Wikipedia

Irans atomprogram

Irans atomprogram ble startet på 1950-tallet med hjelp fra USA gjennom programmet Atomer for fred. I 1967 sto det første forskningssenteret for kjernekraft ferdig i Teheran (Tehran Nuclear Research Center) med en 5 MW forskningsreaktor for høyanriket uran.[1] I 1968 signerte Iran Ikkespredningsavtalen og åpnet dermed for kontroll fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), og i 1973 ble Irans atomenergiorganisasjon opprettet for å regulere og utvikle landets kjerneteknikkindustri.[2]

Iransk avisutklipp fra 1968 med teksten: «En fjerdedel av irans atomenergiforskere er kvinner.» Fotografiet viser iranske doktorgradsstudenter foran forskningsreaktoren i Teheran.

Amerikanske og vesteuropeiske regjeringer støttet og oppmuntret atomkraftprogrammet frem til den iranske revolusjonen i 1979, der sjahen ble styrtet. Etter revolusjonen ble programmet satt på vent fordi internasjonale selskaper trakk seg ut av landet, og stans i leveranser av høyanriket uran medførte at forskningsreaktoren i Teheran måtte stenge. På 1990-tallet startet Iran et samarbeid med Russland som resulterte i at Irans første kjernekraftverk ble ferdigstilt i 2010.

Kjernekraftverket i Bushehr

rediger

Utdypende artikkel: Bushehr kjernekraftverk

 
Modell av Bushehr I

I 1975 signerte tyske Kraftwerk Union AG, et fellesforetak av Siemens AG og AEG Telefunken en kontrakt på å bygge to 1 196 MWe trykkvannsreaktorkraftverk i Bushehr, som skulle ferdigstilles i 1981. Som følge av revolusjonen i januar 1979 stanset Kraftwerk Union byggingen med en reaktor 50 % ferdig, og den andre reaktoren 85 % ferdig. I juli samme år trakk selskapet seg helt ut av Iran. Kraftverkene ble stående uferdige, og ble skadet under Iran-Irak-krigen på 80-tallet.

På starten av 90-tallet dannet Den russiske føderasjon en felles forskningsorganisasjon med Iran kalt Persepolis, som tilbød Iran russiske atomeksperter, og i 1995 signerte Iran en avtale med det russiske selskapet Atomstroiexport om å installere en 915 MWe VVER-1000 trykkvannsreaktor i Bushehr I. Reaktoren ble ferdigstilt i mars 2009, og en åpningsseremoni ble holdt 21. august 2010. Problemer oppsto under de innledende testene, og kraftverket ble først tilkoblet strømnettet 4. september 2011.[3]

 
Yellowcake, råstoffet til uranheksafluorid-anlegget utenfor Isfahan.

Anleggene utenfor Isfahan

rediger

På 1970-tallet ble det etablert et forskningssenter for kjerneteknikk i tilknytning til Universitetet i Isfahan for å utdanne personell til de planlagte kjernekraftverkene i Bushehr. Senteret ligger 15 kilometer sørøst for Isfahan (32°34′51″N 51°49′38″Ø), og opererer fire små kinesisk-bygde forskningsreaktorer.[4]

På det samme området finnes en fabrikk for produksjon av uranheksafluoridgass (UF6) fra såkalt yellowcake, behandlet uranmalm. Iran informerte IAEA om planene for fabrikken i 1996,[4] men den ble først ferdigstilt i 2004. Det ferdige produktet sendes videre til anlegget i Natanz for anrikning.[5]

Urananrikningsanlegget i Natanz

rediger
 
Anlegget i Natanz forsvares av Luftvernartilleri.

Irans første urananrikningsanlegg ligger rundt 30 km nord-nordvest for Natanz (33°43′33″N 51°43′21″Ø), og ble først avslørt av den iranske dissidenten Alireza Jafarzadeh i august 2002. Da IAEA besøkte anlegget i 2003 var 160 sentrifuger klare til drift. I 2012 er det installert rundt 9 000 sentrifuger som produserer lavanriket uran.[6]

Mens anlegget i begynnelsen anriket uran til 3,5 %, ble det i februar 2010 meldt at anlegget hadde begynt å anrike en liten mengde uran til 20 % for bruk i forskningsreaktoren i Teheran,[7] senere bekreftet av IAEA (19,8 %). De første 20 % brenselsstavene ble installert i forskningsreaktoren i 2012, som brukes til å produsere medisinske isotoper for behandling av kreftpasienter.[6]

Andre atomanlegg i Iran

rediger
  • I mars 2005 åpnet Irans første urangruve i Saghand.
  • I august 2006 åpnet et anlegg for produksjon av tungtvann i Arak (34°22′12″N 49°14′41″Ø). En 40 MW tungtvannsreaktor kalt IR-40 ble påbegynt i Arak i 2004.
  • 6. mars 2007 meldte Iran om et nytt planlagt kjernekraftverk på 360 MWe utenfor Darkhovin (30°42′28″N 48°22′48″Ø). Byggingen skal ha startet i 2008.[8]
  • 21. september 2009 informerte Iran IAEA at landet var i gang med å bygge sitt andre anrikningsanlegg, dette i Fordo, nord for Qom, og med en kapasitet på rundt 3 000 sentrifuger.

Atomvåpen

rediger

Iran hadde tidligere et prosjekt med kodenavnet Amad, som skulle lede mot utvikling av atomvåpen. Prosjektet, som ble ledet av Mohsen Fahkrizadeh, ble stanset i 2003, og siden har det ikke fremkommet klare indikasjoner på at landet ønsker å utvikle atomvåpen. Landets religiøse leder, ayatollah Khamenei utstedte i oktober 2003 en fatwa som forbød produksjon og bruk av alle former for masseødeleggelsesvåpen.[9]

IAEA, som jevnlig inspiserer Irans atomanlegg, har imidlertid flere ganger uttrykt bekymring for at atomprogrammet kan ha en «mulig militær dimensjon», blant annet i en mye omtalt rapport i november 2011. Bekymringen skal bygge på at landet utvikler komponenter som kan være nyttige i utviklingen av atomvåpen, men som riktignok også kan brukes til andre ting.[10][11][12] Tidligere direktør i IAEA, Robert Kelley, har kritisert organisasjonen for å male et skrekkbilde av atomprogrammet.[13]

Det er ikke kjent at Iran anriker uran utover 20 % og ifølge president Ahmadinejad har landet heller ikke noen planer om dette. Anriking til over 90 % er nødvendig for bruk i atomvåpen, men Ahmadinejad har kalt atomvåpen «u-islamske».[6]

Referanser

rediger
  1. ^ Haidar, J.I., 2015."Sanctions and Exports Deflection: Evidence from Iran," Paris School of Economics, University of Paris 1 Pantheon Sorbonne, Mimeo
  2. ^ M. Ghannadi-Maragheh (2002). Atomic Energy Organization of Iran. World Nuclear Association Annual Symposium 4-6 September 2002 - London
  3. ^ NTB (4. september 2011). «Irans første atomkraftverk i gang». Dagbladet. 
  4. ^ a b Andrew Koch, Jeanette Wolf (1998). «Iran's Nuclear Facilities: a Profile» (PDF). Center for Nonproliferation Studies. Arkivert fra originalen (PDF) 9. mars 2013. 
  5. ^ Julian Borger (30. juli 2007). «Inside Iran's nuclear nerve centre: halfway house to an atomic bomb». The Guardian. 
  6. ^ a b c «Ahmadinejad Hails ‘Great’ Iranian Nuclear Progress» (på engelsk). RIA Novosti. 15. februar 2012. 
  7. ^ Parisa Hafezi (11. februar 2010). «Iran says nuclear fuel production goes "very well"» (på engelsk). Reuters. Arkivert fra originalen 1. februar 2013. Besøkt 16. februar 2012. 
  8. ^ «Iran starts second atomic power plant: report». Reuters. 8. februar 2008. Arkivert fra originalen 20. august 2012. Besøkt 20. februar 2012. 
  9. ^ Eisenstadt, Michael; Khalaji, Mehdi (September 2011), Nuclear Fatwa; Religion and Politics in Iran's Proliferation Strategy, Washington Institute for Near East Policy, https://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/nuclear-fatwa-religion-and-politics-irans-proliferation-strategy, besøkt 2024-10-10 
  10. ^ «IAEA fortsatt sterkt bekymret over Iran». VG. NTB. 18. november 2011. 
  11. ^ Nick Hopkins (8. november 2011). «Nuclear programme in Iran shows 'military dimensions', says report» (på engelsk). The Guardian. 
  12. ^ Julian Borger (9. november 2011). «The IAEA report: what does it really mean and will it lead to war with Iran?» (på engelsk). 
  13. ^ Eirik Grasaas-Stavenes (11. januar 2012). «Refser krigshissing mot Iran». Klassekampen. [død lenke]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irans_atomprogram&oldid=24727418»