Kampanjen ved den sino-burmesiske grensen

Kampanjen ved den sino-burmesiske grensen (kinesisk: 中缅边境作战) var en rekke slag utkjempet mellom kommunistiske kinesiske styrker og nasjonalistiske opposisjonsstyrker. Kampanjen fant sted 10 år etter at kinesiske Guomindang-styrker hadde invadert Burma, bekjempet den burmesiske hæren og satt opp baser på den burmesiske siden av grensen mot Burmas vilje. Kampanjen resulterte i en avgjørende kommunistisk seier, og førte til at kinesiske nasjonalister måtte oppgi bruken av Burma som base for angrep på den kommunistiske folkerepublikken. For Burmas vedkomme førte krigen til at landet for første gang på 10 år fikk mulighet til å utøve suverenitet over hele territoriet sitt.

Kampanjen ved den sino-burmesiske grensen
Konflikt: Den kinesiske borgerkrigen
Dato 14. november 1960 – 9. februar 1961 Sted Burma (nær den sino-burmesiske grensen Resultat Seier til Folkerepublikken Kina
Stridende parter
Folkerepublikken Kina  Burma	Guomindang
Kommandanter og ledere
Li Xifu Ding Rongchang Cui Jiangong	Liu Yuanlin Wu Yunnuan Zhang Weicheng Li Mi
Styrker
20 000 tropper 5000 tropper	10 000 tropper
Tap
Over 1 000 døde	741 døde

Bakgrunn

Etter at kommunistene tok kontroll over Fastlands-Kina fortsatte enkelte overlevende nasjonalister kampen fra Burma. Under internasjonalt press gikk Republikken Kina i 1954 med på å trekke den 6 500 mann store styrken bort fra området. Imidlertid var det mange soldater som nektet å trekke seg tilbake til Taiwan, og ble igjen i Burma for å fortsette kampen. For å sørge for at disse troppene ble styrt av et brukbart lederskap ble nestkommanderende Liu Yuanlin sendt tilbake til Burma for å opprette «Folkets frivillige antikommunistiske hær Yunnan» i juni 1954. Tidlig i 1960 hadde hæren nådd 10 000 mann. Denne styrken ble delt opp i fem hærer, som igjen ble delt inn i to eller tre divisjoner. Hver divisjon bestod av to eller tre regimenter. Størrelsen på regimentene varierte, fra et par dusin tropper til over tusen soldater.

Den nasjonalistiske styrken kontrollerte et landområde som strakte seg over 300 km langs den sino-burmesiske grensen, og som var rundt 100 km dypt. Området var et typisk jungelområde, med regnsesong halve året og tåke store deler av tiden. Det var svært vanskelig for styrkene å navigere gjennom jungelen, ettersom infrastrukturen var meget sparsomt utbygd. Vanskelig terreng gjorde situasjonen enda mer komplisert for de nasjonalistiske styrkene.

I 1960 drog den burmesiske statsministeren Ne Win til Kina, og signerte en avtale som var ment for å løse den historiske grensetvisten mellom de to landene. I oktober det samme året drog U Nu og Ne Win til Kina igjen, hvor de signerte en ny grenseavtale med Kinas statsminister Zhou Enlai. Ifølge denne avtalen skulle den nye grensen demarkeres, men tilstedeværelsen av nasjonalistiske styrker viste seg å være et hinder for dette. I løpet av 50-tallet hadde den burmesiske hæren gjennomført en rekke mislykkede kampanjer mot de kinesiske inntrengerne, og nå bad den burmesiske regjeringen om hjelp fra Folkerepublikken Kina. Kineserne svarte positivt, og gikk med på å kaste ut de nasjonalistiske styrkene for Burma.

Kinesiske forberedelser

I oktober 1960 begynte de kommunistiske styrkene i Kunming-regionen å forberede seg på kampanjen. Tidlig i november ble det avholdt en konferanse mellom Burmas og Kinas regjeringer hvor den kommende kampanjen ble diskutert. Burma var representert av Aung Gyi og San Yu, mens de kinesiske kommunistenes representanter var Ding Rangchang og Cheng Xueyu. Den 4. november ble endelig en avtale signert, hvor man ble enige om at kinesiske regjeringsstyrker ble gitt tillatelse til å kjempe i et område som strakte seg 300 km langs den sino-burmesiske grensen, og 20 km inn i Burma.

Den 14. november ble den militære ordren om å krysse grensen og ødelegge de nasjonalistiske styrkene i Burma, gitt til de kinesiske styrkene. Den politiske implementeringen av kampanjen var spesielt understreket, og nederlag ble ikke ansett som et alternativ. De kommunistiske styrkene ville etter planen bli utplassert i regionene Mengma, Mengwa og Sandao. Den kommunistiske strategien gikk ut på å forhindre at fienden spredte seg over et større område, og man mente å kutte av fiendens retrettruter like etter et overraskelsesangrep. Det ble gitt spesielle restriksjoner, for eksempel at kommunistiske styrker ikke skulle følge etter nasjonalistiske tropper retretrerte mot Laos eller Thailand uten å konsultere den burmesiske regjeringen først. Skade mot den lokale sivilbefolkningen skulle også unngås til enhver pris.

