Innfødsrett
Innfødsrett er i ulike land de rettighetene som tilkommer personer som er født i riket av rikets borgere på fødselstidspunktet, eller født i utlandet av rikets borgere. Prinsippet om innfødtsrett i de landene som har dette rettsinstituttet kan være begrunnet med ønsket om å gi visse særrettigheter, slik som en ubetinget rett til å oppholde seg i landet, få statsborgerskap eller inneha viktige embeter, for personer med etablert tilknytning til riket, forstått som primærtilknytning. Ordet innfødsrett betyr den retten man får ved å være født i landet og/eller som borger av landet; i USA omtales en person med innfødsrett som en «naturlig født borger» (natural-born citizen).
Innfødsrett og statsborgerskap faller ofte sammen, men innfødsrett er et særskilt rettsinstitutt med rettigheter som går utover de rettighetene utlendinger kan få ved å få statsborgerskap gjennom normale prosedyrer (f.eks. søknad til utlendingsmyndighetene); f.eks. er amerikansk statsborgerskap ikke nok for å kunne inneha vervet som USAs president, da det i tillegg kreves amerikansk innfødsrett. Innfødsrett har vært en del av norsk statsborgerrett siden 1776 og er et særskilt rettsinstitutt ved siden av norsk statsborgerskap. I Norge er innfødsrett i praksis noe man bare kan få ved å bli født med det, og omfatter personer født i Norge som fikk norsk statsborgerskap ved fødselen og under visse omstendigheter personer født i utlandet som fikk norsk statsborgerskap ved fødselen; innfødsretten innebar opprinnelig en rett til å inneha embeter i Norge og utviklet seg til en ubetinget rett til å bosette seg i Norge; i motsetning til selve statsborgerskapet kan man ikke miste den norske innfødsretten selv om man skulle bli statsborger i et annet land. Statsborgerloven av 1888 slo fast at personer med norsk innfødsrett som bosatte seg i Norge ble norske statsborgere i kraft av å ta bolig i landet, men senere ble kravene til statsborgerskap strammet noe inn. Innfødsretten var særlig viktig for nordmenn som emigrerte til USA, og ble forstått som en «rett til å vende tilbake» for nordmenn som hadde slått seg ned i andre land. Grunnloven reserverer embeter i staten for personer med innfødsrett eller ti års botid.
Norge rediger
I Norge er innfødtsrett et særlig rettsinstitutt fastsatt av Grunnloven som tilkommer[1]
- norske borgere som er født i Norge, som har minst en forelder som på fødselstidspunktet var norsk statsborger og som dermed fikk norsk statsborgerskap ved fødselen
- norske borgere som er født i utlandet med en eller flere norske foreldre som ikke hadde annet statsborgerskap enn norsk, og som fikk norsk statsborgerskap ved fødselen
- personer som blir «naturalisert» (meddelt innfødsrett) gjennom et særskilt stortingsvedtak og dermed sidestilt med personer født i Norge med statsborgerskap fra fødselen, noe som i praksis ikke lenger forekommer
Innfødsrett og statsborgerskap er ikke det samme; man kan ha norsk statsborgerskap uten å ha norsk innfødsrett. Utlendinger som søker og får innvilget norsk statsborgerskap gjennom et administrativt vedtak av Utlendingsdirektoratet får ikke norsk innfødsrett, da det bare er Stortinget som kan meddele en slik rett til andre enn personer som får innfødsrett ved fødselen. Innfødsrett har betydning i enkelte rettslige sammenhenger, særlig gjennom at embeter i Norge som hovedregel er forbeholdt norske statsborgere med innfødsrett, personer som har oppholdt seg i riket i ti år, og personer som har blitt naturalisert (meddelt innfødsrett) av Stortinget (Grunnloven § 114); en utlending som får statsborgerskap av Utlendingsdirektoratet kan dermed i denne sammenhengen gjennom ti års botid i riket (dvs. mer enn kravet til statsborgerskap) få de samme rettighetene som personer med innfødsrett, men uten å ha innfødsrett i seg selv. Innfødsrett er ikke etnisk definert, men handler om at man har sin primærtilknytning til Norge og at denne tilknytningen er etablert fra fødselen; barn av innvandrere vil dermed kunne få innfødsrett dersom foreldrene var norske statsborgere på fødselstidspunktet.
Grunnloven § 12 fastsetter at statsborgerskap er et vilkår for å bli utnevnt til statsråd, men det kreves ikke norsk innfødsrett for å være statsråd eller statsminister.[2]
Prinsippet om innfødsrett ble innført i dansk-norsk lovgivning ved kongelig forordning 15. januar 1776 og ble videreført i Grunnloven.[2] Innføringen av prinsippet om innfødsrett var et forsøk på å begrense den dominerende stillingen mange tyskfødte menn da hadde i statsadministrasjonen, og å sikre at embetsmennene var personer som hadde sin primære tilknytning til Danmark-Norge.[3] Man ble på det tidspunktet dansk-norsk undersått (statsborger i moderne språkbruk) ved å ta lovlig opphold i Danmark-Norge, og det oppstod dermed et ønske om å gi visse undersåtter med etablert tilknytning til riket en særlig stilling i lovverket. Innfødsretten utviklet seg til en ubetinget rett til å bosette seg og forbli i Norge, og statsborgerloven av 1888 gav personer med norsk innfødsrett, men som var statsborgere i andre land, en rett til umiddelbart å få norsk statsborgerskap dersom de bosatte seg i Norge. I løpet av 1900-tallet ble kravene for norsk statsborgerskap også for personer med innfødsrett skjerpet noe inn. I motsetning til statsborgerskap kan en person ikke miste innfødsretten når den først er etablert, selv om man skulle erverve statsborgerskap i et annet land.[4]
I perioden med stor norsk emigrasjon til USA ble innfødsretten fremhevet som en viktig «rett til å vende tilbake» for nordmenn som forlot Norge.[5]
USA rediger
I USA stiller grunnloven krav om innfødsrett (status som natural-born citizen) for å kunne inneha vervet som president eller visepresident. Bakgrunnen var et ønske om å forhindre utenlandsk innflytelse i USA. Grunnloven definerer ikke innfødsrett nærmere, men kravet er tolket både som at man må ha amerikansk statsborgerskap fra fødselen og at man må være født i USA; det har lenge vært diskutert om personer født i utlandet som har krav på amerikansk statsborgerskap fra fødselen (barn av amerikanske statsborgere, f.eks. diplomater og militærpersoner, bosatt i utlandet) har krav på innfødsrett, og i økende grad har dette synspunktet vunnet frem i juridisk diskusjon.[6][7]
Referanser rediger
- ^ Innfødsrett i Store norske leksikon
- ^ a b Ot.prp. nr. 41 (2004–2005)
- ^ Innfødsrett i Allkunne
- ^ Nils Sødal: Den indre grensen: Statsborgerretten – lov og praksis, Historisk institutt, Universitetet i Oslo, 1999
- ^ Ot.prp. nr. 30 (1916)
- ^ Williams, Pete (19. januar 2016). «'Natural Born' Issue for Ted Cruz Is Not Settled and Not Going Away». NBC News.
- ^ Maskell, Jack (14. november 2011). «Qualifications for President and the 'Natural Born' Citizenship Eligibility Requirement» (PDF). Congressional Research Service. s. 2. Besøkt 25. februar 2012.