James Douglas (Svarte-Douglas)

skotsk soldat og ridder som kjempet i Den skotske uavhengighetskrig
(Omdirigert fra «James Douglas»)

James Douglas, også kalt «den gode sir James» og «Svarte-Douglas» (født ca. 1286, død 25. august 1330), var en skotsk soldat og ridder som kjempet i Den skotske uavhengighetskrig. Han var sønn av William Douglas (død ca. 1298), som hadde støttet William Wallaces krig, ble fanget av engelskmennene og døde i Tower of London. Hans mor var Elizabeth Stewart, datter av Alexander Stewart, 4. High Steward av Skottland.

James Douglas
Fødtca. 1286[1]Rediger på Wikidata
Douglas
Død25. aug. 1330Rediger på Wikidata
Teba
BeskjeftigelseCondottiere Rediger på Wikidata
Embete
  • Member of the Parliament of Scotland
  • Warden of the Scottish Western March Rediger på Wikidata
FarWilliam Douglas
MorElizabeth Stewart[2]
SøskenArchibald Douglas
John Stewart, Lord of Bonkyl
James Stewart, 5. High Steward av Skottland
Hugh the Dull, Lord of Douglas
BarnWilliam IV, Lord of Douglas[2]
Archibald Douglas, 3. jarl av Douglas
NasjonalitetSkottland
Våpenskjold
James Douglasʼ våpenskjold
James Douglas

Skottlands urolig tid hadde tre store helter: Robert Bruce, William Wallace og den tredje var James Douglas. Han kjempet trofast for Robert Bruce hele livet og var andre i kommando nest etter kongen selv. Han var en av de som signerte Arbroath-deklarasjonen av 1320. For skottene var James Douglas en legendarisk helt, for engelskmennene hadde han et rykte for å dukke opp fra intet med et mot og en dristighet av nær demonisk karakter. Etter at han og styrkene hans forfulgte flyktende engelskmenn etter slaget ved Bannockburn ble han et spøkelse som nord-engelsk mødre skremte barn med, som en engelsk vuggevise minner om:

Hush ye, hush ye, little pet ye. Hush ye, hush ye, do not fret. The Black Douglas shall not get ye...

Bakgrunn rediger

Den opprinnelige grunnlegger av familien kom til Skottland fra Flandern rundt 1147, og som belønning for sine tjenester fikk han landområder rundt stedet Douglas i Lanarkshire av abbeden i Kelso. I en opptegnelse er han nevnt på latin som «Thebaldus Flammaticus», dvs Theobald fra Flandern. Hans sønn og arving William tok etternavnet Douglas etter eiendommen. Archibald de Douglas, hans eldste sønn, etterfulgte ham. Bricius, en yngre sønn av William ble biskop i Moray i 1203, og hans fire brødre; Alexander, Henry, Hugh og Freskin bosatte seg i Moray under hans beskyttelse, og fra disse stammer Douglasene i Moray.

Archibald døde en gang mellom 1238 og 1240 og etterlot to sønner. William den eldste arvet eiendommene, mens Andrew ble stamfar til Douglasene i Dalkeith, senere dannet jarldømmet Morton. William overtok ytterligere landområder og ble som følge av det sjefsforpakter til kronen, en tittel tilsvarende baron eller magnat. Han døde i 1276, etterlot seg to sønner, Hugh og William.

Hugo kjempet i slaget ved Largs mot kong Håkon Håkonssons norske arme i 1263, og døde i 1288. William, som ble far til Sir James, etterfulgte som overhode for familieeiendommene, men var mot patriotenes side i den første tiden av Den skotske uavhengighetskrigen, fikk eiendommene konfiskert av engelskmennene og døde selv i fengsel i England i år 1302.

James Douglas ble født inn i en familie lojal til den skotske trone. Hans bestefar døde side om side med William Wallace, hans far døde i fengsel i England som offer for den skotske saken. Som bare guttungen ble han selv sendt i sikkerhet til Frankrike, hvor han utdannet seg i seks år i Paris før han, ved opplysningen om sin fars død, returnerte i 1306 til hjemlandet i en alder av 18 år.

Svarte-Douglas rediger

Tilbake i Skottland fant unge James ut at han ikke bare var uten midler, men også at familieeiendommene var blitt konfiskert av engelskmennene og slottet styrt av en Robert Clifford. Han presenterte seg for William Lamberton, biskopen i St. Andrews, som øyensynlig fikk sympati for den unge mannen og ga ham en stilling i sin husholdning.

Poeten John Barbour (13201395), erkediakon (nest etter biskopen) ved St. Machar-katedralen i 40 år, har i det historiske diktet «The Bruce» fra 1375 gjort sine tanker om James Douglas, og beskrev ham som langbeint, hengslete, med brede skuldre, muskuløs, og med svart hår, derav tilnavnet. Mild i sitt vesen og med en lett lesping mens han snakket.

Da Edvard I av England, etter å ha invadert og rasert Skottland for andre gang, kalte til seg den skotske geistligheten og adelen i Stirling, brakte Lamberton med seg unge James som væpner, for om mulig å få kongen til å interessere seg i hans ulykke. Ikke før gutten ble presentert vendte kongen seg ilsk til biskopen: «Faren,» sa han, «var alltid min fiende, og jeg har allerede gitt hans land til mer lojale tilhengere enn sønnene hans noen gang kan bli!»

Uten håp for noen gang å finne rettferdighet hos den engelske kongen kom de urolige nyhetene om mordet på Comyn og at Robert Bruce hadde gjort åpent opprør mot England. Lamberton hadde alltid vært Bruces støtte og tilhenger, og utstyre unge James med midler og sin egen hest for at han skulle kunne slutte seg til Bruce.

I Robert Bruces tjeneste rediger

James Douglas fant Bruce i Errickstane på veg fra Lochmaben til Glasgow og Bruce ble øyensynlig smigret over at sønnen til den velkjente Sir William Douglas sluttet seg til hans sak, og mottok gutten med respekt. Til tross for hans unge alder fikk han en liten flokk soldater å lede. Det ble begynnelsen på ett tett og livslangt vennskap. Med tiden var det ingen utenfor sin egen familie som Bruce stolte mer på enn «Den Gode Sir James», som han kalte ham. Det var Bruce som selv ga Sir James ridderslaget. I slaget ved Methven viste Sir James sin verdi, også ved Dalry, hvor Bruce ble beseiret av lorden av Lorn, og hvor Sir James ble såret. Deretter månedene hvor Skottlands konge lå i dekning, kun fulgt av sine mest trofaste.

I fortellingen «Det sorte spiskammer» fra Walter Scotts bok «Tales of a Grandfather» utmaler han Svarte-Douglas etterhvert demoniske rykte. I 1307 ba han Robert Bruce om tillatelse til å erobre familiens okkuperte festning, Douglas Castle, men kongen kunne ikke avstå tropper. James Douglas dro likevel avgårde med kun to mann (noen myter sier to kvinner). Han ventet til palmesøndag hvor de engelske soldatene overvar gudstjenesten, deretter lurte han seg inn i festningen, barrikaderte kirken og jevnet egenhendig festningen og drept alle han kom over.

Da kong Robert kort tid etter slaget og seieren over engelskmennene ved Loundon Hill marsjerte med styrkene sine mot nord ble James Douglas igjen med den hensikt å rydde skogene rundt Selkirk og Jedburgh for engelske styrker. Det første han gjorde var å gjenerobre Douglas Castle som var blitt overtatt av engelskmennene for andre gang, nå ledet av Sir John de Wilton. Han la seg i dekning og angrep overraskende en hærstyrke fra festningen, drepte dem og beleiret deretter festningen selv. Sannsynligvis ved å love den gjenværende engelske hærstyrken fri passasje tilbake til England fikk han igjen kontroll over Douglas Castle.

Utmerker seg rediger

Med et følge av 60 mann rettet han i mars 1313 oppmerksomheten mot Roxburgh Castle, et viktig befestningspunkt for engelskmennene på. De snek seg inn mot murene i ly av natten og klatret festningsverket ved hjelp av stiger før ifølge John Barbour krigsropene lød: a Douglas! a Douglas!

I slaget ved Bannockburn fikk James Douglas æren av å kommandere den midterste styrken. Han kjempet selv, som Bruce annenkommanderende, tappert og da engelskmennene innså slaget var tapt var de overlevende på vill flukt. I spissen for en kavaleristyrke på 60 mann forfulgte Douglas den engelske kongen i bortimot 60 km, helt til Berwick, før hestene hans ikke orket mer.

Da Robert Bruce og broren Edward Bruce i mai 1316 åpnet den andre fronten mot engelskmennene i Irland, var det James Douglas som hadde ansvaret for å trygge de skotske grensene mot engelsk motangrep.