Etter å ha mottatt ordren ble det mobilisert fem infanteriregimenter og militser som totalt utgjorde 6 500 mann som skulle delta i kampanjen, inkludert et regiment fra den 39. divisjon av den 13. armé, et regiment av den 40. divisjon av den 14. armé og tre grensepatruljeregimenter. For å koordinere aksjonen i Burma best mulig ble det opprettet en frontlinje ved Fohai i tidlig november 1960. Li Xifu ble utpekt som førstekommandant over den nye frontlinjekommandoen og Ding Rongchang og Cui Jiangong ble utpekt som nestledende.

Strategier

Ingen av partene hadde noen interesse av noe mer enn en begrenset kampanje. Nasjonalistene forsøkte å unngå større slag på grunn av deres begrensede antall tilgjengelige tropper, men fokuserte mest på å kunne trekke seg raskt ut dersom kommunistene angrep. Kommunistene, derimot, var bundet av spesifikke tidsbegrensninger og begrensede områder å operere i. Dette ville til sist føre til at nasjonalistene i stor grad lyktes i å flykte til området nær grensene til Thailand og Laos med størsteparten av styrken sin intakt.

Nasjonalistenes strategi

Den nasjonalistiske frontlinjen nær grensen mot Kina var 300 km lang og 20 km dyp, og var hovedmålet for den kinesiske offensiven. Det var totalt 22 befestede stillinger i regionen, inkludert hovedkvarterene til nasjonalistenes 1. og 4. armé, 3. divisjon, 5. divisjon, 6. divisjon, åtte regimenter og åtte geriljaenheter. I dette området var det mer enn 800 tropper, for det meste stasjonert i baser i Mengwa, Mengyu, Mengjing og Jingkang. Bortsett fra Jingkang lå alle basene vendt mot Luo-elva med skogdekkede fjell i ryggen, og alle veiene og stiene til og fra Kina var tungt minelagt. Den 4. armé var utstasjonert sør og øst for Mengyong, og representerte selve ryggraden for den nasjonalistiske 2. forsvarslinje. Regionene Mengbailiao og Jiangle var nasjonalistenes 3. forsvarslinje. Hovedkvarteret til Lui Yuanlin i Mengbailia inkluderte treningsleirer, garnisonregimenter og en kommunikasjonsbataljon på over 450 soldater. I Jiangle lå nasjonalistenes logistiske hovedkvarter med over 200 tropper.

Kommunistenes strategi

Kommunistene delte kampsonen inn i mindre områder, og planla å avskjære fiendens retrettruter. Det 117. regiment og en andel fra det 116. regiment fra den 39. divisjon av den 13. armé ble gitt oppgaven om å ødelegge nasjonalistenes hovedkvarter i Mangma, nasjonalistenes 6. divisjon, 2. divisjon, 5. regiment og fire geriljaenheter på totalt 439 tropper. I virkeligheten overvurderte kommunistene nasjonalistenes egentlige styrke, som senere viste se gå bestå av kun 334 soldater. Det 118. regiment av den 40. divisjon av den 14. armé ble satt itl å ødelegge hovedkvarteret til nasjonalistenes 1. armé ved Mangwa, garnisonbataljonen, hovedkvarteret til den 3. divisjon, det 8. regiment, det 9. regiment og en geriljaenhet på totalt 265 tropper. Også her ble nasjonalistenes styrke overvurdert, og senere viste det seg at det kun var 156 nasjonalistiske styrker i området.

Det 11. grensepatruljeregimenter i Yunnan militærregion ble gitt oppgaven om å ødelegge nasjonalistenes 7. regiment og en geriljaenhet på totalt 59 tropper. Her hadde kommunistenes etterretning regnet feil, og resultatet ble at man undervurderte nasjonalistenes styrke, som egentlig bestod av 81 tropper. De 9. og 10. grensepatruljeregimentene ble satt til å ødelegge hovedkvarteret til nasjonalistenes 5. divisjon ved Manwo, det 14. regiment, det 1. regiment og to geriljaenheter på totalt 159 tropper. Det egentlige antallet viste seg senere å være 171 tropper. Kommunistene mobiliserte 6639 tropper, selv om ikke alle riktignok krysset grensen. De kommunistiske styrkene ble delt inn i 22 ruter, og ville gå til et overraskelsesangrep tidlig på morgenen den 22. november 1960.

Fase 1

Angrepet kom klokken 5 på morgenen. Det viste seg imidlertid at nyheten om angrepet hadde lekket til nasjonalistene, som dermed fikk tid til å forlate stillingene sine og trekke seg tilbake. Fire kompanier ble sendt etter de retretrerende nasjonalistene, og nådde dem igjen rundt 10 km sør for basen. I det påfølgende slaget ble 33 nasjonalister drept, inkludert Li Tai, lederen over 5. divisjon.

