Jean Lefeure
Jean Lefeuvre (født 1922 i distriktet Sarthe i Frankrike) er en fransk jesuitt og sinolog.
| Jean Lefeure | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1922 | ||
| Beskjeftigelse | Sinolog | ||
Han trådte inn i jesuittordenen i 1940, og spesialiserte seg innen sinologi.
Han ankom Beijing i 1947, og ble året etter den første jesuitt som fikk studere ved Pekinguniversitetet. Jean Lefeuvre fikk oppleve den kommunistiske seier i byen, og opparbeidet gode relasjoner med de nye makthavere. Men han ble utvist fra Folkerepublikken i 1952.
Han har virket i Frankrike, Beijing, Shanghai og Taiwan, og spesialiserte seg på formidling av kinesisk åndelig intuisjon innen kinesisk språk, kunst, politikk og religion. Han var med sin forskning og sine bidrag viktig for utviklingen av den syvbinds fransk-kinesiske ordboken Le Grand Dictionnaire Ricci de la Langua Chinoise (DBB, Paris, ferdigstilt i 2001). Hans livslange forskning på Jia guwen (orakelbensinnskrifter) var av særlig betydning.[1]
Verker rediger
- Shangaï: les enfants dans la ville, chronique de la vie chretienne a Shanghai 1949-1955, Casterman, 1956
Biografi (basert på samtaler med forskeren) rediger
- Jean Lefeuvre, jésuite et sinologue: Entretiens recueillis et arrangés par Thierry Meynard, Paris: Cerf, 2007
Referanser rediger
- ^ Artur K. Wardega, SJ (red.): Belief, History and the Individual in Modern Chinese Literary Culture, Newcastle upon Tyne, 2009, ISBN 1-4438-0571-8, s. 2