Japanske tiltaleformer
Japanske tiltaleformer er tiltaleformene i japansk, som brukes for å vise respekt eller forholdet man har til andre i samtale. De kommer i form av suffikser på enden av personers navn, for eksempel lucy-san, hvor -san er et suffiks, mens lucy er et navn. De fleste tiltaleformene er kjønnsnøytrale, men noen kan ha maskuline eller feminine konnotasjoner. For eksempel brukes -chan som oftest om kvinner og jenter, mens -kun brukes oftest om menn og gutter.
Disse tiltaleformene brukes også sammen med andre elementer i japansk tale, blant annet verbbøyninger, for å angi høfligheten i talen.
Bruk rediger
Selv om tiltaleformene ikke er en del av den grunnleggende grammatikken i japansk, så er de en grunnleggende del av japansk sosiolingvistikk,[1] og veldig viktige for å snakke god japansk. For eksempel er det å referere til seg selv med en tiltaleform, eller å ikke bruke en der det forventes, som oftest en sosial tabbe, og vil ofte virke klumsete eller arrogant.[2]
De kan brukes med både fornavn og etternavn. I situasjoner hvor begge brukes samtidig, puttes tiltalesuffikset på slutten av det ordet som kommer til slutt i ordstillingen.
En tiltaleform brukes når man refererer til den personen man snakker med eller en tredjepart som ikke deltar i samtalen.[2] De brukes ikke av overordnede som refererer til underordnede i en større gruppe, i formelle tekster, og ikke når man refererer til seg selv, med få unntak.
Å ikke bruke en tiltaleform for å referere til den man snakker med kalles yobisute (呼び捨て) på japansk, og antyder at man er intimt kjent med den man snakker med, og brukes sjeldent utenom for å snakke med yngre familiemedlemmer, ektefeller og veldig nære venner.[2] De brukes allikevel av barn om sine eldre, også foreldre. Innen sportslag eller blant klassekamerater, hvor alle er av samme alder og sosiale status, kan det også hende at tiltaleformene ikke brukes.
Når en refererer til en tredjeperson, så brukes tiltaleformene med mindre man refererer til familiemedlemmer mens man snakker til en som ikke er det,[2] eller for eksempel når man refererer til en i et selskap mens man snakker med en kunde eller noen andre utenfor selskapet. De brukes ikke om en selv, med mindre man vil høres arrogant ut (ved å si ore-sama[3]), for å virke søt (ved å bruke suffikset -chan), eller når man snakker med små barn for å lære dem hvordan man skal referere til den som snakker.
Selv om disse tiltaleformene bare brukes med egennavn, så kan de brukes med fellesnavn for å lage nye egennavn.[4] For eksempel 猫ちゃん (neko-chan), som består av fellesnavnet neko (katt) og suffikset -chan, vil referere kun til en spesifikk katt.
Vanlige tiltaleformer rediger
San rediger
-san (さん) (uttales noen ganger han (はん) i Kansai-dialekten) er den vanligste tiltaleformer og brukes for å vise respekt blant likemenn på alle aldre. -san er nesten universal, siden den kan brukes i formelle og uformelle situasjoner og er kjønnsnøytral. Siden det er den vanligste tiltaleformen så brukes den også for å gjøre fellesnavn om til egennavn.[2]
-san kan også kombineres med ord for arbeidssteder, så en bokhandler kan refereres til som honya-san («bokhandel» + -san).[2]
-san kan også legges til på ord for dyr eller ikkelevende ting. For eksempel kan en kjælekanin hete usagi-san, men denne typen konstruksjon anses som barnslig.[2] Ektefeller vil som oftest omtale hverandre med -san.[trenger referanse]
Siden -san er kjønnsnøytralt og ofte brukt, kan det brukes for å referere til folk en ikke er godt kjent med eller ikke kjenner i det hele tatt. Det blir derimot upassende å bruke -san når man har blitt bedre kjent og det blir tydelig at andre tiltaleformer passer bedre.
Sama rediger
-sama (様【さま】) er en mer respektfull versjon av -san, og brukes for å referere til folk som har en høyere posisjon eller status enn en selv, eventuelt gjester eller kunder, og noen ganger om folk man beundrer.[2] Guddommer omtales også med -sama. Både Kami fra Shinto og den kristne guden omtales som kami-sama.
-sama også følger adressatens navn på brev og annen post. -sama dukker også opp i noen faste fraser som o-machidō sama («takk for at du venter») og o-tsukare sama («takk for en god jobb gjort»).