I mellomtiden gikk kommunistiske styrker til angrep på nasjonalistenes posisjoner i Mengma og Mengwa. Kommunistene var overlegne, og vant en lett seier over den 62 mann store bataljonen i Mengxie-basen. Generalmajor Meng Baoye og oberst Meng Xian ble begge drept under slaget, og kommunistene lyktes like etterpå i å sikre kontroll over Jingkang, Mengyu og Mengjing. Over 100 nasjonalist-tropper ble drept, og oberst Ye Wengqiang ble tilfangetatt.

Etter flere timer med kamphandlinger hadde mesteparten av nasjonalistenes større baser blitt tilintetgjort. Nå gjenstod den vanskeligere oppgaven å innhente nasjonalister som hadde flyktet. På grunn av mangel på erfaring når det kom til jungelkrigføring mislyktes halvparten av de kinesiske enhetene i å oppnå sine mål innen den gitte tidsrammen. Som et resultat av dette ble bare seks av de totalt 16 åpningsmålene nådd. Den påfølgende opprydningen var unnagjort den 20. desember 1960, hvilket markerte slutten på den første kampanjen. Kampanjen hadde kun vært delvis vellykket, og ble ansett som bare halvveis vellykket.

Etter operasjonen henvendte den burmesiske regjeringen seg til kineserne og bad dem om å la troppene bli stående inne i Burma for å sikre at nasjonalistene ikke på nytt gjorde inntog i området. Zhou Enlai gikk med på dette og beordret de kinesiske troppene om å bli værende inntil grensedemarkeringen var unnagjort.

Fase 2

Etter avslutningen av fase 1 forsto de overlevende nasjonalistene at de var et lett bytte for de overlegne kommunistiske styrkene, og bestemte seg for å unngå direkte konfrontasjoner med fienden. I stedet ville de prøve å erobre nye områder fra den burmesiske regjeringen for å kompensere for områdene de hadde tapt til de kommunistiske styrkene. Den 18. januar bad Burma på nytt om hjelp fra Folkerepublikken Kina, som svarte ved å mobilisere over 5 800 tropper for å igangsette en fase 2 senere i januar. Planen gikk ut på å angripe nasjonalistiske styrker utenfor området avtalen mellom den burmesiske og den kinesiske regjeringen i utgangspunktet tillot. En avtale ble nådd, og den opprinnelig 20 km dype sonen ble utvidet med 50 km. Dette muliggjorde angrep mot nasjonalistiske tropper i Suoyong og Mengbailiao-regionene.

En styrke på 2 966 ble satt til å angripe overlevende deler av den nasjonalistiske 4. armé, den 2. divisjon, den 9. divisjon, den 10, divisjon, den 11. divisjon, en treningsenhet, og en enhet væpnet med tyngre våpen. Totalt utgjorde denne styrken 1 200 tropper. En annen kommunistisk enhet ble satt til å gå etter hovedkvarteret i Suoyong. Den største kommunistiske styrken, på totalt 3 012 mann, ble satt til å angripe en nasjonalistisk styrke på totalt 1 200 mann, inkludert de som hadde flyktet fra den kommandohovedkvarteret ved den sørlige frontlinjen.

Den 25. januar 1961 fornyet kommunistene angrepet sammen med sine burmesiske allierte, og angrep mot Mekong-elva. Når nasjonalistenes leder Liu Yuanlin innså hva kommunistenes målsetning var beordret han retrett mot grensen til Laos for å forhindre et totalt nederlag. I nattens ly forlot styrkene hans basen de hadde kontrollert i over 10 år. Neste dag falt base etter base, inkludert Baxili, Suoyong og Mengbailiao i kommunistenes hender. Kommunistene startet en påfølgende operasjon som gikk ut på å innhente retretrerende nasjonalistiske styrker, og lykkes i å drepe Li Zixiong og Bai Xianglin. Imidlertid førte dårlig planlegging til at operasjonen mislyktes i å innhente flertallet av nasjonalistene, og kun 274 ble drept. I tillegg til å kunne evakuere til grenseområdene nær Thailand og Laos flere hundre kilometre unna, lyktes nasjonalistene i å få med seg mesteparten av våpnene sine og skadede soldater. Den 9. februar trakk alle de kommunistiske styrkene seg tilbake til Kina, hvilket markerte slutten på krigen.

Utfall

Kommunistene lyktes i å drive nasjonalistene bort ifra grenseområdene, og med det tilbakeføre kontrollen over området til den burmesiske regjeringen etter mer enn et tiår med militant tilstedeværelse. Imidlertid viste det seg at de kommunistiske styrkene hadde store vansker med å krige i vanskelig jungelterreng, hvilket førte til at de fleste nasjonalistene kom bort ifra området med livet i behold. Kun en tiendedel av nasjonalistenes soldater hadde blitt drept, og resten hadde lyktes i å flykte og etablere baser i nye områder selv om den burmesiske hæren forfulgte dem helt til den thailandske grensen. Dette området var dog langt mindre dyrkbart enn området de hadde mistet, og dette gjorde nasjonalistene avhenging av opiumhandel for å overleve.