Husmannsloven

Husmannsloven var en lov som regulerte forholdet mellom husmenn og jordeiere i Norge. Loven ble vedtatt i 1851 etter forarbeid av en offentlig kommisjon, husmannskommisjonen.

Bakgrunn

Utdypende artikkel: Husmann

En husmann var en person som bygslet jord (eller bare en hustomt) av en jordeiende bonde, mot betaling av en årlig pengeavgift, pliktarbeid eller begge deler. Husmannsvesenet hadde eksistert lenge, men vokste i omfang i første halvdel av 1800-tallet, på grunn av befolkningsoverskuddet. Forholdet mellom husmann og bonde var lite regulert, bare ved noen kongelige forordninger fra 1700-tallet, blant annet husmannens rett til skriftlig kontrakt.

Husmannskommisjonen av 1850

Etter urolighetene blant landarbeiderne i forbindelse med Thranebevegelsen, ble det i 1850 nedsatt en statlig kommisjon, kalt husmannskommisjonen, som skulle undersøke husmennenes kår og foreslå lovendringer. Kommisjonen besto av to jurister, to bønder og en prest:

• Sorenskriver U. A. Motzfeldt (leder)
• Konstituert fullmektig T. H. Aschehoug i Finansdepartementet
• Prest Bernt Tobias Bessesen
• Bonde Ole Walstad
• Bonde Anders Lysgaard

Kommisjonen ble nedsatt 3. august 1850 og avsluttet arbeidet 14. februar 1851. Den innga en innstilling som på enkelte punkter var divergerende. Anne-Lise Seip skiller mellom tre forskjellige syn i kommisjonen:

• En paternalistisk retning (Bessesen og Valstad) som ønsket å bevare eller styrke de eksisterende reguleringene som beskyttet husmennene mot å lide nød
• En gammel-liberalistisk retning (Motzfeldt og Lysgaard) som anså husmennenes fattigdom som en uunngåelig følge av overbefolkning (malthusianisme) og husmennenes egen lettsindighet.
• En harmoni-liberalistisk retning (Aschehoug) som avviste overbefolkningsteorien og hevdet at husmennenes stilling i virkeligheten var blitt forbedret som følge av økonomisk vekst. Misnøyen skyldtes at arbeidernes forventninger var blitt høyere enn før.

I det store og hele ønsket ingen av kommisjonsmedlemmene større inngrep forholdet mellom bonde og husmann, ettersom dette ville gå på bekostning av eiendomsretten og kontraktsfriheten.

Husmannsloven

Stortinget vedtok husmannsloven i 1851. Den inneholdt to konkrete bestemmelser til beskyttelse av husmennene.

• Feste av rydningsplasser på livstid. Dermed unngikk man at en husmann som hadde nedlagt arbeid i å rydde en ny husmannsplass, måtte oppgi alt fordi bonden overlot til en annen.

• Muligheten til å ilegge ekstraskatt på bønder som ga så dårlige kontrakter at husmannen måtte belaste fattigvesenet.

Alt i alt gjorde husmannsloven små inngrep i forholdet mellom husmann og bonde.

Husmannskommisjonen av 1917

Alt i alt gjorde husmannsloven små inngrep i forholdet mellom husmann og bonde. Husmannssaken var et stadig tilbakevendene tema på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I 1917 ble det nedsatt en ny husmannskommisjon, hvor blant andre Christopher Hornsrud var medlem. I 1919 ble den etterfulgt av en jordkommisjon, som avga innstilling i 1923. I 1928 vedtok Stortinget en «Lov om ordning av visse jordspørsmål», som ga husmennene forkjøpsrett til husmannsplassene.

Litteratur

• Anne-Lise Seip: Vitenskap og virkelighet. Sosiale, økonomiske og politiske teorier hos T. H. Aschehoug 1845 til 1882. Oslo: Gyldendal, 1975

Eksterne lenker

Angaaende Forandringer i Lovgivningen om Husmænd – originaltekst fra Wikikilden