Infiltrasjonen av Norges ambassade i Moskva
Infiltrasjonen av Norges ambassade i Moskva, også omtalt som Høystad-saken, var en spionasjesak og diplomatisk hendelse mellom Norge og Sovjetunionen under den kalde krigen, der KGB infiltrerte Norges ambassade i Moskva ved å rekruttere den norske vaktassistenten Ole Martin Høystad som gav KGBs tjenestemenn tilgang til bygningen og høyt gradert informasjon. Saken førte til at Norge la ned offisiell protest og utviste en sovjetisk diplomat som var Høystads føringsoffiser. I straffesaken ble Høystad dømt til syv års ubetinget fengsel for spionasje, og dommen beskrev hendelsen som potensielt katastrofal for Norge. Høystad-saken fikk stor medieomtale i 1970-årene og var en av tre store spionsaker i Norge i de to siste tiårene av den kalde krigen, ved siden av Haavik-saken og Treholt-saken.
Infiltrasjonen av Norges ambassade i Moskva rediger
KGB rekrutterte i begynnelsen av 1970-årene Ole Martin Høystad, som da hadde et vikariat som vaktassistent ved Norges ambassade i Moskva og som tidligere hadde gjennomført Forsvarets russiskkurs. KGB utnyttet Høystads forhold til en russisk kvinne som arbeidet for KGB til å rekruttere ham, en taktikk kjent som honningfelle. Høystad hjalp KGB med å få adgang til Norges ambassade og få tilgang til sensitive dokumenter om ambassadens kryptorom og chifferutstyr. Det var da nettopp bygget et nytt chifferrom hvor det var døgnbasert vakthold. KGB bearbeidet Høystad fra hans første opphold i landet.[1][2][3][4][5][6][7][8]
Straffesaken mot Høystad rediger
I 1972 ble Høystad arrestert og siktet for spionasje. Året etter ble han i Eidsivating lagmannsrett dømt til syv års ubetinget fengsel. I dommen het det at domfelte «har på det groveste krenket de plikter og den lojalitet han hadde overfor sitt land, med skadefølger som i en gitt situasjon kunne vært katastrofale».[9] Han utdannet seg i litteraturvitenskap mens han sonet dommen på Ullersmo landsfengsel.[10] Under soningen søkte han om at KGB-kvinnen som rekrutterte ham kunne besøke ham i fengselet, men regjeringen erklærte henne uønsket i riket.[11] Etter soning arbeidet Høystad som lærer, og ble siden høgskolelektor og etterhvert professor ved Høgskolen i Telemark.
Diplomatiske følger rediger
Utenriksminister Dagfinn Vårvik la ned «sterk protest» mot Sovjetunionen, og en sovjetisk diplomat som var Høystads føringsoffiser, tredjesekretær ved den sovjetiske ambassaden i Oslo Jurij Vasiljevitsj Poljusjkin, ble erklært persona non grata i Norge.[12]
Referanser rediger
- ^ Heradstveit, Per Øyvind (1973). Hemmelige tjenester: etterretning, spionasje og overvåking. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059422.
- ^ Bergfald, Odd (1975). KGB operasjon Norge. Oslo: Hjemmenes forlag. ISBN 8270061514.
- ^ "Ambassadevakt var Sovjet-spion" i Stavanger Aftenblad 1972.12.11 s. 1 og s. 4
- ^ Møtte sin skjebne i Moskva-ambassaden i VG 1972.12.11 s. 1 og s. 13
- ^ Moskva-spionen er fra Ringebu i Dagningen 1972.12.12 s. 1 og s. 8
- ^ Vidtrekkende konsekvenser for flere NATO-land? i VG 1973.01.27 s. 7
- ^ Romantisk motiv rulles opp i spionsaken mot Ole Martin Høystad: – Det var ikke for høy pris for Irina i Oppland Arbeiderblad/NTB 1973.03.20 s. 7
- ^ Synstnes, Hans Morten (2016). Den innerste sirkel. Den militære sikkerhetstjenesten 1945–2002. Oslo: Dreyers forlag. s. 362–363. ISBN 978-82-8265-169-1.
- ^ Dommen over Ole Martin Høistad i Gudbrandsdølen 1973.04.11 s. 1
- ^ Høystad tok god eksamen i Gudbrandsdølen 1972.12.16 s. 1
- ^ Høystad meget skuffet i Gudbrandsdølen 1974.06.18 s. 1
- ^ Finnmarken 1973.04.13. 1973-04-13.
Litteratur rediger
- Heradstveit, Per Øyvind (1973). Hemmelige tjenester: etterretning, spionasje og overvåking. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059422.
- Bergfald, Odd (1975). KGB operasjon Norge. Oslo: Hjemmenes forlag. ISBN 8270061514.