Italo disco

musikksjanger

Italo disco (noen ganger omtalt som italo-disco[1], eller kun italo[1]) er en musikksjanger som oppstod i Italia mot slutten av 1970-årene, som var særlig fremtredende fra starten til slutten av 1980-årene.[2] Sjangeren inkorporerer elementer fra Italiensk og europeisk popmusikk og sen-discomusikk.[3] Etterhvert vokste Italo disco til en relativt diversifisert sjanger, men likevel bestående av enkelte gjennomgående kjennetegn: En betydelig bruk av synthesizere, trommemaskin, og dessuten er musikken i all hovedsak fremført på engelsk av artister uten engelsk som morsmål.

Selve betegnelsen Italo disco kan knyttes til en markedsføringsinnsats fra plateselskapet ZYX Records. Plateselskapet begynte tidlig på 1980-tallet å kategorisere en del sen disco- og tidlig synthpop-musikk som «Italo disco» ved utgivelser av samlealbum.[4]

Kjennetegn på sjangerenRediger

Italo disco-musikk preges av en betydelig synthesizerbruk og innehar ofte fengende disco-inspirerte melodier.

Også karakteristisk for sjangeren er vokalen. I mange tilfeller ble sangene fremført på gebrokken engelsk, og gjerne med en tykk aksent. At Italo disco-låter i all hovedsak kom fra land med andre morsmål enn engelsk, gjør at sangtekstene kan fremstå som enkle.[5] Dette preger antakelig også musikkens tematikk, som ofte dreide seg om kjærlighet, men også om temaer som verdensrommet og fremtiden.

Det er videre en rekke eksempler på Italo disco-musikk der vokalisten har begrensede sangegenskaper.[6] Dette er ett av flere eksempler som illustrerer at det var musikken og selve produksjonen som ble prioritert, ikke artistens sangprestasjoner eller låtenes tekster.

Sjangeren preges også av en utstrakt bruk av pseudonymer blant artister eller produsenter. Pseudonymene som ble tatt i bruk var gjerne engelsklydende - tanken var at dette kunne gi sjangeren et mer eksotisk og internasjonalt preg.[7] Ofte kunne en produsent utgi en rekke singler eller album under stadig nye artistnavn. Det var også en utstrakt bruk av studioprosjekter, der artistene som ble frontet på platecovre i realiteten var modeller, og ikke artistene selv. Et kjent eksempel på bruk av pseudonymer er artisten Fancy (egentlig Manfred Alois Segieth). Fancy har tatt i bruk pseudonymene Tess, Ric Tess, Tess Teiges. Dessuten står han bak en rekke andre artister som låtskriver og produsent. Her kan nevnes Grant Miller, Linda Jo Rizzo, Timerider, The Hurricanes og Mozzart.

Opprinnelse og utviklingRediger

Tidlig historieRediger

Etter å ha vært en populær musikksjanger gjennom store deler av 1970-tallet, ble disco direkte upopulært i store deler av USA på slutten av tiåret, og platesalget gikk markant ned. Musikksjangeren var fortsatt populær i store deler av Europa. En stadig høy etterspørsel, kombinert med et begrenset tilfang av ny discomusikk fra USA og høye importkostnader, gjorde at italienske musikkprodusenter begynte å produsere sin egen variant av discomusikk. [8]

Den nye Italo disco-en ble, som andre sjangre avledet fra disco, i økende grad preget av synthesizere. Et tydelig skille mellom Italo disco og andre avledede sjangre fra disco, slik som Hi-NRG og space disco, kan være vanskelig å trekke da disse inneholder mange av de samme kjennetegnene og kan overlappe hverandre. Musikkprodusenten Giorgio Moroder regnes som en viktig inspirasjonskilde for italo disco-musikk, og anses som en pionér innen bruk av synthesizere og trommemaskiner.[9] Av andre inspirasjonskilder kan nevnes Didier Marouani og Hi-NRG-produsent Patrick Cowley.

Fra rundt 1983 var instrumentbruken i italo disco i all hovedsak elektronisk, og bruken av akustiske instrumenter var begrenset. På starten av 1980-tallet var det musikalske uttrykket i Italo disco relativt rent og ukomplisert, og inspirasjonen fra disco var ofte tydelig. En tydelig tilknytning til tidlig italo disco finnes for eksempel i sen-discoproduksjoner som for eksempel Giorgio Moroder-produserte «I Feel Love» fremført av Donna Summer, og senere albumet From Here to Eternity.[10] Dette albumet hadde et backingspor kun drevet av synthesizere. Året 1983 markerer også oppstarten av en rekke Italo disco-orienterte plateselskaper, slik som Squish og American Disco. I dette året produseres det også et stort antall Italo disco-singler og album.

Sjangeren ble populær i store deler av Europa utover 1980-årene. I Storbritannia ble Italo disco derimot aldri veldig populært. Likevel var det her, som i andre deler av Europa, enkelte Italo disco-låter som ble store hits. Eksempler på dette er Ryan Paris' «Dolce Vita» (1983), Baltimoras «Tarzan Boy» (1985) og Sabrinas «Boys» (1987).

Avledede sjangre og Italo disco som internasjonalt fenomenRediger

Fra rundt 1980 til 1984 så man i Canada fremveksten av såkalt Canadian Disco, som senere har blitt som Italo disco å regne. Eksempler på Canadian Disco har vi fra gruppen Trans X. Låten «Living On Video» (1983) henter tydelig inspirasjon fra space disco.

Tyskland ble også etterhvert en betydelig eksportør av Italo disco. Her blir Italo disco ofte referert til som Discofox eller Euro Disco. Tysk Italo disco skiller seg ofte litt fra den italienske, spesielt når det gjelder produksjonen. De tyske produksjonene vil ofte kunne være mindre eksperimentelle enn de italienske. Dessuten vil tyske produksjoner av og til ha versjoner av en utgivelse på både tysk og engelsk. Et eksempel på det siste er Andreas Martins «Samstag Nacht In Der Stadt» (1985). Denne utga han også på engelsk, riktig nok under aliaset Airplay. Andre eksempler på tysk Italo disco er Modern Talking, Fancy, Bad Boys Blue, Lian Ross og C.C. Catch.

Italo disco forble ikke et rent italiensk fenomen, men ble tvert i mot ble det produsert i en rekke europeiske land. Mest fremtredende her er nok Italia og Tyskland, men det kom også betydelige bidrag fra land som Spania, Nederland og Frankrike.

Fra ca. midt på 1980-tallet vokste såkalt space synth frem, en slags undersjanger av Italo disco.[11] Denne henter særlig inspirasjon fra space disco, og inkorporerer temaer som dreier seg om verdensrommet[12], og inspireres gjerne av Science Fiction. Ofte vil slike produksjoner være uten vokal. Eksempler på artister som særlig fokuserte på space synth er Koto, Cyber People, Laserdance og Hipnosis.

Italo disco i NorgeRediger

I Norge ble det produsert en del synthpop i løpet av 1980-tallet, men knapt noe av dette kan defineres som Italo disco. Det betyr likevel ikke at sjangeren ikke var populær i Norge. I likhet med flere andre europeiske land, så man at en rekke Italo disco-låter også ble svært populære i Norge. Ikke minst gjelder dette et band som Modern Talking, til tross for at disse også gjerne kategoriseres som Synthpop eller eurodance.

Flere Italo disco-låter fikk innpass i VG-lista. Mange av dem nådde dessuten høye plasseringer. Righeiras «Vamos A La Playa» nådde for eksempel en 6.-plass på VG-lista i 1983, og ble værende på lista i 5 uker.[13] Et annet eksempel er Sandy Martons «People from Ibiza», som ble værende på lista i 6 uker i 1984, med nr. 4 som beste plassering.[14]

Italo disco i nyere tidRediger

Italo disco gjorde seg mindre gjeldende mot slutten av 1980-årene og starten av 1990-årene. I denne perioden ser man en overgang i retning av såkalt Eurobeat. Dette var Italo disco-låter produsert av italienske og tyske produsenter for et japansk publikum. Japan opplevde ikke samme nedgang i popularitet for Italo disco-musikk slik en gjorde i Europa.

Mot 1989 utviklet Italo disco-musikk i Italia seg i retning Italo house. Nå begynte musikkprodusenter å eksperimentere med raskere og «hardere» beats, noe som peker i retning av housemusikk, som fortsatt gjør seg gjeldende i dag.

Til tross for at Italo disco som sjanger ble mindre aktuell inn mot 1990-årene, er det i de senere år oppstått en ny interesse for sjangeren. En rekke kjente artister henter inspirasjon fra Italo disco-sjangeren i dag. Et eksempel er det franske elektronikaduoen Daft Punk, som har fremstilt seg selv som roboter, og vært flittige brukere av vocoder. Disse momentene peker klart i retning av varianten space synth. Dessuten fremheves tilknytningen av at duoen i sitt album Random Access Memories samarbeidet med italo disco-pionér Giorgio Moroder.

