gravminner rediger
Alle graver, enkeltvis eller samlet på kirkegård eller annen gravplass, fra middelalderen (inntil år 1537) er fredet. også kirkegårdenes middelalderske innhegninger, gravminner og andre synlige anlegg er fredet. Fredningen gjelder om jorden er omrotet ved nye gravlegginger etter middelalderen eller er blitt oppfylt, oppdyrket, gjenbygget, m.v. også samiske graver og gravplasser eldre enn 100 år er fredet.[1]
Gravlegginger under kirkegulv, i kirkevegg eller i gravkapell fremheves som viktige og det gjelder både gravminnene og skjelettrestene. For å fjerne skjelettrester/kister/gravminner fra slike gravlegginger i fredete kirker kreves tillatelse. fra riksantikvaren. Ved inngrep i gravlegginger i ikke-fredete kirker bør riksantikvaren rådspørres.[1]
Rundskrivet går videre gjennom regelverket for kirkegårder og tar særlig for seg fredete kirkegårder og gravminner og fredete gravminner.[1]
Kirkens omgivelser og forholdet til plan- og bygningsloven rediger
Kirkene er ofte plassert på sentrale og fremtredende steder i kulturlandskapet og bevisst formet som landemerker. Mange av dagens kirker står på steder med lang tradisjon som bosettingssted, og som religiøst og sosialt samlingssted. På grunn av sin sentrale lokalisering har mange kirkesteder utviklet seg fra små bygdesentra til større tettsteder. Av disse grunnene går rundskrivet igjennom kirkens omgivelser og forholdet til plan- og bygningsloven herunder arealplanlegging kommuneplan, reguleringsplan/bebyggelsesplan. Rundskrivet går så gjennom søknads- og meldepliktige tiltak etter plan- og bygningsloven samt hvilke tiltak som ikke er melde- eller søknadspliktige.[1]
Rundskrivet tar spesielt for seg bygging i 60-meters sonen rundt kirker i spredtbygd område, som er forbudt uten biskopens tillatelse. Rundskrivet tar også for seg bygging i bymessig strøk og utenfor 60-meters sonen i spredtbygd område.[1]