Åpne hovedmenyen
Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford
Humphrey de Bohun, 4th Earl of Hereford.jpg
Født1276
Essex
Død16. mars 1322 (juliansk)
Boroughbridge
Gravlagt Katedralen i Exeter
Ektefelle Elizabeth av Rhuddlan
Far Humphrey de Bohun, 3rd Earl of Hereford
Barn
6 oppføringer
Eleanor av Bohun, John av Bohun, 5. greve av Hereford, Humphrey av Bohun, 6. greve av Hereford, Margaret av Bohun, William de Bohun, 1st Earl of Northampton, Edward de Bohun
Beskjeftigelse Aristokrat
Nasjonalitet Kongeriket England

Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford (født 1276, død 16. mars 1322) var et medlem av en betydningsfull anglo-normannisk familie fra Welsh Marches og var en av ordainers (fra ordinance = forordning) som motsatte seg overgrepene fra kong Edvard II. Han ble inngiftet i kongefamilien da han ble gift med Elizabeth av Rhuddlan (Elizabeth Plantagenet) i 1302, datter av kong Edvard I og hans første hustru Eleonore av Castilla. Han var en venn av Robert Bruce, men da sistnevnte ble erklært som konge av Skottland, ble han en fiende, og da Edvard I konfiskerte Bruces land og besittelser ble de gitt til Humphrey de Bohun.[1] I dag huskes han kanskje mest for at han møtte en voldelig død på en bisarr og grotesk måte.[2]

Innhold

Liv og vikeRediger

BakgrunnRediger

Fødselsåret til Humphrey de Bohun er usikkert, men flere samtidige kilder har indikert at det var i 1276, eventuelt året etter.[3] Hans far var Humphrey de Bohun, 3. jarl av Hereford og hans mor var Maud de Fiennes, datter av Enguerrand II de Finnes. Han ble født ved Pleshey Castle i Essex, England, som var Bohun-familiens fremste base. Slottet er i dag ikke mer enn en ruin.[4]

Han etterfulgte sin far som jarl av Hereford og jarl av Essex, og som konstabel av England. Han holdt også tittelen «Bærer av svanemerket». En samtidig omtale beskrev ham som «Det var en del ... fine kvaliteter hos jarlen av Hereford, og han var bestemt en modig og dyktig kriger, skjønt tungsindig og tankefull.»[5]

EkteskapRediger

Humphrey var en av flere jarler og adelige som Edvard I av England til drive krig i Skottland. I 1300 deltok han i beleiringen av Caerlaverock Castle. Som en ung mann fra en adelig, innflytelserik familie likte han å delta i ridderturneringer, og på en av de skotske kampanjene skal han etter sigende ha kjedet seg og reiste til England for å delta i en turnering sammen med Piers Gaveston og andre unge adelige. Da de kom tilbake møtte de kongens vrede for å ha desertert, men ble til sist tilgitt. Det var antagelig Gavestons nære venn prins Edvard, sønn av kongen som hadde gitt dem tillatelse til å reise. Senere ble Humphrey en av de bitreste fiendene til Gaveston og Edvard II. I 1302 var hans posisjon såpass høy at han fikk gifte seg inn i kongefamilien Elizabeth av Rhuddlan (Elizabeth Plantagenet), datter av kong Edvard I og hans første hustru Eleonore av Castilla. Edvard I hadde først giftet henne bort til grev Jan I av Holland, da hun var 14 år og han var 13 år, men Elizabeth nektet å forlate England, men konflikten ble løst da Jan I døde i 1299. Elizabeth var 17 år da hun som ung enke vendte tilbake til sin fars hoff.[6]

Bort imot tre år etter at Elizabeths første ektemann døde ble hun gift på nytt den 14. november 1302 til den unge Humphrey. Før bryllupet måtte Humphrey formelt frafalle alle sin land, besittelser og titler til kronen, og etter bryllupet ble de skjenket til ekteparet i fellesskap.[6] Ekteskapet synes å ha vært vellykket, ikke bare ved at de fikk opptil ti barn sammen, men også at Elizabeth fulgte sin ektemann i tykt og tynt, også da han brøt med hennes bror, kong Edvard II av England.[6]