Såkalt Nu-disco har særlig gjort seg gjeldende siden starten av 2000-tallet, og i norsk sammenheng har vi en rekke artister som kan sies å tilhøre denne sjangeren. Artist og produsent Todd Terje beskrives ofte å tilhøre Nu-disco, som gjerne henter inspirasjon fra Italo disco[15].

Noe annet som har bidratt til økt popularitet for Italo disco i dag er fremveksten av nettradio. I dag finnes det en rekke radiostasjoner på nett som kun spiller Italo disco-musikk. Av slike kan nevnes b.la. Radio Italo. En økt interesse for Italo disco har igjen ført til at plateselskaper som for eksempel ZYX Records har valgt å utgi flere samlealbum. Foruten dette, har flere plateprodusenter og -selskaper restaurert gamle Italo disco-låter. Ofte kan dette dreie seg om låter og singler som anses sjeldne, og som på denne måten blir bevart for ettertiden. Et eksempel på et slikt restaureringsarbeid finnes hos italienske Magma Records. i løpet av 2013 ga dette plateselskapet ut en rekke restaurerte singler[16] - eksempelvis artisten Moy' sin single «Fragile» (1985). Flere Italo disco-album har dessuten blitt utgitt på nytt i sin helhet, ofte i form av LP-plater.

Eksempler på kjente Italo disco-artisterRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b McDonnell, John (1. september 2008). «Scene and heard: Italo-disco». The Guardian. Besøkt 20.06.2015. 
  2. ^ Mike Simonetto & Bottin. «Everything You Ever Wanted to Know About Italo Disco (But Were Afraid To Ask)». Vice.com. Besøkt 20.06.2015. 
  3. ^ Fabbri & Plastino (2013) s.212: «Allthough generalizations in sub-genres are always dangerous, italo disco may sound as a transition from the r&b/funky origin of disco to the Techno trend that developed in the second half of the 1980s»
  4. ^ «The Roots Of Italo Disco». Martianarts.net. Besøkt 20.06.2015. «It was Bernhard Mikulski, the late founder of ZYX Records, Germany, who coined the ubiquitous term «Italo Disco» in 1984»
  5. ^ . Rateyourmusic.com http://rateyourmusic.com/genre/Italo-Disco/. Besøkt 20.06.2015.  «Lyrics were sung in English, which, due to its secondary nature in the European countries where Italo-Disco was produced, led to simplistic lyrics sung with thick accents and therefore more emphasis on melody».
  6. ^ Beta, Andy. «Let Me Be Your Radio: The Bizarro Universe of Italo Disco». «And where would Italo be without those vocals? Operatic, halting, and cardboard-like, sexy to the point of being creepy, bizarre, robotic, histrionic, sleazy, utterly baffling»
  7. ^ Fabbri & Plastino (2013) s. 212: «In both cases, the marketing necessity of making the genres look more exotic brought Italian artist to use english sounding stage-names»
  8. ^ «A Bullshitter's Guide To Italo-Disco». www.vice.com (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  9. ^ Walker, Alissa. «Giorgio Moroder: 74 Is the New 24». Gizmodo.com. Besøkt 23.06.2015. «DJ, legendary producer, pioneer of the synthesizer, Moroder is one of the most transformative forces in electronic music».
  10. ^ «The Roots Of Italo Disco». Martianarts.net. Besøkt 20.06.2015.  «However, it was Giorgio's «From Here To Eternity» album released in 1977 on OASIS label, with its less funky, but more electronic sound that inspired many future Italo Disco musicians»
  11. ^ «Rateyourmusic.com/genre/Spacesynth/». Rateyourmusic.com. Besøkt 23.06.2015. «Spacesynth is a genre which evolved from Italo-Disco between the early to mid-1980s».
  12. ^ Rateyourmusic.com/genre/Spacesynth/|«Spacesynth is characterized by a cosmic feel»
  13. ^ VG-lista: Righeira
  14. ^ VG-lista: Sandy Marton
  15. ^ «News.beatport.com: definisjon av Nu-Disco». News.beatport.com. Arkivert fra originalen 19. juni 2015. Besøkt 23.06.2015.  Arkivert 19. juni 2015 hos Wayback Machine. «Nu Disco is everything that springs from the late ‘70s and early ‘80s (electronic) disco, boogie, cosmic, Balearic and Italo disco continuum».
  16. ^ Discogs.com: Oversikt over Magma Records' utgivelser http://www.discogs.com/label/510925-Magma-Records-4

LitteraturRediger

* Fabbri, Franco og Plastino, Goffredo (2013): Made in Italy: Studies in Popular Music. Routledge.

Se ogsåRediger