Julius von Tarent
Julius von Tarent er en dramatisk tragedie av tyskeren Johann Anton Leisewitz. Den ble utgitt i 1774, og regnes som et viktig verk fra Sturm und Drang-tiden. Skuespillet var en av Friedrich Schillers favoritter og mye spilt i Tyskland. Dets sentrale tema er striden mellom de to prinsene Julius og Guido av Tarent for den ikke-adelige Blancas kjærlighet.
| Julius von Tarent | |||
|---|---|---|---|
| orig. | |||
| Sprog | Tysk | ||
| Genre | Skuespill | ||
| Annen informasjon | |||
Som i Klingers Die Zwillinge står en «dynamisk men frustrert handlingens mann», Guido, i motsetning til «en mer fredelig og melankolsk figur», Julius.[1]
Ifølge Encyclopædia Britannica var skuespillet en forløper og inspirasjonskilde for Friedrich Schillers Die Räuber (1781).[2]
Roller rediger
- Constantin, fyrsten av Tarent og far til Julius og Guido
- Julius, arveprins av Fyrstedømmt Tarent
- Guido, hans yngre bror
- Erkebiskopen av Tarent, bror til Constantin
- Cäcilia Nigretti, grevinne og niese av Constantin
- Blanca, en vanlig jente og Julius' utkårede
- Greve Aspermonte, venn og fortrolig av Julius
- Abbedisse i kloster
- Doktor
- Mindre figurer
Referanser rediger
- ^ David Hill, Literature of the Sturm Und Drang, Volum 6, Camden House, 2003, p. 127, ISBN 1571131744
- ^ Johann Anton Leisewitz, Encyclopædia Britannica
Litteratur rediger
- Walther Kühlhorn: J. A. Leisewitzens Julius von Tarent. Erläuterung und literarhistorische Würdigung. Walluf 1973.
- Dramen des Sturm und Drang. Reclam 1997.
- Stefanie Wenzel: Das Motiv der feindlichen Brüder im Drama des Sturm und Drang. Frankfurt 1993.
- Ines Kolb: Herrscheramt und Affektkontrolle. Johann Anton Leisewitz’ „Julius von Tarent“ im Kontext von Staats- u. Moralphilosophie der Aufklärung. Frankfurt 1983
- Johann Anton Leisewitz: Julius von Tarent und die dramatischen Fragmente. Heilbronn 1889