Åpne hovedmenyen
Katharina Gjesdahl
Født20. november 1885
Død1975
Beskjeftigelse Skribent
Nasjonalitet Norge

Anna Katharina Christie Gjesdahl (født 20. november 1885 i Norderhov, død 1975) var en norsk forfatterinne.

Innhold

FamilieRediger

Hun var datter av sogneprest Johan Fredrik Christie Gjesdahl (f. 1857) og Sofie Augusta Christie (f. 1863); foreldrene var fetter og kusine.[1]

I årene 1893-1902 var faren sjømannsprest i Leith, og 1902-1904 var han reiseprest for Sjømannsmisjonen. Katharina Gjesdahl tilbragte dermed ungdomstiden i utlandet.[1]

I 1924 giftet Katharina Gjesdahl seg i Marseille med advokat André Bosc (f. 1884). Ektemannen var sønn av en skipsreder i Marseille.[1]

UtdannelseRediger

Katharina Gjesdahl var utdannet ved C. Bonnevies skole og Hallings sproglige seminar, samt ved Edinburgh Ladies' College.[1]

YrkeslivRediger

I årene 1907-1914 var hun ansatt som lærerinne ved C. Bonnevies skole.[1]

ForfatterskapRediger

I årene 1915-1957 utga Katharina Gjesdahl en lang rekke romaner. En av de beste, Porcelænsdukken (1918) gir en vemodig skildring av tiden før første verdenskrig. Den handler om en ung dame av god families møte med en mann fra en annen samfunnsklasse.

Kvinners rett til utdannelse og deltagelse i samfunnslivet på linje med menn er temaer som går igjen i flere av Gjesdahls romaner.

Verker (utvalg)Rediger

Den store avgjørelse (1916)Rediger

Romanen åpner med at hovedpersonen Mette Margrete Bilsted sitter og leser til filologisk embetseksamen. Leseren får raskt vite at Mette Margretes venninne er «medicineren, frøken Geira Allendal». I en sidepassasje blir hun beskrevet slik:

«Geira hadde sine kampe, hun ogsaa – hun kjæmpet forat kvinder ikke bare skulde ha ret til at sende represæntanter av sit eget kjøn paa tinget, men at de ogsaa virkelig skulde gjøre det ; hun kjæmpet forat kvinder som hun sikkert ikke vilde høre paa, skulde faa staa paa en prækestol og præke – og hun kjæmpet som en løve for den evige verdensfred.»[2]:s. 34

Hovedpersonen bor hos sin søster Henny Graff og dennes ektemann Hans, som er «fabrikeier». Hans Graff har satt i gang velferdsreformer ved sin fabrikk; «Hans har ikke hjerte og tanke for andet end arbeiderne sine nuomstunder – alderdomshjem, søte smaa hus med geranier i vinduerne – pensionskasser – spædbarnpleie – jeg vet ikke hvad» uttaler Henny ironisk i et middagsselskap.[2]:s.9

Mette forlover seg med ingeniør Erik Lange, samtidig som hun fortsetter å lese til eksamen. Venninnen Geira konstaterer «(d)en ingeniør Lange, du, det er en mand, en sund natur, med sund erotik – ja, bare se paa hans øine –». Erik Lange foreslår for Mette Margrete at hun skal gi opp lesingen. Hun protesterer, og han insisterer: «Jo du skal.» og videre «Du skal gjøre som jeg sier. Jeg vil ha dig slik at du ikke kan noget av det der.»[2]:s.19

Lange har nylig blitt opptatt som kompanjong i firmaet han har vært ansatt i. Om firmaet «Werner, Werner og Lange» får leseren vite at de for tiden bare har én kontordame: «(d)er var ikke andre damer end hun nu – den ældre Werner likte ikke at ha kvindelige væsener i sin tjeneste; de fik bleksot, og vilde ha for mange vinduer aapne, sa han».[2]:s.25

Etterhvert som handlingen utvikler seg, slår Erik Lange opp med Mette Margrete og gifter seg med firmaets kontordame. Mette bestemmer seg da for å gi opp universitetsstudiene. Hun blir skuespiller, og gjør suksess på scenen. Så gifter hun seg med advokat Paul Steffens, som ble introdusert i begynnelsen av romanen som en kynisk, kvinneforaktende fyr som hovedpersonen ikke kunne fordra. Da Erik Lange gjorde det slutt, søkte hun seg til Steffens og oppdaget at han var god på bunnen. Mette og Paul Steffens drar på bryllupsreise i København; i romanen Stedmor lar forfatteren også de nygifte dra på bryllupsreise til den danske hovedstaden.

Midtveis i romanen forteller søsteren Henny at hun med hjelp fra Geira vil starte en «kvindeklub», som hun vil ha Mette Margrete med i. Formålet med klubben skal være «at drøfte alle spørsmaal som angaar kvinden naturligvis».[2]:s.119 Mette unnslår seg for å bli med, og forklarer senere sin mann at «Slike klubber er for forulykkede hustruer og skuffede jomfruer».[2]:s.121 Hun lar seg til slutt overtale til å bli med på et møte, og der møter hun Erik Langes kone. Hun benytter anledningen til å manipulere Fredrikke Lange til å betro seg om sitt ekteskap, og innleder en forbindelse som Fredrikke med tiden anser som et venninneforhold. Romanen ender med at Erik vil tilbake til Mette, hun gir først etter, men overtaler ham så til å gå tilbake til Fredrikke, og selv blir hun hos Paul.

Stedmor (1925)Rediger

Romanens hovedperson er Beate Munkholm. I starten av boken er hun lærerinne, hun er foreldreløs og bor i et pensjonat. Hun gifter seg etter et kort bekjentskap med sin lege Claus Reimert, som er enkemann med to barn. Beate kommer fra første stund godt ut av det med sine to stebarn. Barnas mormor, fru Vannerus, viser imidlertid i oppførsel og sidebemerkninger at hun ikke setter pris på sin avdøde datters etterfølger. Fru Vannerus' holdning til svigersønnens nye kone er toneangivende for den avdøde Alices store familie; de er alle raske til å finne feil ved Beates fremtoning, utsagn og handlinger:

«Hun snakket saa altfor flydende, fandt ordene saa altfor let, det var ikke beskedent. Efter familiens opskrift paa tækkelig opførsel, skulde hun set genert ut indfor saa mange mennesker, blit lit klædelig rød og smilt forlegen. Her gik hun rundt og var venlig, hun! mot de andre, istedetfor at vente pent til man kom og var venlig mot hende.»[3]

I løpet av få måneder klarer Alices familie å så splid mellom Beate og hennes ektemann og stebarn. Han sender henne på høyfjellshotell over sommeren, og besøker henne ikke i de syv ukene hun tilbringer der. Tilbake i Oslo foreslår Claus at ekteparet skal sove på hvert sitt værelse, fordi hun ser så godt ut etter høyfjellsoppholdet og han vil ikke at hun skal få nattesøvnen forstyrret av ham. Beate tar seg svært nær av det, og når hun påny møter Alices familie er hun taus og stille. Hun gjør sitt beste for ikke å pådra seg deres oppmerksomhet. Etterhvert snur imidlertid stemningen, stadig flere av Alices slektninger tyr til Beate for å få råd og selskap, og i romanens siste kapittel får Beate til og med fru Vannerus' anerkjennelse for sin gode smak. Men Beate er ikke helt som før:

«Skjønte de at hun var blit usaarlig nu. Og naar et menneske er blit usaarlig og ikke tar sig nær av det onde man vil gjøre det, ja, saa strækker de andre vaaben og prøver ikke længer paa at gjøre det ondt.»[4]

BibliografiRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e «Hvem er Hvem? / 1930: Johan F.C. Gjesdahl». runeberg.org (norsk). s. 138–139. Besøkt 12. mars 2017. 
  2. ^ a b c d e f Gjesdahl, Katharina (1916). Den store avgjørelse. Kristiania: Aschehoug. 
  3. ^ Gjesdahl, Katharina (1925). Stedmor. Oslo: Aschehoug. s. 51. 
  4. ^ Gjesdahl, Katharina (1925). Stedmor. Oslo: Aschehoug. s. 240. 
  5. ^ Gjesdahl, Katharina (1916). Den store avgjørelse. Kristiania: Aschehoug. 
  6. ^ Gjesdahl, Katharina (1917). Skyggen. Kristiania: Aschehoug. 
  7. ^ Gjesdahl, Katharina (1918). Porcelænsdukken. Kristiania: Aschehoug. 
  8. ^ Gjesdahl, Katharina (1923). Carite. Kristiania: Aschehoug. 
  9. ^ Gjesdahl, Katharina (1925). Stedmor. Oslo: Aschehoug. 
  10. ^ Gjesdahl, Katharina (1927). Toves mand. Oslo: Aschehoug. 
  11. ^ Gjesdahl, Katharina (1929). En fremmed i hans hus. Oslo: Aschehoug. 
  12. ^ Gjesdahl, Katharina (1932). Franziska kommer hjem. Oslo: Aschehoug. 
  13. ^ Gjesdahl, Katharina (1947). Reise med Toto. Oslo: Aschehoug. 
  14. ^ Gjesdahl, Katharina (1951). La oss redde Fenella. Oslo: Aschehoug. 
  15. ^ Gjesdahl, Katharina (1953). Min sorg er min egen. Oslo: Aschehoug. 
  16. ^ Gjesdahl, Katharina (1955). Takk fordi jeg elsker deg. Oslo: Aschehoug. 
  17. ^ Gjesdahl, Katharina (1957). Ariadnes tråd. Oslo: Aschehoug. 

LitteraturRediger

  • Kristine Næss: Om Katharina Gjesdahl. Forsøk på å lese en glemt forfatter. I Vinduet nr. 3, 2000