Med unntak av Japans keiser, så kan -sama brukes til å uformelt referere til keiserinnen eller andre medlemmer av Japans keiserhus. Keiseren selv derimot omtales alltid som Heika.[5]
Kun rediger
-kun (君【くん】) brukes av en av høyere status som omtaler en med lavere status, eller for å referere til små gutter eller mannlige tenåringer, eller blant guttevenner.[6] Det kan brukes av både menn og kvinner for å omtale en annen mann som de har et følelsesmessig forhold til, eller har kjent lenge.[2]
Selv om -kun generelt sett brukes for å omtale menn, ligger det ingen automatikk i det.[2] -kun kan brukes for å omtale nære venner uavhengig av kjønn.[6]
Suffikset -kun kan bety forskjellige ting avhengig av kjønnet personen som omtales har. For kvinner fungerer -kun som en mer respektfull tiltaleform enn -chan.[6] En mannlig professor eller arbeidsgiver vil kunne tiltale sine studenter eller ansatte med -kun. Kvinner kan også bruke -kun om sine mannlige kolleger eller medstudenter, dersom de har samme sosiale status.[6]
I Japans riksdag omtaler presidenten (衆議院議長 shūgiin gichō) riksdagens medlemmer og statsråder med -kun. Et unntak var Takako Doi, som i sin periode (1993–1996) istedenfor brukte -san, når hun henvendte seg til riksdagens representanter.[6]
Chan rediger
-chan (ちゃん) er en diminutiv suffiks; den uttrykker at den omtalte blir funnet søt, liten eller elskverdig. Generelt sett er -chan kun brukt om spedbarn, unge barn, besteforeldre og tenåringer. Det kan også brukes om dyr, mellom elskere, venner eller andre godt kjente.[2]
Selv om tradisjonelt sett brukes ikke tiltaleformene når man omtaler seg selv, så brukes -chan noen ganger for å referere til seg selv i tredjeperson for å virke barnslig.[2] Dette brukes som oftest blant barndomsvenner.
Tan rediger
-tan (たん) er en fonologisk endring fra -chan eller -san. Det er egentlig en feiluttalelse.[7]
Bō rediger
-bō (坊【ぼう】) er en annen diminutiv, men i motsetning til -chan, som brukes mest om jenter, brukes -bō kun om gutter.[3]
Senpai og kōhai rediger
-senpai (先輩【せんぱい】) brukes for å referere til en mer erfaren enn en selv,[2] for eksempel på jobb, skole, i et sportslag eller lignende. For eksempel er folk i en høyere klasse enn en selv på skolen senpai.[2] Lærere er ikke -senpai, men heller -sensei. Medelever eller elever i lavere klasser er -kōhai. -senpai kan brukes alene, uten navn, så lenge det er klart hvem som omtales.
-kōhai (後輩【こうはい】) er det motsatte, en som er mindre erfaren, men brukes sjeldent som tiltaleform.[2] -kun er mer vanlig som tiltaleform i denne funksjonen.
Sensei og hakase rediger
Sensei (先生【せんせい】) (bokstavelig talt «den som er født tidligere») brukes for å referere til lærere, leger, politikere, advokater og andre autoriteter.[4] Det brukes for å vise respekt for noen som har oppnådd et vist nivå innen et vist område. På samme måte som -senpai, kan -sensei brukes alene, så lenge det er tydelig hvem det er som omtales.[4]
For folk som har tatt doktorgraden kan man bruke -hakase (博士【はかせ】) (doktor).[8]
Shi rediger
.jpg)
-shi (氏【し】) brukes i formelle tekster, og noen ganger i formell tale, for å referere til en person den som snakker ikke er kjent med, for eksempel som man bare vet om gjennom brev. -shi brukes derfor i aviser, formelle dokumenter, lovtekster, akademiske tidsskrift og lignende. Når personens som omtales har blitt nevnt med -shi, så kan -shi stå alene og referere til den personen videre i teksten, så lenge det bare er en person om omtales.[2]
Referanser rediger
- ^ Shibata, Takeshi (1. januar 1999). Sociolinguistics in Japanese Contexts (engelsk). Walter de Gruyter. ISBN 9783110149791.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p «Chan, Kun, Senpai? Japanese Honorifics». Japan Powered (engelsk). 14. november 2011. Besøkt 25. desember 2016.
- ^ a b «Everything You Need to Know About Japanese Honorifics». takelessons.com. Besøkt 26. desember 2016.
- ^ a b c Maciamo. «How to use Japanese suffixes». Wa-pedia (engelsk). Besøkt 25. desember 2016.
- ^ «Japanese Miscellany». www.sengokudaimyo.com. Arkivert fra originalen 6. februar 2013. Besøkt 25. desember 2016.
- ^ a b c d e Solvang, Harry (2020) [2015]. なるほど：Naru hodo：Moderne japansk grammatikk – fra det enkle til det avanserte. １ (2 utg.). Bergen: Fagbokforlaget. s. 261–62. ISBN 978-82-450-3480-6.
- ^ «-たん (-tan) suffix (honorific) meaning?». japanese.stackexchange.com. Besøkt 26. desember 2016.
- ^ «hakase - Jisho.org». jisho.org. Besøkt 15. august 2019.
Litteratur rediger
- Prideaux, Gary Dean (1. januar 1970). The syntax of Japanese honorifics (engelsk). Mouton.
- Russell, Jesse; Cohn, Ronald (25. desember 2016). Japanese Honorifics (engelsk). Book on Demand. ISBN 9785510874556.
- Shibata, Takeshi (1. januar 1999). Sociolinguistics in Japanese Contexts (engelsk). Walter de Gruyter. ISBN 9783110149791.
- Nakazato, Yuji (1. januar 1997). An Honorific Index for Japanese (engelsk). Georgetown University.