Karbonatisering er en prosess med en kjemisk reaksjon mellom herdet betong og karbondioksid.[1] Prosessen foregår i all betong som er eksponert for karbondioksid, det vil si at reaksjonen ikke foregår på betong under vann eller betong påført et lufttett sjikt.

Betong er et svært basisk materiale med et pH-nivå på 11–13. Karbonatiseringen fører til at pH-verdien i betongen synker. Reaksjonen begynner ved betongoverflaten og arbeider seg innover i betongen. Det sjiktet i betongen hvor pH-verdien er 9,5 kalles karbonatiseringsfronten. Hastigheten på karbonatiseringsfronten avhenger av betongkvaliteten, og er vanligvis noen millimeter pr tiår. Den er størst de første årene og avtar med tiden.

Det høye pH-nivået i betongen fører til at det dannes en oksidfilm på overflaten til armeringsstålet som ligger innstøpt i betongen. Oksidfilmen beskytter armeringen mot korrosjon. Hvis betongens pH-verdi synker til under 9,5 vil oksidfilmen forsvinne og armeringen utsettes for korrosjon. Et resultat av karbonatiseringen er nettopp at betongens pH-verdi synker til under 9,5. Karbonatisering er en av de viktigste årsakene, om ikke den aller viktigste årsaken, til skader på armert betong (betong eksponert for klorider (salter) fører til et raskere og mer alvorlig skadeforløp).

En positiv miljømessig konsekvens av karbonatiseringen er at betongen tar opp og binder CO2. Avhengig av hvordan betongen er eksponert for luft, kan opptil 70 % av den karbondioksiden som ble frigjort ved kalsineringen, bli tatt opp igjen i betongen. En nedknusing av betong, for eksempel ved riving, øker karbonatiseringshastigheten.

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger