Åpne hovedmenyen

Katalansk uavhengighet

Katalansk uavhengighet er målet til en politisk bevegelse som ønsker løsrivelse og uavhengighet for Catalonia eller De katalanske landa fra Spania og Frankrike.

Kamp for katalansk uavhengighet har eksistert i forskjellige former siden 1462, men nyere separatisme i Catalonia kan spores tilbake til midten av 1800-tallet. Den kulturelle renessansen i Katalonia, Renaixença, kom på samme tid som nasjonalromantikken i Norge og andre steder i verden. Ny bevissthet om katalansk kultur og tradisjoner, samt økende bevissthet om katalansk språk førte et ønske om uavhengighet. Mellom 1850 og 1910 begynte noen individer, organisasjoner og politiske partier å kreve fullstendig uavhengighet fra Catalonia fra Spania.

I 1922 grunnla Francesc Macià det politiske partiet Estat Català (katalansk stat). I 1931 dannet Estat Català og andre partier Esquerra Republicana de Catalunya (Catalonias Republikanske Venstre, ERC). Macia proklamerte en katalansk republikk i 1931, men godtok etterhvert autonomi innenfor den spanske staten etter forhandlinger med lederne av den andre spanske republikken. Katalonia fikk godkjent autonomi i 1932.

Etter den spanske borgerkrigen avskaffet general Francisco Franco katalansk autonomi i 1938 og oppløste det katalanske parlamentet. Under det meste av Francos diktatur ble katalansk språk forbudt i utdanningssystemet og i offentlige institusjoner. Katalansk ble ikke undervist på skolen, og språket levde videre kun i private sfære. Det katalanske språket var også forbudt på gravsteiner i etterkrigstiden. Forfølgelsen av språket var i praksis «total». Etter Francos død i 1975 konsentrerte katalanske politiske partier seg om autonomi i stedet for uavhengighet, da det politiske landskapet på den tiden gjorde det urealistisk å få til full uavhengighet.

Den moderne uavhengighetsbevegelsen begynte i 2010 da konstitusjonsdomstolen i Spania gjorde et omstridte vedtak å oppheve avtalen om økt autonomi til Catalonia som tidligere hadde blitt avtalt mellom den katalanske regjeringen og den spanske regjeringen. Fem år tidligere, i 2005, hadde det katalanske parlamentet vedtatt nye statutter som regulerer Catalonias selvbestemmelse innunder den spanske grunnloven. Statuttene definerer rettighetene og forpliktelsene til Catalonia, de politiske institusjonene i det katalanske samfunnet, deres relasjoner med resten av Spania, og finansieringen av den katalanske regjeringen. De nye statuttene ga den katalanske selvstyreinstitusjonen, Generalitat, økte fullmakter. Disse nye statuttene ble videre vedtatt av det spanske parlamentet 10. mai 2006 av alle politiske partier i det spanske parlamentet med unntak av det høyreorienterte konservative Partido Popular (PP).

Partido Popular bestred lovligheten av vedtaket, og bragte umiddelbart vedtaket til den spanske konstitusjonsdomstolen. Konstitusjonsdomstolen bruke fire år på å komme til en kjennelse. Kjennelsen fra 18 juni 2010 sa at flere av artiklene i det som var godkjent i det spanske parlamentet var ukonstitusjonelle, blant annet de artiklene som ga katalansk språk fortrinnsrett i Catalonia, de som fratok Catalonia finansielt ansvar for andre regioner i Spania og de som anerkjente Catalonia som en nasjon. Dagen etter at kjennelsen ble offentliggjort startet en protestdemonstrasjon mot kjennelsen der over en million mennesker deltok.  

Disse protestene førte raskt til krav om uavhengighet. Både før og etter kjennelsen var offentlig holdt over 550 kommuner i Catalonia symbolske folkeavstemninger om uavhengighet mellom 2009 og 2011[1]. Med en deltakelse på rundt 30% av de stemmeberettigede, resulterte alle folkeavstemmingene i ja til uavhengighet. Den neste store masseprotesten for uavhengighet kom 11. september 2012 (på Catalonias nasjonaldag), og oppfordret den katalanske regjeringen til å starte prosessen mot uavhengighet. Den katalanske presidenten Artur Mas kalte til nyvalg til parlamentet i Catalonia, noe som førte til et uavhengighetsflertall for første gang i regionens historie. Det nye parlamentet vedtok den katalanske suverenitetsdeklarasjonen tidlig i 2013, og hevdet at det katalanske folket hadde rett til å bestemme sin egen politiske fremtid.

Catalonas regjering annonserte en bindende folkeavstemning om spørsmålet om uavhengighet i november 2014. Folkeavstemningen spurte to spørsmål: "Vil du at Catalonia skal bli stat?" og hvis ja, "Vil du at denne staten skal være uavhengig?" Den spanske regjeringen som var ledet av Partido Popular (PP) henviste den foreslåtte folkeavstemningen igjen til konstitusjonsdomstolen. Katalonas regjering endret da folkeavstemning til en ikke-bindende "konsultasjon". Til tross for at den spanske konstitusjonsdomstolen også forbød den ikke-bindende avstemningen, ble folkeavstemningen gjennomført den 9. november 2014. Resultatet var en 81% for ja til både stat og uavhengighet med en valgdeltakelse på 42%. Mas kalte igjen til nyvalg i september 2015, som han sa ville fungere som et direkte avstemming om uavhengighet. Pro-uavhengighetspartiene fikk nå et rent flertall av setene i parlamentet.

Det nye parlamentet vedtok i november 2015 en resolusjon som erklærer starten på uavhengighetsprosessen Det følgende året annonserte den nye presidenten, Carles Puigdemont, en bindende folkeavstemning om uavhengighet. Denne folkeavstemningen ble avholdt 1. oktober 2017, med resultat 90% stemmer for uavhengighet, med 43% valgdeltakelse. Basert på dette resultatet godkjente Catalonias parlament den 27. oktober 2017 en resolusjon som opprettet Catalonia som uavhengig republikk.

Flagget estelada, både i den blå og den røde varianten, har blitt den katalanske independentismens viktigste symbol.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger