Åpne hovedmenyen

Insula (bygning)

leiegård i antikkens Rom
Ruiner av en insula i nærheten av Kapitolhøyden og Aracoeli i Roma.
En insula fra 100-tallet ved havnebyen Ostia Antica
Rekonstruksjon av Casa dei Dipinti i Ostia

en insula (flertall: insulae) var en murleiegård for vanlige innbyggere i antikkens Rom og andre byer i Romerriket, mens domus, énfamiliehuset, var for den velstående overklassen. Ordet insula kommer fra latin og betyr opprinnelig øy, og blokkene var ofte store og bygd sammen så de kunne fylle et helt kvartal, nesten som en øy i byen.[1]

Allmuen i Rom var trengt sammen på et relativt lite område, bymuren begrenset utvidelse på bakkenivå, og det var nødvendig å bygge tett og høyt for å få boliger til alle, dette ga også best inntjening for huseierne. Blokkene var gjerne oppført i flere etasjer, og kunne ha kommersielle virksomheter, som butikker og tavernaer, i første etasje og leieboere i rom og leiligheter i de øvre etasjene. De nederste etasjene var mest solid bygget, og inneholdt leiligheter for bedrestilte borgere. Disse leilighetene hadde pumpeanordninger som sørget for vannforsyning, mens leieboerne i de øvre etasjene måtte bruke offentlige vannkilder og avtreder.[2]

Den romerske dikteren Martial refererte flere ganger til seg selv og andre fattige som måtte bo aller øverst i de dårligste rommene i leiegårdene. I et av diktene skriver han om en kjenning som måtte gå 200 trappetrinn for å komme hjem. Dette kan være en satirisk poets overdrivelse, men faktum er at flere keisere innførte lover som skulle begrense høydene på leiegårdene. Augustus bestemte at en insula kunne være maksimum 70 romerske fot høy, det vil si rundt 21 meter, eller minimum sju etasjer. Dette tyder på at denne høyden var overskredet mange nok ganger til å kreve en regulering.[3]

En insula var som regel oppført av en huseier som ikke selv bodde i bygningen, men som var interessert i mest mulig profitt, og derfor bygget husene raskt og av til dels dårlige materialer. Et typisk eksempel på en slik hushai er Cicero, som eide et mangfold av insulae. Han skal ha vært kynisk og bare interessert i fortjeneste, ikke i leieboernes sikkerhet. Den romerske historikeren Strabon har beskrevet hvordan det gikk en endeløs strøm med leveranser av byggematerialer inn til byen, for å erstatte insulae, som stadig kollapset.[3]

Det finnes bare en håndfull delvis bevarte insulae. Tre av dem hadde opprinnelig fire etasjer, én av dem hadde fem. De best bevarte blokkene er i Ostia Antica, Romas havneby ved Tiberens munning.

ReferanserRediger

  1. ^ Gunnarsjaa, Arne (1999). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt forlag. s. 367. ISBN 8279350071. 
  2. ^ «Insula | architecture». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 30. januar 2019. 
  3. ^ a b Aldrete, Gregory S. (2007). Floods of the Tiber in Ancient Rome. Johns Hopkins University Press. s. 105–108. ISBN 978-0801884054. 

Eksterne lenkerRediger