Jorge de Montemayor

Jorge de Montemayor (portugisisk: Jorge de Montemor) (1520? – 26. februar 1561) var en portugisisk forfatter som skrev nesten utelukkende på spansk. Han gjeninnførte hyrdediktningen ved sin roman Los siete libros de la Diana, De syv bøkene om Diana, antagelig 1559 eller noe tidligere.

Jorge de Montemayor
Født		1520 Montemor-o-Velho
Død		26. feb. 1561 Torino
Beskjeftigelse		Romanforfatter, lyriker, skribent, sanger
Nasjonalitet		Kongedømmet Portugal
Språk		Spansk
Jorge de Montemayor på Commons

Liv og virke

Han ble født ved Montemor-o-Velho i nærheten av Coimbra, derav hans etternavn, den spanske eller kastiljanske versjonen er Montemayor, som også var det språket han brukte i hele sitt forfatterskap, unntatt i to sanger og i en kort prosapassasje i den sjette boken om Diana. Grunnen til at han ikke skrev på morsmålet var at den spanske innflytelsen på portugisisk kulturliv var overveldende og dominerende på denne tiden, men også av at han tidlig gikk i spansk hofftjeneste som musiker. Hans mesterskap i spansk er imponerende, tilsvarende Joseph Conrads beherskelse av engelsk i moderne tid. Selv Miguel de Cervantes som bedømte versene i Diana med uvanlig hardhet anerkjente den bemerkelsesverdige dyktigheten i Montemayors prosa.

Lite er kjent om hans liv, men han synes ikke å ha studert ved universitetet og var ikke skolert i latin. Derimot kan han ha studert musikk i ungdommen. I et brev på vers til en venn forteller han at han i ungdommen gikk slik opp i musikken at det ikke ble noe av andre studier. Han dro til Spania i 1543 som korsanger i følget til portugisiske infanta Maria Manuela av Asturias (eller Maria av Portugal som hun også omtales som), den første hustruen til kong Filip II av Spania, og som døde i barselseng i 1545. I 1552 dro Montemayor tilbake til Portugal i følget til Infanta Joanna av Spania, hustru av João Manuel, prins av Portugal, og da sistnevnte døde av tuberkulose i 1554 dro han igjen tilbake til Spania. Det er sagt at han tjenestegjorde i hæren, skal han fulgt Filip II til England i 1555, og ha reist til Italia og til Nederland, men det eneste som kan bli slått fast med sikkerhet er at hans poetiske verker ble utgitt i Antwerpen i 1554 og på nytt i 1558.

Hans berømmelse er basert på et verk i prosa, Diana, en pastoral romanse som ble utgitt en gang rundt 1559. Kort tid etter ble Montemayor drept i Piemonte i Italia, etter sigende etter en kjærlighetsaffære. En sen utgave av Diana gir den nøyaktige datoen til hans død. Diana blir vanligvis sagt å ha vært trykket i Valencia, men ettersom Canto de Orfeo refererer til enketilstanden til Infanta Joanna i 1554 må boken ha vært av en senere dato.

Hovedpersonene presenteres innledningsvis, hyrden Sireno og hyrdinnen Diana. Sireno elsker Diana «rent og ærbart», men når han kommer tilbake etter et fravær er Diana gift med hyrden Delio, og andre hyrder og hyrdinner har hatt lignende opplevelser, hvilket kommer til syne en lang rekke novellelignende fortellinger. Innimellom er det lengre diskusjoner om kjærlighetens vesen i dialogform, og det synges om smertefull kjærlighet i diktform. Komposisjonen er løs og innholdets idyll er ikke rimelig eller sannsynlig i en moderne lesers øyne, men Montemayors styrke er hans formidling av nyansene i sensualismen, og som var nyskapende i samtiden. Språket hans var mykt og smidig, og ble berømmet av Cervantes, skjønt han fant fortellingen om feen Felicia og hennes magiske, søvndyssende vann som sendte de plagede inn i en søvn som fikk dem til å glemme deres kjærlighetssmerte lite troverdig.

Diana er viktig som den første pastorale romanen utgitt i Spania og ble startskuddet til en europeisk litterær mote, og som indirekte kilde gjennom oversettelse ble den inkludert i den engelske poeten Barnabe Googes Eglogs, epytaphes and sonnets (1563), som en episode i To herrer fra Verona 1593–1594 (The Two Gentlemen of Verona), en komedie fra tidlig i William Shakespeares forfatterskap. Også Philip Sidneys Arcadia (1590) og Honoré d'Urfés L’Astrée (Astreas historie, 1607–1627) hadde Diana som betingelse for sine verk.

Montemayors egne forbilder var italieneren Jacopo Sannazaros hyrderoman Arcadia som ble oversatt til spansk i 1547. Antagelig har han også kjent til senantikkens pastorale romanser, Theokrit og Vergils Ekloger. At han selv gledet sin egen generasjon er bevist i de 17 utgavene og to fortsettelsene som kom av Diana i løpet av 1500-tallet, foruten parodier, etterligninger og andre gjengivelser på fransk og engelsk. Det kom seks franske, to tyske, og en engelsk oversettelse av boken, sistnevnte av Bartholomew Young (London, 1598). Montemayor etterlot seg også et antall kjærlighetsdikt, utgitt i 1554 under tittelen Cancionero, i opptrykk i 1562, 1572, og 1588, men utmerker seg ikke spesielt.