Jin Nong
Jin Nong (kinesisk: 金農; pinyin: Jīn Nóng; Wade-Giles: Chin Nung; født 1687 i Hangzhou, død 1764)[6] var en kinesisk maler, forfatter, kalligraf, kunstkritiker og -handler under Qing-dynastiet i Kina. Han regnes som den mest kjente av de åtte eksentrikere fra Yangzhou.[6] Han var den første kinesiske kunstneren som malte et stort antall selvportretter og som tjente til sitt livsopphold både gjennom salg av sine arbeider på det åpne markedet, til rike personer i Yangzhou og publisering av skriftlige arbeider. Han hadde ikke en spesiell mesén. Jin Nong mente at det å leve av kunsten ikke skulle anses å være uten ære.
| Jin Nong | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1687[1][2][3][4] Hangzhou | ||
| Død | 1764[1][2][3][4] Yangzhou | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, skribent, kalligraf | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet[5] | ||
Her vises Nong som en «luohan», en buddhistisk hellig person.
24,9 x 31,7 cm, i Tianjin kunstmuseum.
Biografi rediger
Jin Nong var en fattig, barnløs enkemann som ikke begynte å male før etter at han hadde fylt 50 år. Han var en nonkonformist som ved siden av menneskeskikkelser, landskap og fugler fortrinnsvis malte mer tradisjonelle og symbolrike motiver som orkideer, bambus, krysantemum og mei-blomster (kinesisk plomme). I Yangzhou der han bodde, var maleriene av mei-blomster etterspurt og disse regnes til hans fineste skildringer.[6] Senere malte han også tablåer fra buddhismen. Nong skapte en egen kalligrafi-stil som han ga navnet «lakk-kalligrafi» (qishu). Navnet viser til lakkskrift på bambuspapir under Han-dynastiet.[7]
Bortsett fra inntekten han fikk som maler, fikk han også inntekter fra arbeid som skribent og designer. Han hadde fått meget gode kritikker for poesien sin fra notable kritikere som Mao Qiling (1623–1716) og Zhu Yizun (1629–1709).[8] Det er kjent at han reiste rundt med flere av sine lærlinger som også fungerte som hans tjenere. Disse assisterte ham i produksjon av tusjstener (blokker) og lanterner som han senere ferdigstilte med en personlig kunstnerisk tilføyelse. Takket være salg av disse objektene ble han økonomisk uavhengig. Ning var kjent som forfatter før han ble kjent som maler, malingen ble ikke hovedinntektskilde før etter at helsen hans begynte å svikte. For å kunne øke produksjonen aksepterte han at andre malte under hans eget navn. En av disse «skyggemalerne» var Luo Ping (navnet kan også være gjengitt som Lo Ping eller Luo Pin), og han redigerte også noen samlinger av Jin Nongs verker.
Jin Nong lot seg blant annet inspirere av Gao Xiang og Wang Shishen, mens han selv skal ha inspirert Zheng Xie, Li Fangying, eleven Luo Ping og Wu Changshuo.[9]
Referanser rediger
- ^ a b Trove, oppført som Nong Jin, Trove person-ID 1324041, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Sapere.it, oppført som Chin Nung, De Agostini ID Chin+Nung[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Jin Nong[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Benezit Dictionary of Artists, Benezit-ID B00095020, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c China Culture Arkivert 3. desember 2005 hos Wayback Machine. (Besøkt 7. november 2012)
- ^ Kim Karlsson: Luo Ping: The Life, Career, And Art Of An 18th-century Chinese Painter s. 38. Avhandling ved Universitetet i Zürich 2003. ISBN 3039102230 (GoogleBooks, besøkt 12. november 2012)
- ^ Kim Karlsson: Luo Ping: The Life, Career, And Art Of An 18th-century Chinese Painter s. 37. Avhandling ved Universitetet i Zürich 2003. ISBN 3039102230 (GoogleBooks, besøkt 12. november 2012)
- ^ ArtHistoryReference Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. (Besøkt 7. november 2012)
Litteratur rediger
- Chinese Paintings in the Ashmolean Museum Oxford (side 76-77) Oxford ISBN 1-85444-132-9
- Cahill, James: The painter's practice. New York: Columbia University Press, 1994.