Robert BruceRediger

Han var også assosiert som venn med den unge Robert Bruce i de tidlige krigføringene i Skottland da Bruce, som mange andre skotske adelige av normannisk opphav gikk fram og tilbake i å erklære sin lojalitet til den engelske kongen. De var på omtrentlig samme alder, og eiendommene til de to familiene lå nær hverandre i Essex og Middlesex. På den tiden da Bruce for siste gang sverget troskap til Edvard I i 1302, samme år som han giftet seg med Elizabeth de Burgh, tilbrakte han tiden i Annandale. Etter at han i 1306, fire år senere, drepte John Comyn, hadde Bruce ikke annet valg enn si fra seg sin lojalitet og ta den skotske tronen.[7] Kampen for sin eksistens og skotske trone gikk dårlig for Bruce og han måtte flykte etter at mange i hans familie var enten drept eller tatt til fange. Hans eiendommer i England og Skottland ble konfiskert.[8] Edvard I fordelte Bruces eiendommer blant sine egne baroner. Humphrey fikk Lochmaben, samt Annandale med festning. Bruces hustru Elizabeth havnet også i engelsk fangenskap i 1306, og ble flyttet rundt i de åtte årene hun var fange. Til sist havnet hun under formynderskapet til Humphrey og hans hustru, inntil hun ble utvekslet med Humphrey etter Bannockburn i 1314.[7][6]

Slaget ved BannockburnRediger

Edvard I døde i 1307, og den engelske tronen ble overtatt av hans sønn Edvard II,[9] som også arvet kampen mot Robert Bruce. I over et år hadde skottene beleiret Stirling Castle, en av de viktigste festningene i Skottland, som var befestet av engelskmennene. Det var umulig for Edvard II å overse denne utfordringen til sin autoritet, og i 1314 samlet han en enorm hær for å komme til unnsetning. Som konstabel av England burde Humphrey de Bohun ha hatt kommandoen over hæren, men etter at Piers Gaveston, Edvards nære venn, var blitt henrettet i 1312, hadde Humphrey blitt degradert og kommandoen var isteden gitt til den unge og uerfarne jarl av Gloucester. Uansett, på den første dagen av slaget, den 23. juni, insisterte Humphrey på å være den første som ledet et kavaleriangrep. Da de sto overfor skottene på en slette red Humphreys nevø, Henry de Bohun, kanskje 22 år gammel, først, og da han så Robert Bruce, red han hastig mot ham. Bruce møtte ham, lot hesten trippe til siden, og sendte sin stridsøks i skallen på Henry de Bohun, som falt død mot bakken.[10]

Den andre dagen av slaget ble Gloucester i begynnelsen av kamphandlingene. Humphrey kjempet hele dagen i å lede en stor gruppe av walisiske og engelske bueskyttere og riddere. Bueskytterne kunne ha vendt dagen for engelskmennene, men de ble angrepet av skottenes kavaleri. Da slaget var tapt for engelskmennene, trakk Humphrey seg tilbake sammen med jarlen av Angus og flere andre adelige. De flyktet til Bothwell Castle hvor trodde de ville være trygge. Isteden ble alle flyktningene som kom seg inn i festningen tatt til fange av den tidligere pro-engelske guvernør Walter fitz Gilbert, som så mange andre skotske adelsmenn endret lojalitet da nyheten om Robert Bruce overveldende seier ved Bannockburn spredte seg.

Humphrey de Bohun ble kjøpt fri av Edvard II, hans svoger, på bønn fra dronning Isabella. Jarlen ble kjøpt fri ved å utveksle ham mot Bruces dronning, Elizabeth de Burgh og hans datter, Marjorie Bruce, to biskoper og andre betydningsfulle skotter i engelsk fangenskap.[11]

OrdainerRediger

Humphrey de Bohun tilhørte en adelsfamilie som insisterte på at kongen forpliktet seg til betingelsene i Magna Carta, som ble etablert for å hindre monarkens tyranni. Han fulgte således tradisjonen til sin far, bestefar, og tippoldefar, og Humphrey ble selv en leder for reformbevegelsen som i 1311 kunngjorde Ordinances, bestemmelsene. Disse bestemmelsene ble pålagt kong Edvard II av kirken og adelen for minske kongens makt. De 21 som signerte bestemmelsene ble referert til som ordainers.[12]

Edvard II allierte seg med familien Despenser, bestående av Hugh le Despenser, 1. jarl av Winchester (den eldre), og hans sønn Hugh Despenser den yngre. Etter at Piers Gaveston, yndling og muligens elsker av kong Edvard II av England ble drept, var det Despenser den yngre som rykket inn på plassen som kongens nye yndling. Den makt og overgrep som de to Despensere ble ansvarlig for førte til voksende uro og opprør mot kongen i 1322. Humphrey de Bohun hadde særlig grunn til å motsette seg Despenserne da han mistet sine eiendommer i Welsh Marches til deres griskhet og det vanæret ham. I 1316 hadde Humphrey blitt beordret til å slå ned opprøret til walisiske Llywelyn Bren i Glamorgan, noe han gjorde. Da Llewelyn overga seg til ham lovte Humphrey han ville tale til hans fordel og sikre ham benådning. Isteden sørget Despenser den yngre for å henrette Llywelyn ved Cardiff Castle på grusomt vis og uten rettssak.[13]

