Ilha da Queimada Grande

Ilha da Queimada Grande (kallenavn: Ilha das cobras) i Brasil er en kystnær og ubebodd øy i Atlanterhavet. Øya har et areal på 0,43 km², høyeste punkt er på 200 meter og den ligger nærmere 35 kilometer sørøst for havnebyen Santos.

Den buktende øyas søndre ende kan minne litt om en åpen munn

Ved å forstørre dette São Paulo-kartet som markerer kommunen Periube, ser, men i havet - en rød prikk enda lenger ut enn to mer lettkjennelige øyer - Ilha da Queimada Grande.

Verden over er Queimada grande og kjent som Slangeøya, på grunn av sin tette konsentrasjon av slanger, særlig de giftige lanseslangene.

Både denne øya og den mindre øya Qeuimada pequenha, har siden 1985 vært landskapsvernområde. Skjøtselen av dette skjer i regi av den brasilianske marinen.

Historie

Man har ikke funnet spor etter indianerbosetting på øya. Det portugisiske ordet queimada i navnet, betegner brann eller brannfare. Etter at Brasil var blitt kolonisert av Portugal fant det i historisk sted, usikkert når, svedjebrenning her og et forsøk på å anlegge en bananplantasje. Men dette slo feil.

Nord på øya driver den brasilianske marine en helikopterplass og et automatisert fyr.

Slangeproblematikken

Adgangen til øya er strengt regulert, her er ikke fri tilgang og det må i lang tid i forvegen søkes om å få komme dit.

Ilha da Queimada Grande er den eneste habitat for den kritisk utryddingstruede giftigslangen Bothrops insularis (engelsk navn: Golden lancehead pit viper), som lever av to arter fugler som holder til på øya; en art hussmetter og en art søramerikansk spurvefugler (Elaenia chilensis) som ligner noe en europeisk fluesnapper. Pattedyr finnes ikke på øya.

Slangene ble isolert på øya da stigende havnivå ca 13.000-15.000 år f.Kr. avskar dem fra fastlandet. Det påfølgende seleksjonstrykk gjorde at slangene tilpasset seg sine omgivelser, økte raskt i antall og gjorde øya til et farlig sted å ferdes.

Tidlige overslag kom til at det kunne dreie seg om rundt 430.000 slanger, men nyere beregninger er langt mer beskjedne. Slangene er nesten bare inne i de skogsbevokste deler av øya, som tilsvarer fastlandets mata atlântica. Den første systematiske studien av populasjonen kom til et estimat mellom 2.000 og 4.000, og det ble advart om at antallet kunne være så lavt at det over tid er blitt en fare for arvestoffet på grunn av den innavl slike tall og den store tetthet innebærer.

Øya er også tilhold for en mindre populasjon av Dipsas albifrons; den er ikke giftig.

Litteratur

• Martin Zinggl: Die Schlangeninsel. I: Terra Mater, 05/14
• Amaral, 1921 : Contribuição para conhecimento dos ofídios do Brasil - A. Parte II. Biologia da nova espécie, Lachesis insularis. Anexos das Memórias do Instituto de Butantan, vol.1, s. 39-44.