Korstog i Spania rediger

 
Sir James Douglas' våpenskjold

Før Robert Bruce døde i 1329 krevde han et siste anmodning av Sir James, som han eldste og den våpenbror han den høyeste aktelse for; han ønsket at han skulle frakte hjerte hans til Det hellige land og oppbevare det i Den hellige grav i Jerusalem. Hjertet ble skåret ut av kongens døde legeme og lagt i en eske av sølv og emalje. Douglas hengte den rundt sin egen hals. I begynnelsen av 1330 satte James Douglas seil fra Skottland med seks andre riddere og 25 væpnere.

De stoppet først i Sluys i Frankrike hvor flere menn slo seg sammen med dem. Der mottok de nyheten om et korstog ledet av Alfonso XI av Castilla mot muslimene i kongedømmet Granada. Douglas var fristet til å kjempe mot de vantro gjennom Spania, med den hensikt å kjempe mot sarasenerne på veg til Jerusalem. Følgelig satte de kurs mot Sevilla hvor de ble godt mottatt av Alfonso XI.

Etter å slått seg sammen med Alfonsos hærstyrke kom de i kontakt med sarasenerne i nærheten av Teba, en festning på grensen til Andalucía. Den muslimske kongen hadde gitt ordre til et tilsynelatende angrep med 3 000 kavalerister, mens han selv sirklet rundt og uventet angrep Alfonsos leir bakfra. Alfonso hadde mottatt etterretning om motstandernes bevegelser og holdt hovedandelen av hærstyrken i beredskap samtidig som lot frontdivisjonen gå til angrep.

Mens slaget gikk bra for korsfarerne, hadde Douglas og hans riddere også hellet med seg, og muslimene greide ikke å holde stand og flyktet. Douglas, uvant med deres form for krigføring fulgte etter inntil at han oppdaget at han med unntak av noen få ridder var etterlatt alene av sin venner. Han snudde hesten for å ri tilbake da han oppdaget et annen ridder fra hans kompani var omringet av muslimer. Med de få ridderne som red med ham gjorde Douglas et hastig angrep for komme til unnsetning, men oppdaget at de var håpløst underlegne.

Det fortelles så at James Douglas grep sølvesken fra halsen og kastet den foran seg mot fienden med han skrek ut: "Nå gå foran og led oss, som du alltid har gjort, og jeg skal følge deg eller dø!" eller på engelsk: "Onward braveheart, Douglas shall follow thee or die.", derav myten om Braveheart, som feilaktig har blitt tillagt William Wallace i filmen "Braveheart"

Død rediger

Douglas og bortimot alle de som fulgte ham ble slaktet i de tumultene som fulgte. Den døde kroppen og esken med Robert Bruces hjerte ble gjenfunnet på slagmarken og fraktet tilbake til Skottland av hans overlevende venner.

Levningene av James Douglas ble oppbevart i familiens gravkjeller i kapellet i St. Bride, og Robert Bruces hjerte er høytidelig lagt ved høyalteret i Melrose Abbey.

Huset Douglas rediger

James Douglas' sønn Sir William Douglas arvet familieeiendommene, overlevde faren med tre år før han ble slaktet i slaget ved Halidon Hill 19. juli 1333 av engelskmennene. Hans onkel Archibald Douglas var nærmeste slektning og overlevde nevøen i en time før han ble drept i det samme slaget. Det var derfor Archibalds sønn William som ble den første jarlen av Douglas i 1358, og deretter også jarl av Mar gjennom ekteskap. I 1388 ble han drept i slaget ved Otterburn og den andre linjen etter Svart-Douglas døde ut.

Men, Sir James Douglas hadde også en sønn utenfor ekteskap, Archibald Douglas, også kalt for «The Grim» (Den strenge). Han overtok sin halvbrors plass og ble den 3. jarl av Douglas. I motsetningen til sin slektninger endte han ikke livet med en voldelig død, men tvert om sies det at han var meget respektert. Han giftet seg med Johanna Moray (død 1407), datter av Sir Maurice Moray, 3. jarl av Stathearn. Archibald døde dog syv år før sin kone i 1400.

Hans sønn, den 4. jarl av Douglas, døde kjempende mot engelskmennene sammen med Frankrikes Karl VII og hans unge grandsønner ble lurt og myrdet i Edinburgh Castle av fiender av familien.

James, den 7. jarl, var en brutal mann som fikk mange fiender, hvilket kostet hans sønner dyrt. Den 8. jarl ble dolket ihjel av kong Jakob II av England og tre år senere anklaget kongen resten av familien for forræderi og jarldømmet, formuen og alle eiendommene ble konfiskert.

Referanser rediger

  1. ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger