Huldrebryllup

Huldrebryllup er et vandresagn som er blitt fortalt i Norge og Sverige. I kortform er innholdet slik:

Ei ung jente blir sittende på setra etter at de andre har dratt ned i bygda om høsten. Grunnen kan være at hun har satt opp en vev som hun gjerne vil gjøre ferdig, eller noe annet. En dag kommer det en stor flokk huldrefolk til stølen. De kommer inn til henne og begynner å pynte henne til brud. Hun forstår at de har tenkt å gifte henne med en gammel kroknesete huldrekall, men hun klarer ikke å gjøre annet enn å slippe den lille hunden sin ut gjennom døra.

Han løper ned i bygda, finner kjæresten hennes, og gjør og pistrer så lenge at kjæresten forstår at noe må være galt fatt på setra. Han tar med seg børsa og drar til fjells. Da han kommer fram blir han forundret over å se så mange hester rundt selet. Han kikker inn gjennom en glugge og får se jenta sitte brurpyntet der inne. Huldrefolkene setter nettopp brurekrona på hodet hennes. Kjæresten kaster kniven sin over taket, eller skyter over. Det er ofte fortalt i sagn at overnaturlige vesen blir maktesløse når det blir kastet stål, eller skutt over dem. Dermed kommer huldrefolkene løpende, krabbende og rullende ut gjennom døra.

Kjæresten går inn og tar med seg jenta ned i bygda og gifter seg med henne i brudepynten. Sagnet er ofte knyttet til en brudekrone som virkelig finnes i miljøet. Krona fungerer da som et bevis på at sagnet er sant.

Den eldste dokumentasjonen vi har av sagnet er en oppskrift av P. Chr. Asbjørnsen etter Olea Crøger muligens så tidlig som på 1830-tallet. Sagntypen er ofte blitt kalt Klevar-sagnet fordi denne varianten er knyttet til gården Klevar i Sauherad. Asbjørnsen hadde også skrevet opp en variant fra Vågå, men da han gjenfortalte sagnet i “Berte Tuppenhaugs fortellinger” i Norske huldreeventyr og folkesagn, valgte han en variant fra Gran på Hadeland. Senere er sagnet blitt dokumentert i nesten alle fjellområder hvor det har vært seterdrift. Sagnet er også blitt fortalt i Skåne, men der blir det sagt at jenta sitter alene igjen på gården mens resten av gårdsfolket er til messe første juledag. I Skåne er det trollfolk som kommer og brurpynter henne, men også her er det hunden som henter kjæresten hennes slik at hun kan bli reddet.

Professor Svale Solheim prøvde i boka Norsk setertradisjon å forklare så mye som mulig av den overnaturlige tradisjonen ut ifra rasjonelle grunner. Han pekte på at huldretradisjonen ofte fungerte som en normvokter. Mange sagn forteller at ungdommer ståker og bråker på setra utover kvelden, og da viste huldra seg. Det var viktig at budeia kom seg i seng slik at hun kunne få tatt morgonstellet til rett tid. Huldra grep også gjerne inn dersom noen flytta til seters for tidlig eller satt på setra etter den vanlige buferdsdagen. Dette mente Solheim hang sammen med at fjellbeitene var en felles ressurs som alle skulle ha lik rett til. Dersom noen buførte for tidlig eller satt igjen på setra etter at de andre hadde flyttet til bygds, var det en ekstra tyning av beitet som i verste fall kunne gå ut over alle med beiterett. Også her var huldra normvokter. Det fins mange fortellinger om at huldra meldte sin rett til å bruke setra når høsten kom. I sagnet om huldrebryllupet sitter jenta igjen på setra etter at de andre budeiene hadde flyttet ned i bygda. Dermed er hun spesielt utsatt for en reaksjon fra huldrefolket.

I Reidar Th. Christiansens katalog over norske vandresagn er Huldrebryllup nr. 6005

Litteratur

• Svale Solheim, Norsk setertradisjon, Oslo
• Reidar Th. Christiansen, Eventyr og sagn. Oslo 1946