Slaget ved BoroughbridgeRediger

I 1321 benyttet Humphrey og andre adelige det urettmessige drapet Llywelyn som symbol på Despensernes tyranni. Humphrey, Hugh D'Audley, Roger D'Amory og andre adelige sendte et opprop med klager til kongen hvor de krevde Despenser fjernet. Da kongen nektet gikk adelen til opprør og herjet eiendommene til Despenser i rundt ti dager. Humphrey tok med seg alle sønnene til Llywelyn i sin tjeneste. Edvard ble tvunget til forvise far og sønn Despenser for en tid som han benyttet til å samle tropper til å gå imot opprørene. Også Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster, tidligere en av kongens støttespillere og hans fetter, slo seg sammen med opprørene.[14]

Opprørsstyrken på rundt 1 000 menn møtte de kongelige styrkene på rundt 4 000 i slaget ved Boroughbridge nordvest for York den 16. mars 1322. Opprørene delte seg i to grupper, fotsoldater ledet av Humphrey og Roger de Clifford som angrep broen over elven Ure forsøkte Lancaster krysse elven med kavaleriet.[15] I henhold til en beskrivelse i Layamons Brut ble Humphrey drept da han krysset broen av en mann med en lanse som skjulte seg under den, og som stakk lansen opp i underlivet til Humphrey.[16] Selv om detaljene har blitt betvilt av enkelte historikere, synes hans død å ha skjedd på en særdeles motbydelig måte:[17]

«(Den 4. jarlen av) Hereford ledet angrepet på broen, men han og hans menn gikk rett i en sky av piler. En av de Harcleys spydmenn, skjult under broren, stakk spydet oppover mellom plankene og spiddet jarlen av Hereford opp gjennom endetarmen, vred jernodden rundt i hans innvoller. Han døde skrikende og det snudde angrepet til en panikk.»

Opprørenes nederlag ved Boroughbridge sikret at Despenserne kunne komme tilbake, og ved 2. mai samme år hadde de gjenopprettet sin tidligere makt i parlamentet.[18]

Ekeskap og barnRediger

Humphrey de Bohun giftet seg med Elizabeth av Rhuddlan, datter av kong Edvard I av England og hans første dronning Eleonore av Castilla den 14. november 1302 i Westminster. Ekteskapet skaffet ham land i Berkshire. Det er usikkert hvor mange barn Elizabeth født da flere av dem døde ung, men antagelig rundt ti barn:

  • Margaret de Bohun (1303 – 7. februar 1305)[19]
  • Humphrey de Bohun (1303 – 1304)[20]
  • Eleanor de Bohun (17. oktober 1304 – 1363),[21] gift med James Butler, 1. jarl av Ormonde og deretter Thomas Dagworth, 1. baron Dagworth.
  • John de Bohun, 5. jarl av Hereford (23. november 1306 – 20. januar 1335)
  • Humphrey de Bohun, 6. jarl av Hereford (6. desember 1309 – 15. oktober 1361)
  • Margaret de Bohun (3. april 1311 – 1391), gift med Hugh Courtenay, 2. jarl av Devon. Fødte rundt 16-18 barn, blant dem en erkebiskop, en admiral og pirat, og mer en med hosebåndsordenen, og døde i en alder av åtti år.
  • William de Bohun, 1. jarl av Northampton (ca. 1312 – 16. september 1360). Tvillingbror av Edward. Giftet seg med Elizabeth de Badlesmere, datter av Bartholomew de Badlesmere, 1. baron Badlesmere og Margaret de Clare, og som han fikk barn med.
  • Edward de Bohun (ca. 1312 – 1334). Tvillingbror av William. Giftet seg med Margaret, datter av William de Ros, 2. baron de Ros, men de fikk ikke barn. Han tjenestegjorde sok konstabel av England, var en nær venn av den unge Edvard III, og døde en heroisk død i et forsøk på å redde en druknende soldat fra en elv i Skottland.
  • Eneas de Bohun, ukjent fødsel, men død etter 1322, ettersom han ble nevnt i sin farens testamente.
  • Isabel de Bohun (mai 1316). Elizabeth døde i fødselen og dette barnet døde noen dager etter. Hun ble gravlagt med sin mor klosteret Waltham Abbey i Essex.

