Wikipedia

Kay Swift

amerikansk komponist

Katharine Faulkner «Kay» Swift (født 19. april 1897, død 28. januar 1993) var en amerikansk komponist av populær og klassisk musikk, den første kvinne som skrev hele musikken til populær musikal. I 1930 skrev hun Fine and Dandy som innbefattet noen av hennes mest kjente sanger; tittelsangen har blitt en jazz standard. «Can't We Be Friends?» (1929) som var hennes største hit sang. Swift arrangerte også noe av musikken til George Gershwin etter hans død. Slik som preludiet «Sleepless Night» (1946).

Kay Swift
FødtKatharine Faulkner Swift
19. apr. 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Manhattan
Død28. jan. 1993[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (95 år)
Southington
BeskjeftigelseKomponist, låtskriver Rediger på Wikidata
Utdannet vedThe Juilliard School
EktefelleJames Warburg
FarSamuel Swift
MorEllen Mary Faulkner
BarnAndrea Warburg[5]
NasjonalitetUSA
Musikalsk karriere
Aktive år1930–
Nettstedhttp://www.kayswift.com
IMDbIMDb

Biografi rediger

Swift ble utdannet som klassisk musiker og komponist ved Institute of Musical Art (nå kjent som Juilliard School). Hennes lører i komposisjon var Charles Loeffler, mens lærer i harmoni komposisjon var Percy Goetschius Hennes far, en musikk-kritiker døde da hun var ung. Hun hadde spilt profesjonelt med Edith Rubels trio. Da hun spilte ved et sosialt arrangement møtte hun søsteren til sin fremtidige og hun arrangerte at hunnfikk møte James Paul «Jimmy» Warburg som var medlem av en fremstående jødisk familie som hadde gjort en formue som bankierer. Swift var kristen og Jimmys onkel gjennom ekteskap, Jacob Swift satte seg i mot giftemålet, men hennes foreldre aksepterte. Swift hadde tre barn med Warburg mellom 1919 og 1924.[6] Hun var også bestemor til forfatterinnen Katharine Weber. Jimmy— under pseudonymet Paul James— skrev hun tekster til Swifts melodier, et tillegg til hennes dikting som var en tradisjon i Warburgfamilien

Før hun møtte George Gershwin i 1925 var hennes musikkbakgrunn klassisk selv om hen var en stor fan Irving Berlins sanger. Gershwin gav henne kallenavnet «Kay»,[7] oppmuntret hennes interesse i populærmusikk og hennes skrivning. Han konsulterte ofte Swift om sine musikaler og andre arbeider, og hun ble en fortrolig musikalsk rådgiver. Etter Gershwins død i 1937, samarbeidet hans bror med Swift om å komplettere og arrangere noen av hans upubliserte arbeider.[8] Han sa at hun visste nesten alt om Georges musikk, «hadde skrevet notater etterhvert som han komponerte [...] og hadde en total musikalsk klisterhjerne».[9]

Forholdet til Gerswin rediger

Etter at hun møtte George Gershwin, ble han og Swift sett mer og mer sammen. Hennes mann, ofte på forretningsreiser utenbys var tolerant, han sa senere at han likte Gershwin selv om han mislikte det at han så på Gershwin som et selvoptatt geni som hadde blandet seg inn i hans privatliv. Swift og Warburgs ekteskap endte i skilsmisse i 1934. Gershwin og Swifts affærer varte i over ti år, frem til hans død. Tross deres lange forhold ble Kay og George aldri gift, kanskje på grunn av at hennes barnebarn Katharine Weber hadde forstått at Gershwins mor, Rose var ulykkelig fordi hun ikke var jøde"[10] I alle tilfelle, hennes tilbakeholdenhet var ikke ukjent for hennes familie og venner— Ira Gershwin trodde at George var for ukomfortabel med barn, andre mente han ar for selvsentrert til noen gang å to gifte seg, eller rett og slett ikke.. Da paret en kveld enteret en nattklubb skal Oscar Levant ha annonsert: «Ah, se! Her kommer George Gershwin med den fremtidige frøken Kay Swift».[11]

Før deres hit show i 1930 Fine and Dandy, bidro Kay Swift og Paul James med The First Little Show («Can't We Be Friends?») og The Garrick Gaieties. I 1934 komponerte Swift en ballet for George Balanchine med titrelen Alma Mater, som markerte Balanchines første originale arbeide med en amerikansk setting. Hun hadde vært fast komponist ved Radio City Music Hall hvor hun skrev musikaler for The Rockettes, og direktør forlatt musikk for Verdensutstillingen i 1939. I 1952 bidro Kay Swift til melodien for Cornelia Otis Skinners one-woman Broadway show Paris '90.

Swift møtte en cowboy på en rodeo i 1939,og rømte med ham to uker senere. Hennes bok fra 1943 om livet på hans Oregon ranch, Who Could Ask For Anything More? ble grunnlaget for et hørespill i 1950: Never a Dull Moment, hvor Fred MacMurray spilte cowboy og Irene Dunne som Kay.

Hennes senere år var viet til transkrineribsjon, gjennomføring og tonesetting av Gershwins musikk, noe hun fortsatte med frem til hun fikk diagnosen Alzheimers sykdom i 1991. Hun døde på Alzheimer's Resource Center i Southington, Connecticut 28. januar 1993, 95 år gammel.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 150727419[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Swift, Kay (19 April 1897–28 January 1993), composer, lyricist, and songwriter, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-ID 12479, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6n882nv, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ archive.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hyland: p. 89
  7. ^ Ohl: p. 51
  8. ^ Hyland, ibid: p. 90
  9. ^ Ohl: p. 126
  10. ^ Sidney Offit (september–oktober 2011). «Sins of Our Fathers (and Grandmothers)». Moment Magazine. Arkivert fra originalen 11. oktober 2011. Besøkt 3. oktober 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. oktober 2011. Besøkt 22. juli 2015. 
  11. ^ Ohl:p. 117

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kay_Swift&oldid=23626396»