ReferanserRediger

  1. ^ A Nunney knight at Bannockburn, VisitNunney
  2. ^ Frater, Jaime, ListVerse.com (2009): The Ultimate Book of Top Ten Lists: A Mind-Boggling Collection, Ulysses Press
  3. ^ «Humphrey De Bohun, 4th Earl Of Hereford & Essex», Royal Descent
  4. ^ Carruthers, Mary (2010): Rhetoric Beyond Words: Delight and Persuasion in the Arts of the Middle Ages, Cambridge University Press, s. 97
  5. ^ Conway-Davies, J.C. (1918): The Baronial Opposition to Edward II: Its Character and Policy, Cambridge, s. 115, fotnote 2, refernse til en samtidig kronikørs omtale av Humphrey de Bohun (Cotton MS. Nero C. iii, f. 181): «De ce qe vous auez entendu qe le counte de Hereford est moreis pensifs qil ne soleit.» «There were some ... [fine] qualities about the earl of Hereford, and he was certainly a bold and able warrior, though gloomy and thoughtful.»
  6. ^ a b c d Connolly, Sharon Bennett (27. februar 2016): «Elizabeth of Rhuddlan, Daddy’s Girl», History… The Interesting Bits!
  7. ^ a b Flantzer, Susan (2017): «Elizabeth de Burgh, Queen of Scots», Unofficial Royalty
  8. ^ «Edward I and Robert the Bruce», Britain Express
  9. ^ Cavendish, Richard (2007): «Death of Edward I of England», History Today
  10. ^ Scott, Ronald McNair (1982): Robert the Bruce. Kong of Scots, Carrol & Graf, s. 153
  11. ^ Scott, Ronald McNair (1982): Robert the Bruce. Kong of Scots, Carrol & Graf, s. 75-76, 164
  12. ^ Oxford English Dictionary definerer en «ordinance» som av «narrower scope, less permanent nature, or less constitutional character than a law or statute.» Jf. Simpson, J.A. & Weiner, E.S.C., red. (1989): Oxford English Dictionary, 2. utg., bind X, s. 911. Oxford: Clarendon. ISBN 0-19-861186-2.
  13. ^ «Cardiff Castle», Castle Wales
  14. ^ McKisack, May (1959): The Fourteenth Century: 1307–1399, Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-821712-9, s. 58–61.
  15. ^ McKisack, May (1959): The Fourteenth Century: 1307–1399, s. 66.
  16. ^ Prestwich, M.C. (2005): Plantagenet England: 1225–1360. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-822844-9, s. 201.
  17. ^ Mortimer, Ian (2010): The Greatest Traitor, Vintage, s. 124
  18. ^ Hugh Le Despenser the Younger, Caerphilly
  19. ^ Richardson, Douglas, red. (2011): Plantagenet Ancestry: A Study in Colonial and Medieval Families, bind 1, 2. utg.: s. 306. Sitat: «i. MARGARET DE BOHUN, born 1302, died 7 Feb. 1304, aged 1-1/2 years, and was buried in Westminster Abbey:»
  20. ^ Richardson, Douglas, red. (2011): Plantagenet Ancestry: A Study in Colonial and Medieval Families, bind 1, 2. utg.: s. 306. Sitat: «ii. HUMPHREY DE BOHUN, 1st son, born shortly before 30 Oct. 1303. He died by the end of Oct. 1304, and was buried in Westminster Abbey.»
  21. ^ Cokayne, George E. (2010): Complete Peerage, oppslag «Dagworth», s. 28, fotnote j.: «She was younger than her sister, Margaret, Countess of Devon (Parl. Rolls. vol. iv., p. 268), not older, as stated by genealogists.»

LitteraturRediger

  • Conway-Davies, J.C. (1918): The Baronial Opposition to Edward II: Its Character and Policy. Cambridge. Mange referanser, særlig s. 42 fotnote 1, s. 114, 115 & fotnote 2, s. 355-367, 426–429, 435–439, 473–525.
  • Le Melletier, Jean (1978): Les Seigneurs de Bohun, s. 16, 39–40.
  • Mortimer, Ian (2003): The Greatest Traitor: The Life of Sir Roger Mortimer, Ruler of England 1327–1330, London, s. 100–109, 114, 122–126).

Scott, Ronald McNair (1989): Robert the Bruce: King of Scots, s. 144–164.